Trenger klimaforskningen en ny Kopernikus?

Forskningen skal fremelske alternative synspunkter. Men forskningen er politisert. Dette er uheldig for klimaforskningen, og vi kan sitte igjen med vitenskapshistoriens største kollektive (selv)bedrag.

Den offentlig debatten om klimautfordringene har mange likhetstrekk med de diskusjonene som Galileo Galilei (1564-1642) foranlediget for omtrent 400 år siden.

På den tiden da Nicolaus Kopernikus (1473-1543) levde, omtrent 100 år tidligere, trodde de aller fleste at Jorden var verdens sentrum. Denne troen var en nesten 2000 år gammel videreutviklet arv fra Aristoteles (384-322 f.Kr.). Kopernikus oppdaget imidlertid at det var fullt mulig å forklare de observasjonene man hadde gjort hvis han i stedet antok at sola var i sentrum for universet.

Den oppfatningen som Kopernikus utfordret var godt begrunnet, slik alle etablerte standpunkt har vært – og er. Den virket logisk og fremstod som sann, virkelig og derfor uforanderlig. Det måtte bli slik så lenge man aksepterte utgangspunktet: at Jorden var i sentrum for alt. Resten fulgte av seg selv. Og hevde noe annet fremstod som useriøst, ja beint frem meningsløst. Det var da heller ikke mange som pirket i det etablerte synet. Og de få som gjorde det, ble ikke en del av det gode vitenskapelige selskap.

Kopernikus la frem et alternativ (1543), men døde samme dag som boka kom ut, så han fikk ikke oppleve mottakelsen. Kirken oppfattet den i første omgang kun som en matematisk modell, en uvirkelig tanketing, og derfor som ufarlig. Boken fikk en lunken mottakelse blant forskerkollegaene (naturfilosofene). Men Galilei tente på ideen og  forsvarte Kopernikus sin modell mot Kirken – og aristotelikerne.

Vitenskapens plikt

Klimaforskningen preges av at et stort flertall av forskere mener at den observerte temperaturøkningen skyldes CO2-økningen i atmosfæren. Det er mange logiske grunner for det. CO2 er en gass som bidrar til å fange varme på Jorden, den virker som et drivhus. Hvor sterk denne drivhuseffekten er, er det likevel ingen som helt vet. Men forskerne simulerer den. Konklusjonene blir ikke sanne av den grunn. Gro Harlem Brundtland er imidlertid blitt så skremt av det hun får presentert, at hun på TV høsten 2008 hevdet at det var umoralsk av forskere å betvile konklusjonene til FNs klimaeksperter.

Kirken beskyldte Galilei for det samme. Den mente at han var umoralsk fordi han forsvarte Kopernikus. Aristotelikerne bidrog til å skjerpe konflikten mellom de to partene, og overleverte problemet Galilei til Kirken. Kirken løste den vitenskapelige debatten på en måte som mange kjenner. Og aristotelikerne kunne puste lettet ut.

Galilei gjorde imidlertid bare jobben sin. Det er alle forskeres plikt å utfordre de rådende teoriene, forsøke å finne svakheter i de teoriene som råder grunnen, og å legge frem alternativer. Ikke fordi svakhetene i det man vet er så åpenbare, men fordi de er der. Ett eller annet sted. Forskere plikter å finne dem. Det gjelder alle teorier. Også Albert Einsteins (1879-1955) generelle relativitetsteori er under kritikk.

Problemet med all vitenskap er at hvis man aksepterer utgangspunktet, det som antas å ligge til grunn for tenkningen, følger resten mer eller mindre av seg selv – som en slags naturlig og logisk forlengelse av utgangspunktet. En blir fanget i en logisk sirkelargumentasjon, der observasjoner som ikke passer inn blir filtrert bort av teorien/tenkningen, med henvisning til at de ikke er relevante. De ubehagelige observasjonene har ganske enkelt ikke noe med saken å gjøre, og de som allikevel påstår det, blir avvist med at de ikke har forstått problemet skikkelig. Vi er imidlertid alle fanget i en eller annen sirkeltenkning. Det er ikke noe galt i å være i en slik logisk sirkeltenning så lenge man er klar over det, og at vi er bevisst på det er «teorien (vi tror på) som bestemmer hva man ser» (Einstein). En slik erkjennelse tvinger frem en viss ydmykhet.

I forskning er det derfor viktig å ha et kritisk blikk på utgangspunktet (de grunnleggende antagelsene) for teoriene. Det er slik de store fremskrittene, paradigmeskiftene, i kunnskapen om naturen har skjedd. Slik Kopernikus gjorde, da han forkastet det rådende utgangspunktet og antok – som en intellektuell lek – at sola var i sentrum. En slik tenkning – av Kant omtalt som «den kopernikanske vendingen» – krever ikke nye data for å komme frem til en helt annen konklusjon. Det krever bare en ny tenkning, en villighet til å ta et annet utgangspunkt.

“Observasjoner som ikke passer inn blir filtrert bort av tenkningen

Med sola i sentrum

Så hva om man foretar en slik «kopernikansk vending», og gjør som han og setter sola i sentrum for klimaforskningen? Hva om sola, ja alt utenom Jorden (universet), kan ha stor betydning for klimaet på Jorden? Det er noen som allerede har gjort det, og de kan være vår tids kopernikanere innen klimaforskningen. I så fall vil klimaproblematikken kan snart se helt annerledes ut, slik verden plutselig såg helt annerledes ut da Kopernikus satte sola i sentrum for sin modell for universet.

Men på samme måten som Kopernikus sin modell ble mottatt med skepsis og lunkenhet, blir solfysikerne mottatt med skepsis og lunkenhet av forskerkollegaene. Responsen kan tilskrives manglende kunnskap om solfysikk og den mulige effekten av kosmisk stråling. Det var den samme responsen Galilei fikk fra sine forskerkollegaer. De forstod ikke hva han drev på med. Og dessuten: hvis Galileis fysikk ble akseptert, ville de etablerte ekspertene ikke være kvalifisert til å bidra til forskningen, og heller ikke til undervisningen ved universitetene. Likeledes: hva skulle dagens mange klimaforskere ta seg til hvis det skulle vise seg at sola er i sentrum for klimaendringene, og at den i samspill med kosmiske stråler fra eksploderende stjerner i Melkeveien påvirker skydannelsen og er hovedforklaringen til temperaturøkningen?

De som argumenterer for at sola og kosmisk stråling er viktige bidrag til klimavariasjonene har, i likhet med kopernikaneren Galilei, opplevd å bli beskyldt for å være umoralske. Ikke av Kirkens representanter, men av en tidligere statsminister.

Debatten politiseres

Forrige århundrets kanskje mest innflytelsesrike vitenskapsteoretiker, Karl Popper (1902-1994), følte behov for å advare mot for stor tro på det man vet da han skrev at «… når det skjer store gjennombrudd, en virkelig stor oppdagelse, betyr det at ekspertene har tatt feil, og at fakta, de objektive fakta, viste seg å være forskjellige fra det som ekspertene trodde de var» (A World of Propensities, 1995).

Dette beskriver det som skjedde da Kopernikus la frem sin alternative modell for universet. Det kan også være noe å tenke på for de som er involvert i den pågående klimaforskningen. Også for de som bevilger midler til klimaforskningen. Man må fremelske alternative synspunkter. Det har alltid vært forskningens styrke å gjøre det. Det har historisk vært den beste forsikringen mot vitenskapelige blindspor og gale handlinger. Tidligere var imidlertid den politiske styringen ikke så sterk som nå. Politikerne har derfor introdusert et nytt usikkerhetselement i forskningen. Man har i stor grad politisert klimaforskningen. Det bør man ikke gjøre. Like lite som man bør vitenskapeliggjøre det å utøve politikk.

Den politiske klimadebatten synes imidlertid å være over. Det er politisk ukorrekt å være imot tiltak som reduserer utslipp av CO2. Den vitenskapelige diskusjonen er imidlertid ikke over, selv om noen, med henvisning til flertallet av forskere, tror og håper på det.  Men «når det gjelder vitenskap, er autoriteten til tusen mindre verdt enn den ydmyke argumentasjonen til én person.» (Galilei, Two New Sciences, 1638). Og i 1928 kom det ut en tysk bok med tittelen Hundre forfattere mot Einstein. Dette moret Einstein, som svarte at «hvis jeg hadde tatt feil, ville én vært nok!».

Politikere imidlertid forholde seg til flertallet. Det er en del av politikkens natur. I klimaforskning har politikerne imidlertid til en viss grad selv skapt dette (vitenskapelige) flertallet av CO2-forskere. De politiske aktørene har, nasjonalt og internasjonalt, i volum prioritert støtte til forskning som antar at økt CO2-innhold i atmosfæren er den viktigste årsak til klimaendringene.

Det er legitimt å spørre om dette (politiske skapte) flertallet er vår tids aristotelikere? Det er nemlig logiske sett mulig å forklare mye med utgangspunkt i at CO2 i atmosfæren er hovedforklaringen, slik aristotelikerne forklarte det de observerte, både kvalitativt og kvantitativt, med å anta at Jorden var verdens sentrum. Når antagelsen om at det er økningen i CO2-innholdet i atmosfæren som er årsaken til klimaendringene holdes fast, på den måten man gjør, kan også det forklare mye. Men fordi det også er så mye usikkerhet, og fordi det er så mange koblinger og tilbakekoblinger involvert, vil det ikke være mulig – ut fra denne tenkningen alene – å falsifisere tenkningen. Derfor kan man være på et vitenskapelig blindspor. Lenge. Uten å vite det.

“Ingen kan i dag sikkert vite om flertallet av dagens klimaforskere er på ville veier

Samrøre mellom forskning og politikk

Det som kan avgjøre debatten – og vår skjebne? – er at det legges frem konkurrerende teorier og forklaringer, forklaringer som har et annet utgangspunkt. Uten slike alternativer, og uten at de alternativene som legges frem, slik noen solfysikere har gjort, blir gitt tilstrekkelig økonomisk støtte og blir tatt på alvor av klimaekspertene, vil man aldri kunne forlate eller tilbakevise den rådende tenkningen. Det var mangel på en alternativ teori som gjorde at forskerne de siste 50 årene av 1800-tallet ikke forlot Newtons teori om gravitasjon, til tross for at det var gjort observasjoner som var i strid med den. Man flikket og justerte på Newtons teori for å få det til å stemme bedre. Da Einstein la frem sitt alternativ, et alternativ som for øvrig ikke var etterspurt av den etablerte ekspertisen, ble den etter hvert gradvis foretrukket som den beste teorien.

Ingen kan i dag sikkert vite om flertallet av dagens klimaforskere er på ville veier – slik aristotelikerne var det. Men formen den vitenskapelige debatten har hatt de siste ti årene, og måten man har forholdt seg til alternative forklaringer på, og ikke minst samrøret mellom politikk og forskning, gjør at vi kan være vitne til vitenskapshistoriens største kollektive (selv)bedrag.

Bjørkum er forfatter av boken "Annerledestenkerne" som snart kommer i en revidert og mer omfattende utgave. Her kritiserer han klimadebatten med referanse til debatten om Jordens plass i universet.

Bjørkum er forfatter av boken “Annerledestenkerne” som snart kommer i en revidert og mer omfattende utgave. Her kritiserer han klimadebatten med referanse til debatten om Jordens plass i universet.

Det viktigste fra de siste dagene

St. Olavs Orden til Rønnevik

Skammer seg ikke

Vil stikke kjepper i hjulene


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments