Paleogen 66 – 23 millioner år

Livet på Jorden var i begynnelsen av paleogen preget av masseutslettelsen i overgangen mellom kritt og tertiær (paleogen). I etterkant var det spesielt blomsterplantene og pattedyrene som gjennomgikk en dramatisk utvikling frem mot de formene vi ser i dag.

Pattedyrenes tidsalder

De første pattedyrene dukket opp sent i trias og  var varmblodige, pelskledde skapninger som matet avkommet med melk,. Tidlig i pattedyrenes utvikling, ennå mens dinosaurene dominerte livet på landjorden (trias, jura og kritt), var pattedyrene ganske små. Da dinosaurene døde ut i overgangen mellom kritt og paleogen, for 65 millioner år siden, var pattedyrene godt forberedt på å kunne tilpasse seg nye økologiske nisjer.

Utviklingen av pattedyrene er sterkt preget av at kroppsstørrelsen øker. Dette kommer sterkest til uttrykk hos hovdyrene, hvor den aller første hesten, som levde for 55 millioner år siden, var på størrelse med en liten hund. En viktig forutsetning for denne utviklingen var at de første gressartene oppsto i paleocen.

Gjennom en nærmest eksplosiv utvikling blant pattedyrene oppsto en rikdom av vidt forskjellige former i løpet av de første få millioner årene av paleogen, og allerede tidlig i eocen var alle nålevende hovedgrupper av pattedyr på plass. Det gjaldt så forskjelligartede dyr som dovendyr, gnagere, aper, flaggermus, rovdyr, hvaler, hovdyr og elefanter.

I miocen oppsto en lang rekke nye familier av planteetere bl.a. hester, kameler, elefanter og en rekke typer drøvtyggere. På denne tiden var klimaet noe tørrere og kjøligere. Dette førte til dannelsen av store gressletter, – økosystemer som var spesielt gunstige for de nye planteterne.

Parallelt med blomsterplantenes evolusjon oppstod mange grupper av insekter.

Plantefossiler på Svalbard. Svalbard har en nesten fullstendig lagrekke fra devon til tertiær. Flere ganger i dette tidsrommet var området tørt land med vegetasjon og sumpskoger som dannet kullag. Fra paleocen kjenner vi rike floraer fra mange lokaliteter over et stort område på Spitsbergen. Fossilene viser at det var frodige blandingsskoger av bartrær og løvtrær. Mange arter tilhører familier som vi i dag kjenner fra vår egen flora og andre floraer i den nordlige tempererte sone. Det var vidstrakte sumpområder hvor skogene ga opphav til mange tykke kullag som det lenge har vært gruvedrift på.

Sent i desember i 2006 ble det funnet fossile fotspor i disse kullagene (Gruve 7). Dette er det første funnet av fossile pattedyrfotspor fra Svalbard. Størrelsen og den gode oppbevaringen gjør disse sporene helt spesielle. Størrelsen på sporene tyder på at det er et stort pattedyr (en pantodont) som har laget dem. Det er fortsatt ikke funnet noen knokler etter pattedyr fra paleocen på Svalbard.

På denne tiden lå for øvrig Spitsbergen på omtrent 70ºN med «mørketid» på vinteren.

Messel i Tyskland. Usedvanlig godt oppbevarte fossiler er funnet i sedimentære bergarter som ble avsatt i en innsjø i Tyskland for ca. 47 millioner år siden. Tusenvis av virveldyr og utallige insekter og plantereseter er gravd frem her. Hele skjeletter med bløtdeler og mageinnhold kan være bevart. Til og med hår, fjær og hud kommer tydelig frem, og til sammen gir de oss et svært interessant vindu inn i en fjern fortid (GEO 05/2009).

Ett av de best kjente fossilene fra Messel er primaten Ida, med det latinske navnetDarwinius masillae. Nyheten om dette fossilet, og viraken rundt den norske paleontologen Jørn H. Hurum gikk verden rundt våren/sommeren 2009.

Ida tilhører primatenes orden og er det eldste kjente apefossilet. Fossilets evolusjonsmessige betydning har medført tildels opphetede diskusjoner, og siste ord er neppe skrevet i denne saken.

De evolusjonsmessig sett viktigste anatomiske trekkene hos Darwinius masillae er:

– Motstående tomler og stortær

– Manglende “pusseklo” (som ellers finnes hos lemurer)

– Negler i stedet for klør på fingre og tær

– Beinstrukturer i ankel og fot avviker fra de vi finner hos lemurer

– Tennene i underkjeven avviker fra de vi finner hos lemurer

Klimaet tidlig i paleogen var varmt og fuktig med lite eller ingen is ved polene. Ved overgangen paloecen-eocen skjedde det en dramatisk oppvarming og geologene antar at den globale temperaturen steg rundt seks grader i løpet av 20 000 år. Denne episoden kalles “Paleocene-Eocene Thermal Maximum (PETM)” og førte til nye hopp i utviklingen av livet på Jorden – artsmangfoldet blant pattedyrene økte påtakelig.

Temperaturøkningen skyldtes ganske sikkert et økt innhold av CO2 i atmosfæren. , Dette førte igjen til at store mengde klatrater (frosset metan) smeltet. Dermed ble det frigjort metan (en kraftig klimagass) og temperaturen økte enda mer.

711x624_ID63_3

Tabell som viser stratigrafisk inndeling av tertiær, kvartær, paleogen og neogen.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

“Et stort felt” (?)

En gigantisk mineralforekomst


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments