Planetenes bane blir sirkulære – igjen

Galileo Galilei (1564 - 1642) er kjent for å ha innførte den moderne vitenskapelige metoden ved å utføre fysiske eksperimenter og koble inn matematikken. Men hans oppfatning av planetsystemet var på mange måter middelaldersk.

Galileo Galilei avviste Johannes Keplers (1571-1630) moderne og korrekte beskrivelse av at planetene beveget seg i ellipsebaner (se GEO 03, side 47) med at det var “deformerte sirkler”, og det hadde ikke naturen bruk for. Galilei var nemlig en tilhenger av Kopernikus sin modell, og den var bygget opp av perfekte sirkler. For Galilei var sirkulær bevegelse selve grunnbevegelsen i naturen. Overlatt til seg selv ville en midlertidig rettlinjet bevegelse bli sirkulær. Galilei hadde selvfølgelig gode grunner for å mene det.

En kule som triller bortover et horisontalt plan, vil ikke – i følge Galilei (Dialogen, 1632) – bevege seg rett frem med konstant hastighet i det uendelige. Han utførte et tankeeksperiment. Han tenkte seg et stort horisontalt plan som tangerte Jorden. Hvis kula beveget seg “horisontalt” bortover denne uten friksjon, ville det være det samme som å bevege seg bort fra Jorden, og da ville den etter hvert stoppe opp – og komme tilbake, slik en stein som blir kastet opp i lufta gjør. Hvis derimot planet fulgte Jordens overflate, og altså ble sirkulært, ville kula kunne trille i det uendelige. Mente Galilei. Og har rett idet.

Selv om Galilei kunne vise til et logisk resonnement, da han hevdet at sirkulære bevegelser var naturlige bevegelser, var hans oppfatning av de fysiske prinsippene som styrte planetsystemet lite moderne. Det er derfor ikke helt rett, som vanlig er, å referere til Galilei som den som innførte det moderne fysiske verdensbildet. Galilei bidro, i motsetning til Kepler, ikke med noe til fagområdet astrofysikk. Han bidrog imidlertid til vårt astronomiske verdensbilde ved å argumentere for at sola var i sentrum for planetsystemet vårt. Galilei argumenterte imidlertid for hele den kopernikanske modellen, og den var jo ikke rett. Det eneste Galilei og Kopernikus hadde rett i, var at sola var sentrum for planetsystemene. Resten var feil.

Galileis noe umoderne oppfatning av hva som styrte planetsystemet ble også tydelig i hans argumentasjon overfor Kirken. Galilei forsøkte i Dialogen å bevise at Jorden beveget seg rundt sola, og at Jorden beveget seg omkring sin egen akse (dvs. at den roterte). Han begrunnet det med å vise til fenomenet flo og fjære som han feilaktig forklarte var et resultat av den kombinerte effekt av at Jorden beveget seg rundt sola og i tillegg omkring sin egen akse. Galilei var standhaftig og mente å kunne forklare hvorfor det er flo og fjære én gang (!) i døgnet: klokka 12.00. Galilei hadde i motsetning til Kepler, som var på rett spor, ingen referanser til at månen (eller sola) hadde noen som helst innvirkning på fenomenet flo og fjære.

Galilei kom i konflikt med Kirken fordi han mente å kunne bevise at det kopernikanske verdensbildet var rett. Kirken mente at det ville være uproblematisk hvis han omtalte det som en hypotese. Galilei var ikke særlig lydhør overfor dette, og i Dialogen ble bevisaspektet overdrevet.

Galilei hadde dessuten utvekslet brev med Paven og tillatt seg å sitere ham i en sammenheng der utsagnet ble fremstilt som naivt. Som om ikke dette vart nok, hadde en av Pavens nærmeste medarbeidere 20 år tidligere vært i en heftig diskusjon med Galilei om hvem som var først ute med å påvise solflekkene – som Galilei trodde var mørke fordi det kom røyk ut av dem. Diskusjonen om hvem som var først ute med å påvise solflekkene var det Galilei som vant. Det var nok derfor ikke bare religiøse motiver som lå bak Kirkens negative holdning til Galileis vitenskapelige konklusjoner i Dialogen.

I 1633 ble Galilei ble, under trussel om tortur, tvunget til å ta avstand fra det solsentriske verdensbildet og innrømme at jorda ikke beveget seg. Han ble allikevel dømt til livsvarig husarrest. Der satt han de siste åtte årene av sitt liv. De siste fire årene var han blind. Men han stoppet ikke å fundere. Året før han døde oppfant han (han fikk det tegnet) det første drivverket for pendeluret.

Det er Christian Huygens (1629-1695) som i historiebøkene har fått æren for denne oppfinnelsen. Det er imidlertid nå dokumentert at Huygens mottok Galileis tegning av drivmekanismen for pendeluret seks år før han selv la frem oppfinnelsen i 1666.

Tegningen til Galilei manglet rett nok urskiva og urvisere og var slik sett ikke en komplett klokke, men det var jo ikke der utfordringene lå. Så for meg er Galilei den egentlige oppfinneren av pendeluret. Denne historien synes imidlertid å være skrevet i stein.

Det viktigste fra de siste dagene

En gigantisk mineralforekomst

Vil stikke kjepper i hjulene

En sandkasse av kalk


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments