Idas grav

I noen gamle innsjøsedimenter i Tyskland er fossilene så godt oppbevarte at et gammelt oljeskiferbrudd har fått status som Verdensarv. Nå har Messel Grube også blitt kjent her hjemme, for det var på dette stedet at Ida endte sitt korte liv, for så - 47 millioner år senere - å bli presentert på en pressekonferanse i New York.

Jeg har vært på pilegrimsreise. Ikke til mitt eget hellige sted, men til paleontologenes “mekka”. Messel Grube i Tyskland. På kanten av Rhingrabenen.

Etter alt oppstyret på forsommeren, med Ida i alle medier, ble det rett og slett påtrengende å dra til denne bejublede fossillokaliteten, som vi har visst om så lenge, men som vi aldri har tatt oss tid til å besøke. Tiden var altså med ett inne, godt inspirert av Norgeshistoriens, om ikke mest omtalte (1), så i alle fall mest omstridte geologiske nyhet.

Ida

Funnet av en 47 millioner år gammel primat (fellesbetegnelse på halv-aper, aper og mennesker), kalt Ida, ble presentert som den største vitenskapelige oppdagelsen noensinne her til lands. Den påstanden lar vi stå ubesvart. Det som likevel er helt sikkert er at dette fossilet er usedvanlig godt bevart, på lik linje med en uhorvelig mengde andre plante- og dyrefossiler fra Grube Messel, og at diskusjonen om apenes og menneskenes utvikling har fått verdifull næring. Den siste diskusjonen skal vi også la ligge inntil forskerne får summet seg litt.

Vel, nyheten i seg selv var nok ikke så omstridt, det var den uvitenskapelige måten den ble presentert på som skapte debatt, selvsagt mer debatt en selve fossilfunnet, og hva det måtte bety for forståelsen av menneskenes utvikling gjennom millioner av år. Forskere som tar i bruk markedskreftene er selvsagt en vederstyggelighet. Forskere skal sitte på sitt nedstøvete kontor og fare stille frem med sine oppdagelser. Kunstnere derimot (herunder halvstuderte popartister med tvilsomt musikalsk talent), må gjerne bruke media for det de er verdt, og det gjør de, uten at noen reagerer på det.

Kanskje danner markedsføringen av fossilet Ida en ny skole innenfor publisering av vitenskapelige nyheter? Vi som lever litt til får kanskje se.

(1) Vi minnes i alle fall vulkanutbruddet på Jan Mayen i 1971 som ble levende formidlet inn i menigmanns stuer ved hjelp av professor Christopher Oftedahls entusiastiske øyenvitenskildring.

Med hud og hår

Messel Grube er det paleontologene kaller en lagerstätte. Noe godt norsk ord for dette begrepet finnes ikke. Det nærmeste jeg kommer er et “kjerneområde” der det finnes spesielt mange og usedvanlig godt oppbevarte fossiler. Begrepet ble innført i 1970 av den svært anerkjente tyske paleontologen Adolf Seilacher.

Få steder i verden, om noen, finnes så godt bevarte fossiler som i Messel Grube. De fineste fossilene er ikke bare fragmenter og enkle avtrykk i en grå og kjedelig skifer. Mer enn 90 prosent av fossilene er komplette med hele skjelettet i behold, for ikke å snakke om at både hud og hår er intakt. Og det er slett ikke hverdagskost for paleontologer som ofte må klare seg med en enkelt tann, noen bein, et knippe knokler, eller – i beste fall – en mengde beinpiper spredt vidt omkring, som i et ikke påbegynt puslespill, og der det etter lang og strevsom innsats vil vise seg at mange enkeltbrikker mangler. Fossilene i Grube Messel er faktisk så godt bevarte at paleontologene kan finne pattedyr med ufødte fostre og krypdyr med ulagte egg. I mange tilfeller er det til og med mulig å identifisere mageinnholdet fra det siste måltidet før dyret døde.

I de grå skiferlagene i Messel Grube er det gjennom mer enn 100 år med fossilleting funnet mange pattedyr, Ida inklusive, og i tillegg har det blitt påvist minst 50 plantearter, like mange fuglearter, foruten fisker, amfibier, krypdyr og 30 virvelløse dyr. Senckenberg Resarch Institute i Frankfurt har alene katalogisert mer enn 20 000 funn. Til sammen forteller de oss at klimaet var varmt og fuktig på den tiden da disse sedimentene – Messelformasjonen – ble avsatt for 47 millioner år siden i en liten innsjø. Store deler av Europa var på den tiden regnskog med et yrende liv.

Det er denne usedvanlige mengden med godt bevarte fossiler som er årsaken til at UNESCO har gitt Messel Grube status som Verdensarv.

Den lille, tropiske innsjøen var også proppfull av alger. Ved hjelp av elektronmikroskop har geologene vist at det aller meste av det organiske materialet i skiferen kommer fra celleveggene i noen ørsmå grønne alger (Tetraedron). I sin opprinnelige tilstand, godt bevart under grunnvannsspeilet, hvor den ikke tørker ut, inneholder skiferen 40 prosent vann, 35 prosent leire og 25 prosent organisk materiale. Det er disse uvanlig store mengdene med organisk materiale som har gjort denne avsetningen til en skattet geologisk ressurs, en oljeskifer.

Begrepet oljeskifer forteller om bruken av skiferen. Men skiferen inneholder ikke olje. Det organiske materialet er forvandlet til såkalt kerogen som under oppvarming avgir hydrokarboner. Så selv om ikke olje finnes i flytende form, slik den gjør i et vanlig oljereservoar, kan olje fabrikkeres fra skiferen. Produksjonen fra fabrikken utenfor Messel var ikke stor. I løpet av 87 år ble det ikke produsert mer enn én million tonn olje fra 20 millioner tonn skifer, eller omtrent seks millioner fat. Det er mindre enn hva vi produserer på norsk sokkel i løpet av noen få dager.

Slik reiser du

Det er enkelt å komme til Messel Grube. Fly til Frankfurt. Her kan du enten ta toget til den lille byen Messel, det tar knappe to timer, inklusive togbytte i Darmstadt, eller du leier bil og kommer dit på en knapp time. Hotell finner du ikke i byen Messel, men det er selvsagt nok å velge mellom i Darmstadt som bare er ti kilometer unna. I Darmstadt ligger også Hessisches Landesmuseum som har utstilt fossiler fra Messel Grube. I Frankfurt finner du Senckenberg Research Institute and Natural History Museum  som også har en flott samling.

Fra pølsebod til besøkssenter

Messel Grube, slik den fremstår i dag, er ikke akkurat noen naturperle. Og det til tross for sin status som Verdensarv og Europeisk Geopark. Det som møter de besøkende som kommer kjørende i bil (og det gjør de aller fleste, ett av unntakene er den enslige vandreren fra Hamburg som var på vei til sitt mekka, Santiago de Compostela i Spania) er en enkel parkeringsplass med noen nylig oppsatte skilt. Deretter treffer du besøkssenteret som mest ligner på noen enkle Moleven-brakker i aluminium (dette er nok likevel bedre enn den pølseboden som ble brukt de første årene), før du kan glede deg over utsikten fra utkikksplattformen. Litt forstyrrende er støyen fra maskinene og lastebilene på nabotomten. Men det må vi være overbærende med, for her utnyttes Messelformasjonen som en geologisk ressurs for andre gang. Avfallet fra oljeproduksjonen blir benyttet som singel i haver, på tennisbaner og andre steder hvor den røde fargen gjør nytte for seg.

Her, endelig, etter et par måneder i spenning, kan vi med morgensolen i ryggen rette blikket ut over hullet i bakken som rommer alle de usedvanlig godt bevarte fossilene. Ingen stor åpenbaring, men dette er tidspunktet for undring, basert på den informasjonen som her legges til rette for oss.

Det er så ufattelig lenge siden at livet her florerte, landskapet var et annet, klimaet var forskjellig, og – ikke minst – plante- og dyrelivet var annerledes, men likevel på vei mot de livsformene vi kjenner i dag. Her ligger “våre forfedre” begravd i aller største detalj. Messelformasjonen har gitt et helt unikt innblikk i livet rundt en liten innsjø i en tropisk regnskog i tidlig eocen.

Fossilene får du ikke se i Messel Grube, da må du til et av museene, for eksempel sovebyen Messel bare noen minutter unna med bil, hvor frivillig innsats ligger bak en fin, liten utstilling med både originale fossiler og gode kopier.

Ved krateret blir i stedet hele historien fortalt, den geologiske, om de helt spesielle forholdene som har skapt denne fossilrikdommen, så vel som den menneskelige, om hvordan et gammelt skiferbrudd egentlig skulle bli en søppelplass, men i stedet ble en Verdensarv og en Europeisk Geopark. En rekke plakater tar deg med gjennom den geologiske historien fra tidlig tertiær til den moderne historien som starter sent på 1800-tallet. Tysktalende guider tar også grupper med på en rundtur ned i krateret, og de kan sitt fag, de har den faglige bakgrunnen som kreves for en slik jobb. De er geologer.

Men før vi forteller historien, skal vi bare kort nevne at de som velger å dra hit neste år vil dra fordel av det nye besøkssenteret som nå er under bygging. Det skulle blitt åpnet i 2008, det skjedde ikke, så i år bygges det intenst, og neste sommer vil senteret stå klart. Det ser ut til å bli et flott bygg, og med tysk grundighet er vi ganske overbevist om at Messel Grube blir en helt annen opplevelse når senteret angivelig står ferdig. Da regner vi med at du også på dette stedet vil kunne studere fossilene nærmere, samt kjøpe bøker, plansjer og forskjellige suvenirer som hører ethvert besøkssenter til. Antall besøkende vil helt sikkert stige fra de 6000 som nå dropper innom hvert år.

Ida – et sjeldent funn, og en sjelden PR-kampanje

En ivrig amatørpaleontolog gjorde tidlig på 1980-tallet sitt livs funn. Men i stedet for å gi det unike fossilet til vitenskapen, beholdt han det i sin egen samling. I 2007 solgte han det til Naturhistorisk museum via en dreven “fossilmegler”. Først da ble det mulig å gjøre en vitenskapelig beskrivelse. Den ble publisert i et åpent tidsskrift samme dag som nyheten om funnet ble bekjentgjort som et ledd i en nøye regissert PR-kampanje der amerikanske media viste hva de duger til.

Historien bak fossilene

La oss for enkelhetsskyld hoppe over de første 4500 millioner år av Jordens historie. Vi starter i stedet et lite stykke inn i tertiær, nærmere bestemt 18 millioner år etter at dinosaurene døde ut i slutten av kritt.

I tidlig eocen begynte jordskorpen i det sørlige Tyskland å sprekke opp langs lange, smale forkastninger. Denne prosessen, som geologene kaller rifting, kan vi i dag studere i Øst-Afrika der Den østafrikanske riftdalen nå er i ferd med å bli dannet mens Afrika blir delt i to. Rifting betyr at jordskorpen revner, og at det dannes en graben som fylles igjen med sedimenter fra randområdene. I Tyskland strekker det seg derfor nå en graben, Rhingrabenen, fra Basel i Sør til Frankfurt i nord. Det er de samme geologiske prosessene som skapte både Vikinggrabenen i Nordsjøen og Oslograbenen som utgjør Oslofeltet.

Samtidig med oppsprekningen begynte glohet magma med temperatur på 1200 °C å trenge opp fra dypet langs forkastninger og sprekker. Små vulkankjegler, som spredte lava og aske, ble godt synlige i landskapet. Geologene har kartlagt restene fra mer enn 1200 slike vulkaner i nærheten av Messel.

Unntaksvis oppstod små kratre i stedet for vulkaner. Da lavaen traff grunnvannet eksploderte den øverste delen av jordskorpen. Sprengt stein, lava og aske ble kastet ut over landskapet, og da eksplosjonene endelig tok slutt, stod det igjen et lite krater, et hull i bakken som var mindre enn én kilometer i diameter, delvis fylt med oppknust stein. Nærmest en liten pytt altså. Omrent på størrelse med Sognsvann i Oslomarka.

Etter at den vulkanske aktiviteten tok slutt, etter bare et knapt år, begynte vann å renne inn i krateret. En liten innsjø oppstod, og dermed også et lite sedimentasjonsbasseng med et vanndyp på noen hundre meter. En ganske dyp sjø med tanke på hvor liten den var.

I det tropiske klimaet florerte plante- og dyrelivet. Og vannet var ikke minst rikt på alger som kontinuerlig ble avsatt på bunnen etter hvert som de døde. De helt spesielle forholdene betydde at vannet var stillestående under ca. 20 metter. Dermed ble de dype vannmassene tømt for oksygen, og organismene som falt ned på bunnen råtnet ikke opp. De ble bevart, for senere å bli omdannet til kerogen. Det skapte igjen grunnlaget for den oljeskiferen som etter hvert ble 190 meter tykk.

Det var på kanten av dette krateret at Ida for levde 47 millioner år siden. Skjebnen ville det slik at hun døde før hun ble voksen, kanskje pga. noen merkelige gasseksplosjoner i bunnen av innsjøen, og falt ned på den bløte bunnen. Men i stedet for å gå i oppløsning, ble hun raskt dekket av løv fra de samme trærne som hun bodde i, og senere av sedimenter som bestod av alger og leire. Og der, midt inne i en oljeskifer, har hun altså ligget i påvente av at en tysk amatørpaleontolog skulle finne henne på 1980-tallet.

Den geologiske forklaringen bak Messel-krateret var lenge en gåte, og det var først etter at det ble tatt kjerneprøver i en 433 meter dyp brønn i 2001 at geologene forstod fullt ut hva som hadde skjedd. Kjernene har blitt grundig analysert, og de viser at det under oljeskiferen ligger tykke lag med oppknust vulkansk materiale. Akkurat det var nøkkelen til å forstå dannelsen av krateret med den lille innsjøen.

Den nord-sør-gående forkastningen

Skissen viser den nord-sør-gående forkastningen som avgrenser Rhingrabenen mot øst. Vest for forkastningen ligger en flere tusen meter tykk pakke med sedimentære bergarter avsatt i tertiær (gul farge), og i vest ligger krystalline (røde farger) og sedimentære bergarter (brune farger) fra prekambrium og paleozoicum på en horst. Det er kartlagt over 100 vulkaner på østsiden av grabenen, og alle oppstod da Rhingrabenen ble dannet tidlig i tertiær. Messelformasjonen, som omfatter de skiferlagene som inneholder alle fossilene, ble derimot avsatt i en liten innsjø som lå inne et krater som også ble dannet på denne tiden. Vulkanisme er derfor den direkte foranledningen bak de godt bevarte fossilene i Messel Grube.

© Hessisches Landesmuseum

Verdensarven

Messel Gruve fikk status som Verdensarv i 1995 med utgangspunkt i sine naturkvaliter. “Messel Pit is the richest site in the world for understanding the living environment of the Eocene. In particular, it provides unique information about the early stages of the evolution of mammals and includes exceptionally well-preserved mammal fossils, ranging from fully articulated skeletons to the contents of stomachs of animals of this period.”

Klar for pilegrimer

Messel Grube var en geologisk ressurs gjennom 87 år (1884-1971). Oljeskifer ble brutt og brukt som råstoff for fabrikkering av parafin og olje. Men allerede i 1875 ble det første fossilfunnet gjort, og siden den tid har altså den gamle innsjøen blitt en enda viktigere ressurs for den geologiske forskningen, og det vil den fortsette å være, noe funnet av Ida demonstrerer til fulle.

Men det kunne gått riktig ille. Hadde det gamle dagbruddet blitt et avfallsdeponi, slik sterke krefter jobbet intenst for, ville fossilletingen vært ødelagt for all fremtid. Heldigvis gikk det ikke slik. En allianse mellom forskere, amatørgeologer, lokalbefolkningen og miljøvernere klarte å forhindre og stoppe planene.

Derfor hører Messel Grube i dag med til UNESCOs Verdensarv, og ett eneste lite fossil herfra – Ida – har gitt nyttig kunnskap om primatenes utvikling.

Vi gjetter på at det er mange som heretter, godt inspirert av forsommerens vitenskapelige nyhet, vil dra på en aldri så liten pilegrimsreise til Messel Grube. Neste år vil alt ligge til rette for storinnrykk.

Det viktigste fra de siste dagene

St. Olavs Orden til Rønnevik

Skammer seg ikke

Vil stikke kjepper i hjulene


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments