Amund Helland – norsk geologis enfant terrible

Amund Theodor Helland var ikke enkel å ha med å gjøre, men han fremmet nye ideer om breerosjon som siden er blitt allemannseie. Dertil var han en journalistisk begavelse, allsidig formidler og en kunnskapssanker som har etterlatt seg ruvende faglitterære monumenter.

 Norske geologer – et tilbakeblikk

Dette er den fjerde artikkelen i en serie om norske geologer som har satt markante spor etter seg. De har ikke som formål å være faglig-historiske bidrag. I stedet er de ment som et forsøk på å se på de gamle geologene med geologiske øyne. Jeg har prøvd å lage en enkel fremstilling uten referanser til underliggende kildemateriale.

Amund Helland ble født i Bergen i 1846, og vokste opp som tredjemann i en barneflokk på sju. Familien tilhørte byens borgerskap. Farfaren, som også het Amund, drev forretning på korn og fisk og slo seg opp på å kjøpe korn fra Østlandet, frakte det på egne skip til Trøndelag og Nord-Norge for så å ta med fisk tilbake igjen for salg sørpå. Hans sønn, og geologens far, fulgte opp denne virksomheten og drev en større forretning i byen inntil virksomheten gikk over ende i kriseåret 1857. Før den tid hadde han også rukket å engasjere seg i byens offentlige liv, både som kommunestyrerepresentant og portugisisk konsul.

Faren døde da Amund var tolv år, og siden det ikke var noe formue igjen etter mannen, livnærte moren seg selv og barneflokken ved å drive et pensjonat for skolegutter og unge menn. Sammen med farfaren, som var haugianer og en patriarkalsk og ruvende skikkelse, fikk hun stor betydning for Amund under oppveksten.

Selvbevisst bergenser uten danseskole

Den unge mannen markerte samtidig tidlig at han gikk sine egne veier. Elever fra Tanks skole i Bergen, der han tilbrakte sine første skoleår, husket at han ikke deltok i de andre guttenes lek. Han foretrakk buekorpset på Nordnes der han vokste opp. Det alene var ganske sikkert nok til å gjøre ham spesiell i det tradisjonsbevisste miljøet som han vokste opp i. Desto mer spesiell ble han siden han heller ikke gikk på danseskole. Før han kom til Kristiania som student, hadde han dessuten aldri vært i teateret. Mangelen på, eller kanskje heller motstanden mot denne typen kulturell kapital, gjorde i alle fall at han skilte seg ut fra mange av studentene i hovedstaden. Muligens liknet han blant annet av disse grunner mer på noen av bondestudentene som på denne tiden i stadig større grupper søkte mot universitetet, enn embetsstandens sønner.

Kristiania ble hans base fra 1864, 18 år gammel. Det året ble han immatrikulert ved Universitetet, og i 1865 avla han examen philosophicum, eller anneneksamen som den gjerne ble kalt. Den var først og fremst forbeholdt de humanistiske fagene, og Helland ble eksaminert i hele ni fag, deriblant oldnorsk og italiensk. Ni blanke enere ble resultatet, og det var så solid at universitets lærere bet seg merke i ham. Akkurat det skulle de snart få flere muligheter til.

Slik så han ut, professor i bergbygningslære og geologi, Amund Helland, da han ble fotografert i 1900. Bak det skarpe blikket og lure smilet anes noe av hans fandeninvoldske karakter. Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo.

Slik så han ut, professor i bergbygningslære og geologi, Amund Helland, da han ble fotografert i 1900. Bak det skarpe blikket og lure smilet anes noe av hans fandeninvoldske karakter.
Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo.

Bergstudent med rask karriere

Fra anneneksamen gikk veien til bergstudiet. Candidatus mineralogia-eksamen (cand. min.) ble avlagt i 1868, men allerede året før var han blitt amanuensis ved det metallurgiske laboratorium. I 1874 ble han universitetsstipendiat i geologi, og i 1879 tok han over forelesningene i bergbygning (gruvevitenskap) etter at Sjur Amundssøn Sexe (1808–1888), som var professor i bergbygning og fysisk geografi, gikk av. I 1885 ble han, som vi skal se, etter en amper politisk debatt, utnevnt som ekstraordinær professor i bergbygning og geologi.

Helland foretok i sine unge år omfattende faglige reiser til Grønland, Island og store deler av Europa. Som mange andre geologer som siktet seg inn mot en universitetskarriere, besøkte han blant annet de rike bergverksdistriktene i Freiberg og Harz. Han studerte også en tid ved École des Mines i Paris. Mikroskopisk petrografi lærte han i Leipzig, og han utførte feltarbeid i Bayern og Italia, Storbritannia, Nederland, Danmark og på Shetlandsøyene og Færøyene.

Produktiv, men stridbar

Helland markerte seg raskt som en meget produktiv og stridbar fagmann. Allerede i sine første arbeider, Ertsforekomster i Søndhordland og Forekomster af kise i visse skifere i Norge hevdet Helland utradisjonelle oppfatninger. Flere av hans eldre kolleger tok dette ille opp. Forholdet ble ikke bedre av at Helland var fritenker og inntok radikale politiske standpunkter som skilte seg fra den borgerlige og konservative kulturen som ellers var godt forankret ved universitetet. Disse kom særlig til uttrykk i dagspressen, der Helland gav uttrykk for sine meninger. Journalistene bet seg derfor også merke i denne energiske mannen med den sterke formidlingstrangen, og da redaktøren i Bergens Tidende en sommer mens Helland ennå var student, skulle på ferie til København, fungerte bergkandidaten som vikar for ham.

Om pressen gjerne stilte plass til disposisjon for Helland, var det ikke så lett for en uærbødig, ung forsker å få publisert sine vitenskapelige avhandlinger innenlands. ”Drevet som varg i veum og ringet til alle kanter fant jeg omsider en utvei. Jeg pakket mine 5 avhandlinger i kofferten og reiste inn til professor Nordenskiöld i Stockholm og bad ham hjelpe mig til å publisere mine arbeider”, skrev han selv senere om denne tidlige perioden i sin akademiske karriere. Det ble dermed de svenske skriftseriene som i 1874–75 fikk gleden av å gi ut de første arbeidene hans om tykkelsen av breene under istiden, om breenes erosjonsevne og dannelsen av daler, botner, fjorder og innsjøer, – som i dag reknes som klassikere i sitt slag. I andre tidsskrifter komDie glaciale Bildung der Fjorde und Alpenseen in Norwegenog On the ice-fjords of North Greenland and on the formation of fjords, lakes, and cirques in Norway and Greenland.

Også når det gjaldt breerosjonen, stilte Helland seg i opposisjon til de rådende teoriene. Norske geologer, med professor Theodor Kjerulf i spissen, hadde oppfattet fjordene og dalene som sprekker i landmassen, mens Helland viste at de var gravd ut først med rennende vann og siden av isbre. Ettertiden har gitt ham rett. Han pekte videre på at de løse avleiringene på den nordeuropeiske sletten og på bunnen av Nordsjøen kunne ha kommet fra utgravningen av de norske fjordene. Han gav også ut en populærvitenskapelig bok Om Jordklodens bygning.

Vestlandsfanden og venstremann

Hellands opposisjon hadde sin pris. I 1873 ble han to ganger foreslått som medlem av Videnskapsakademiet i hovedstaden, men etter opprivende diskusjoner ble han nektet innvalg. Helland svarte med å skrive skarpe og bitende avisartikler om det han kalte ”Venne-Samfundet”, og da han i 1885 på nytt ble foreslått innvalgt, takket han nei. Den dannede akademiske formen i akademiet tiltalte ikke Helland. Han var definitivt mer tiltrukket av de miljøer der tonen var skarpere og formen friere og mindre ærbødig. Derfor passet hans form mange ganger også utvilsomt bedre i avisspaltene og i 1870- og 80-årenes intense politiske debatt.

Det siste forslaget om innvalg i Vitenskapsakademiet kom etter at han var utnevnt som ekstraordinær professor i bergbygning. Da stormet det på nytt rundt bergenseren. Saken begynte ved at noen av hans kolleger ved det naturvitenskapelige fakultetet foreslo at det skulle opprettes et ekstraordinært professorat for Helland. Matematikeren Sophus Lie, som selv var en frifant i det akademiske miljøet, og en av Hellands få allierte og nære fortrolige, var en av forslagsstillerne. Men de fleste av Lies og Hellands kolleger hadde vanskelig for å akseptere den selvbevisste bergenserens stil og polemiske form. Forslaget vant heller ikke flertall i fakultetet, og Kirkedepartementet fulgte opp fakultetets vedtak ved å kun oppføre den summen som det kostet å fortsatt engasjere Helland som foreleser i bergbygningsfaget.

Noen av venstrestatens mest profilerte politikere tok imidlertid affære. Anført av Søren Jaabæk og Ole Gabriel Ueland, insisterte Hellands egne partivenner på at det skulle opprettes et eget professorat for ham. De mente han fortjente det, men visste samtidig at forslaget ville skape bruduljer. Det gjorde det også. Debatten om hvorvidt Helland skulle få et ekstraordinært professorat eller ikke ble intens, bitter og lang. To møter trengte Stortinget på å gjøre seg ferdig. Men Venstres ledere fikk det til slutt som de ville. Saken endte med at Stortinget med 61 mot 45 stemmer vedtok forslaget.

Debatten bar i høy grad preg av de politiske og kulturelle brytningene som preget kampene mellom Stortinget og regjeringen gjennom 1870- og 80-tallet. Flere av universitetets professorer engasjerte seg på embetsmannsregimets side i denne striden. Det provoserte den nye tids politikere som ikke lengre stilte seg like lojalt bak embetsstatens institusjoner og de akademiske autoritetene som forgjengerne hadde gjort. Mange av dem utviklet tvert imot en klar front mot det vitenskapelige miljøet. Det resulterte blant annet i at universitetsbudsjettet og professoransettelsene i langt større grad enn før ble debattert i og bestemt av Stortinget. Videnskapsakademiet, eller det Helland omtalte som en gutteklubb, fikk dessuten halvert de statlige bevilgningene.

Det ekstraordinære professoratet til Helland er med andre ord et godt eksempel på at tilliten mellom stat og vitenskap ikke var like sterk som tidligere. Det er samtidig ikke tilfeldig at Venstres politikere var villige til å kjempe for kranglefanten fra Bergen. Helland markerte tydelig at han hadde andre standpunkt enn embetsstatens forsvarere. Han stod på motsatt side. For enkelte ble han nettopp på grunn av dette politiske standpunktet og uredde og bramfrie fremtreden en folkehelt, et symbol på hele det unge Norges opprør mot embetsmannsstaten. Andre betraktet ham som en trussel mot borgerlig og akademisk dannelse. Det var derfor heller ikke uten grunn at spenningen mellom Kjerulf og Helland etter hvert delte det naturvitenskapelige miljøet i to leire; Hellandianerne og Anti-Hellandianerne.

Kontrovers om NGU

Blant kollegene på Bergstudiet hadde han ikke noen nære fortrolige. Det skyldtes dels hans politiske standpunkter og uttalte fritenkeri, men først og fremst hans provoserende stil. Det var nok flere enn Johan H.L. Vogt som oppfattet ham som fanatisk, hensynsløs og brutal, og en person det var vanskelig å føre fruktbare diskusjoner med. Stort sett gjorde ikke det Helland noen ting. Han hadde venner andre steder. Men på ett område mislikte han sterkt å bli utestengt. Helland slapp nemlig aldri ordentlig til i NGU.

Mens de andre geologikollegene allerede fra studietiden gjerne var involvert i kartleggingsoppdrag for den geologiske undersøkelsen, og fortsatte med å ta på seg oppdrag til de var langt oppe i årene, ble Helland holdt utenfor fra det tidspunktet da han åpenlyst begynte å motsi sin lærer, Th. Kjerulf. Da Kjerulf døde, og Hans H. Reusch ble ny sjef for kartleggingsinstitusjonen, signaliserte Helland i et brev til Arbeidsdepartementet, som NGU den gangen lå under, at han gjerne ville arbeide for NGU igjen. Aller helst ønsket han nok at departementet skulle instruere NGUs bestyrer i å engasjere ham. Om så ikke skjedde, fryktet han at Reusch ikke ville henvende seg til ham. Den nye bestyreren var nemlig en nær venn og fortrolig med en annen kollega, Johan H.L. Vogt, og han fikk etter Hellands mening alle de kartleggingsoppgaver han kunne tenke seg av NGU. Ikke så rent sjeldent resulterte det i at Vogt grep inn i det Helland oppfattet som ”sitt” fagområde, bergbygging og geologi.

Henvendelsen egget til ny splid i det lille geologimiljøet. Vogt reagerte skarpt på de beskyldningene som ble rettet mot ham og gav en grundig redegjørelse til departementet om de NGU- oppdragene han hadde tatt på seg. Reusch ble på sin side indignert over at Helland henvendte seg til departementet og ikke til ham, og voktet seg vel for å gi noen nye oppdrag til Helland. Vogt fikk derimot fortsatt tilgang til de knappe midlene i NGU. Så var han også et akseptert medlem av det geologiske kunnskapsmiljøet. Helland var det definitivt ikke. På grunn av sin steilhet og frimodighet, og fordi han stadig yppet til strid med kollegene, fikk han dermed heller ikke slippe til i NGU. Helland konsentrerte seg i stedet om andre prosjekter og publiseringskanaler.

Kan hende er de på vei til et politisk møte, de to venstremennene Amund Helland (med bok i hånden) og Viggo Ullmann (1848–1910). Bildet er tatt en gang mellom 1900 og 1919. På det tidspunktet var Ullmann, som opprinnelig var skolemann, stortingsrepresentant for Venstre. Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo.

Kan hende er de på vei til et politisk møte, de to venstremennene Amund Helland (med bok i hånden) og Viggo Ullmann (1848–1910). Bildet er tatt en gang mellom 1900 og 1919. På det tidspunktet var Ullmann, som opprinnelig var skolemann, stortingsrepresentant for Venstre.
Foto: Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo.

Populær formidler

Helland publiserte i høyt tempo, også etter at han ble professor. Kongsbergs sølværks drift før og nu er ett av verkene etter ham fra denne perioden. I denne kom han også med driftsforslag som ble gjennomført med økonomisk gevinst. Hans Haandbog i grubedrift i tre bind og Norsk bergret med udsigt over andre landes bergværkslovgivning, regnes også som hovedverker i norsk bergvesen. I tillegg til dette bidrog han med studier av jordbunnen (Jordbunden i Norge, Jordbunnen i Jarlsberg og Larviks Amt, Jordbunden i Romsdals amt) steinindustri (Tagskifere, heller og vekstene) og berggrunnen (Lakis kratere og lavastrømme, Lofoten og Vesteraalenmm.)

Et ruvende monument fra Hellands livsgjerning er bokverket Norges Land og Folk, der han beskrev 13 amter og to byer. Her sammenstilte han et enormt materiale om naturforhold, levevilkår, folkeliv og historie i fylkesvise beskrivelser som hver er på 2, 3 og 4 bind med opptil 1418 trykksider, et imponerende og stadig like nyttig kildeskrift for Norge ved begynnelsen av nittenhundretallet.

Selv om Helland selv fikk sitt professorat fordi Stortingets politikere våget å blande seg inn i det mange oppfattet som universitetets indre anliggender, markerte han på slutten av 1800-tallet likevel at han også var universitetets mann. På dette tidspunktet stod nok en gang mange av Stortingets politikere mot universitetets ansatte. Politikerne ønsket i større grad å ha innflytelse på noen av universitetets virksomhet. Professorene hevdet på sin side forskningens frihet og deres hevdvunne rett til selvbestemmelse. Venstremannen Helland ble formann for den komiteen som skulle utarbeide forslag til ny lov for universitetet, men da det nye forslaget ble lagt frem for Stortinget i 1902, hadde regjeringen lagt til bestemmelser som ville åpne for vidtrekkende begrensninger av universitetets indre selvstyre, blant annet ved at departementet skulle godkjenne alle undervisningsplaner. Helland protesterte voldsomt, og i 1904 ble de omstridte forslagene om departementalt overstyre tatt ut.

Helland døde i 1918, 70 år gammel. Han var ugift og barnløs.

Land og folk

I 1873 fremsatte Johan Sverdrup ideen om å lage et stort statistisk-topografisk verk for Norge. Planen for verket ble utarbeidet av Jacob Mohn ved Det statistiske byrå. Det var også han som begynte arbeidet med det første bindet i verket, om Smaalenene. Etter hans død i 1882 ble bindet fullført av Anders Nicolai Kiær i 1885 som var direktør ved Det statistiske byrå. Arbeidet ble fortsatt av Boye Strøm, som gav ut bindet om Stavanger amt i 1888. Deretter overtok Johan Vibe (Buskerud 1895, Søndre Bergenhus 1896, Akershus 1897). Etter Vibes død i 1897 var det en stund usikkert hvem som kunne ta på seg ansvaret for å fortsette verket. Til slutt tok Amund Helland på seg oppgaven. Det ble også han som kom til å skrive mesteparten av verket. Han skrev også en ny utgave av bindet for Søndre Bergenhus amt.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Tar tak i klimadebatten

Grå – men langt fra kjedelig


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments