Kan ende opp som søppel

Manglende etterprøvbarhet er et problem for geofaglig forskning. I verste fall betyr det at år «foran mikroskopet» er verdiløse.

– For at ny kunnskap skal ha en mulighet til å bli akseptert som god vitenskap, må den være etterprøvbar. Når en forsker innen fagene kjemi, fysikk og matematikk for eksempel hevder å ha gjort en ny oppdagelse, kan andre forskere over hele verden gjenta eksperimentene i egne laboratorier eller gjøre utregningene på egne datamaskiner.

– Men slik er det ikke med geologi. Ny forskning er som regel basert på unike, stedsspesifikke prøver basert på tidkrevende feltarbeid, og ingen andre forskere kan finne eksakt det samme fossilet eller bergartsprøven, selv om de skulle finne på å dra i felt for å lete etter forekomsten.

Jørn Hurum, professor ved Naturhistorisk museum i Oslo, har en kjepphest. Alle geofaglige institutter må ta vare på prøver som har blitt benyttet i forskningsartikler. Løsningen på problemet er imidlertid såre enkel. I alle fall i prinsippet.

– Når for eksempel en ny art av et fossil, et nytt mineral eller en ny mineralparagenese blir publisert, er de unike og må tas vare på. Den eneste garantien for at forskning kan gås etter i sømmene er derfor ved at objektene, enten det er en bergart, mineral eller et fossil, kan hentes fram fra en offentlig, tilgjengelig samling.

– Stikkordet er «etterprøvbarhet», og uten etterprøvbarhet om, la oss si om 50 år, 100 år eller enda lenger, vil ikke funnene kunne bli regnet med. Da er de bare publiserte, subjektive observasjoner som ingen kan stole på.

For dem som måtte være av den oppfatning at digitalisering er løsningen, fyrer han av denne kraftsalven.

– Digitale data, bilder og målinger er enkle å forfalske. Vi har i dag en pågående diskusjon om lagring av digitale data fra forskning i den hensikt å sikre etterprøvbarhet. Dette synes også Forskingsrådet er viktig, men de glemmer det fysiske materialet.

– Det vi geologer og paleontologer trenger er de håndfaste, fysiske objektene, der andre forskere selv kan gjenskape observasjonene og målingene som presenteres i de digitale dataene.

Hurum tar oss med inn i de tidsmessige samlingsmagasinene som Naturhistorisk museum har bygget inn i de nye lokalene på Økern i Oslo (GEO 07/2017: «Ny adresse: Økern»). De er fulle av fossiler, bergarter, mineraler, kart og feltdagbøker, sirlig ordnet slik at alle med et behov lett skal kunne finne fram.

Professoren legger ikke skjul på at han er stolt av dette arkivet. Men det har krevd tid, og det er absolutt ikke ferdig. Her er det 250 år med geologiske samlinger, og bare en fjerdedel er digitalt registrert. Motivasjonen er å ha en komplett database over alle samlingene som da blir lett tilgjengelig, slik at andre forskere kan låne prøvene for å etterprøve tidligere forskningsresultater. Eller for den saks skyld skape nye forskningsprosjekter, for eksempel med Fridtjof Nansen sine prøver som på slutten av 1800-tallet ble samlet på øyene i Nordishavet.

På Økern har museet også sin imponerende typesamling. Der finner vi alle fossiler som har blitt avbildet i en vitenskapelig artikkel signert en norsk forsker siden starten på 1800-tallet. Store museer over hele verden er forøvrig pålagt å gjøre det samme for å sikre etterprøvbarhet i forskningen.

– Å ta vare på gamle prøver er et ledelsesansvar ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo, Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen, Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø, Universitetsstudiene på Svalbard og Institutt for geovitenskap og petroleum ved NTNU i Trondheim.

– Men hvilke av disse instituttene kan i dag si at de tar vare på forskningsmaterialet på en forsvarlig måte? spør Hurum, og han vil svært gjerne ha svar fra dem alle sammen.

Universitetene har, ifølge HURUM, også en utfordring når vitenskapelig ansatte slutter eller går bort.

– Ofte blir samlingene kastet, påpeker han.

– Men kan universitetene leve med at mesteparten av forskningen ved de geofaglige instituttene i framtiden vil mangle vitenskapelig verdi fordi den mangler etterprøvbarhet? Skal vi bare stole på det en forsker har observert en gang på en stein som nå er kastet?

Svaret gir seg selv, og derfor oppfordrer han på det sterkeste til at de andre universitetene her i landet med geofaglig forskning forteller hva de gjør med samlingene sine.

– Forskningssamlingene er vår nasjonale hukommelse som vi kan benytte for å verifisere eldre forskning. De er garantien for at det materiale forskeren brukte under sitt arbeid kan dobbeltsjekkes av andre forskere. Vi trenger en holdningsendring i det geofaglige miljøet for å få dette til.

– Vi vil jo ikke at forskningen vår skal ende opp som søppel om få år, avslutter Jørn Hurum.

Les også “Ny adresse: Økern

Det viktigste fra de siste dagene

Demokratiet utfordres

Forventer kraftig prisøkning

Jakter gull i Etiopia


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

1 Comment

  1. Takk Jørn for at du tar opp et meget relevant og sentralt tema innen geologisk forskning.
    Med bakgrunn fra ETH i Zürich i Sveits kan jeg nevne at alle master- og PhD-oppgaver med feltarbeid der måtte dokumenteres med minst et brett med originalprøver og tilhørende preparater (tynnslip etc). Dette ble, og forhåpentligvis fortsatt blir, arkivert i instituttets samling.
    Etter at jeg kom til Norge har jeg hatt mye feltarbeid for NGU og bl.a. bidratt til sammenstilling av mange berggrunnskart i 50000 og 250000-skala. Dette skjer som regel i samarbeid med andre. Innsamling og sammenligning av feltprøver, samt diskusjoner rundt disse, for å komme frem til de ulike bergartsenhetene som til slutt finnes i kartets tegnforklaring, er da en meget sentral prosess. Det ville da være naturlig å dokumentere dette for ettertiden med én typisk prøve for hver bergart som finnes i tegnforklaringen på kartbladet. Men dette skjer ikke! NGU hadde for nokså mange år tilbake en stor ‘opprydning’ i sine magasiner hvor det meste av slikt materiale ble kastet. Begrunnelsen var plassmangel, selv om NGU har store magasiner på Løkken.
    Det er for meg fremdeles helt uforståelig at dette kunne skje, og at det nå finnes kanskje hundrevis av berggrunnskart uten dokumentasjon i form av innsamlet originalmateriale. Hvor etterprøvbar er kartleggingen da?

    Michael Heim,