En dannelsesreise gjennom norsk geologi

Du finner den i bokhandelen. Boka som skal gi menigmann en annerledes geologiopplevelse. Forfatteren gir oss et innblikk i vår felles geologiske historie der noen av våre fremste eksperter er velvillige kilder.

– Vær forsiktig, roper Reidar ned til meg, oppmerksomheten er rettet mot en stein som krever fotografering.

Noen vaklende skritt oppover den stupbratte ura med de løse steinene, og jeg har tatt ham igjen. Det er der og da han forteller historien om fotografen Robert Landburg som i 1980 døde på post mens han tok bilder av vulkanen Mount St. Helens i det den eksploderte.

– Han ble et offer for katastrofen. Bildene hans taler sitt eget språk, forklarer den klatrende geologen.

Hvorfor snakker han om dette nå? Jeg kikker ned. Det er bratt. Bildene mine vil fortelle hvorfor det gikk galt.

Litt tidligere på kvelden var stemningen bedre. Vi tok en kort stopp i villastrøket på vei opp mot utsiktspunktet som guiden forteller er turens mål.

– Barndomshjemmet mitt ligger på en lavastrøm. De vitner om at rødglødende stein rant ut over Bærum for 275 millioner år siden. Utallige ganger har jeg ventet på skolebussen uten å reflektere over de kolossale mengdene med lava som i dag utgjør berggrunnen.

Oppveksten var altså på rombeporfyr. Denne underlige bergarten med innvevde, rombeformete feltspatkrystaller som flyter i en finkrystallin masse, og som bare finnes noen få steder i verden. Under ham lå Lommedalen. Der det for mange tusen år siden strakte seg en smal fjord hvor små isfjell drev bedagelig. Mot sørøst kunne han skue ut over det spesielle kambro-silurlandskapet. Et vitnesbyrd om et Norge som lå under vann gjennom titalls millioner år i kambro-silur. Ved å strekke hals fikk han øye på de urgamle bergartene på Nesoddlandet.

Det var først som voksen at han innså hvor fantastisk den geologiske utsikten fra barndomshjemmet var.

– Det krever både kunnskap og erfaring å forstå de store linjene i geologien, slår han fast.

I stedet var det i ura opp mot Haugskollen (387 m o.h.) at Reidar Müller begynte å interessere seg for geologi. Sammen med kameratene ble den nøye utforsket, og det var her han fikk nærkontakt med stein og så smått begynte å undre seg over hvordan den hadde blitt til. Nå undrer han seg over at ikke flere viser interesse for det forhistoriske landskapet.

711x116 geonova banner_BB 2

– Tanken om å skrive bok og formidle de spennende historiene til allmennheten er om lag ti år gammel, forteller forfatteren.

Den kom i september: Det som ble NORGE.

– Det er mange som trenger denne kunnskapen, og nå er jeg glad for at jeg er ferdig. Det skal bli veldig spennende å se hvordan den blir tatt i mot.

Et kvart århundre etter at han flyttet hjemmefra er vi på gamle trakter. Reidar er ivrig etter å vise frem den tidligere lekegrinden. Geologen, forskeren, journalisten og byråkraten er nå altså også forfatter.

Ett av kapitlene handler om nettopp Lommedalen, Bærumsmarka og de geologiske prosessene som la grunnlaget for det landskapet vi har i dag. Målet med kapitlet («Eksplosjonen») er å få folk til å fatte at det lå en vulkan inne i skauen og eksploderte med voldsom kraft, og at disse hendelsene – som skjedde for flere hundre millioner år siden – har vært avgjørende for utformingen av landskapet.

– Pass deg. Denne steinen er løs. Ikke bruk bjørka til å holde deg fast.

Formaningene kommer på rekke og rad. Med all grunn. HMS-regler er tydeligvis ikke innført her. Hjelmen ble igjen et eller annet sted. Selv er han trygg og stø etter at han som ungdom hadde mange og lange dager hengende under Kolsåstoppen i et tau.

Vi er på vei opp den stupbratte ura som ligger under Haugskollen. Stein på stein med rombeporfyr. Samt noe løst buskas som i alle fall ikke er sterkt nok til å holde vekten av en voksen mann. Balansekunsten blir satt på prøve. Reidar er selv litt overrasket.

– Det var da ikke så bratt da vi lekte her som barn?

Kanskje ikke, men til gjengjeld gjør han nå oppdagelser som han ikke var i stand til å gjøre den gang. Nå har han funnet noe annet enn lava.

– Dette må være skifer, og her er sandstein, roper han ovenfra, mens småstein fyker forbi.

– Det er til og med kryss-sjikt, utbryter han forbløffet, for han hadde ikke forventet å finne slike bergarter midt inne i de vulkanske avsetningene.

Det er oljegeologen som snakker nå.

– Det er jo slike bergarter jeg jobber med til daglig.

Den barnslige entusiasmen er tilbake. Gleden over å oppdage noe nytt. Begeistringen over å undres. Vår lille opptur har blitt nettopp det. En aldri så liten oppdagelsesreise i et kjent og kjært terreng.

– Vulkanismen i Oslofeltet var voldsom, forteller Reidar, veiver med den ene armen og glemmer nesten at livet henger i en halvdød furu, hvor røttene er i ferd med å smuldre bort.

“Det står ingenting som forklarer norsk natur i NAFs veibok”

Men det er altså den «jævla botanikken» som redder oss. «Jævla» fordi landskapet gror til og dekker til mange og flotte blotninger, ikke bare her, men nesten over alt i landet. Uttrykket kommer fra boka, der Reidar er på tur med geolog Bjørn Tore Larsen, og hvor den erfarne feltgeologen i spøkefulle toner irriterer seg over at blotningene gror igjen. I et terreng som dette kan vi imidlertid ikke stole på steinene. Det som ser ut som fast fjell, kan være løs stein. Trær, særlig grantrær («botanikken»), er redningen.

– Mengdene med lava som fløt ut var mye større enn ved vulkanutbrudd i moderne tid. Å sammenligne med supervulkanene i Yellowstone er mer relevant. Det er blant annet dette jeg forteller om i boka. Jeg ønsker at allmennheten skal få ta del i denne spennende historien.

Allmennheten – hvem nå det måtte være – vil i alle fall ikke hit opp. Det er bare geologer som prøver å trosse naturkreftene i et forsøk på å bli litt klokere.

Lengre opp i ura treffer vi på enda et sandsteinslag. Reidar blir skikkelig nysgjerrig. Det betyr nye farer, for nå fiskes mobiltelefonen opp av lomma. Det er ikke lov å kjøre bil mens man snakker i mobiltelefonen. Det burde heller ikke være lov å telefonere i en steinur som er brattere enn rasvinkelen.

– Jeg må ringe en venn, sier han.

Larsen – han som ikke liker vegetasjon – svarer fra sin bopel midt i kambro-siluren på Ringerike.

– Joda, vi kjenner tynnere (mindre enn én meter) og tykkere (opp til fire-fem meter) sandsteins- og konglomeratlag mellom enkelte av rombeporfyrlavaene. Noen av dem tolker vi som eoliske sandsteiner. Det betyr at sanden har kommet med vinden.

Nye utfordringer står foran oss. For nå er det slutt på ura. Heretter går det bare rett opp. Vi skal bli bedre kjent med begrepet «skrent».

– Det er en utfordring å skrive for folk uten geofaglig kunnskap, sier Reidar, i det han kikker ned på meg.

Ansiktsuttrykket hans røper en viss bekymring for turfølget. Men det nytter ikke å klage. Det er alt for sent å vende nesen nedover. En nedtur kan fort utløse steinsprang. Eller foten med de glatte kontorskoene kan glippe …

En steinbok og en dyktig geografilærer trakk Reidar bort fra «skråplanet» i Lommedalen. Men den bratte ura er et godt barndomsminne, og det var kanskje her kimen til en utdannelse i geologi ble lagt. Han var ferdig på Blindern i 1996, og begynte straks i Saga Petroleum. Tilværelsen som forsker tiltrakk ham imidlertid, og etter bare ett år var han tilbake på universitetet for å ta en doktorgrad.

– Nå er jeg ekspert på trias, slår han tørt fast, og lar det skinne gjennom at han ikke så noen fremtid for seg selv i den rollen.

Før han var ferdig med doktorgraden begynte han i stedet å skrive kronikker, først i studentavisa i Bergen, senere i Aftenposten. Den røde tråden var å bringe naturvitenskapelig kunnskap inn i samfunnsdebatten.

– En av kronikkene i Aftenposten dreide seg for eksempel om at det i stor grad er økonomene som styrer oljeselskapene. Her hjemme har vi imidlertid en rekke unntak som tydelig demonstrerer at både naturvitere og teknologer kan gjøre suksess som ledere.

Reidar jobber selv i et selskap (Tullow Oil) som til fulle bekrefter dette.

Etter doktorgraden (2003) tok karrieren en brå vending. I stedet for å bruke kompetansen der den var ment, i et oljeselskap, ble det Journalisthøgskolen i Oslo (2005) og to år i Aftenposten. På den måten vil vi tro at norsk journalistikk, som ikke har mange forskningsjournalister, fikk en skikkelig vitamininnsprøytning.

– Jeg ville prøve noe nytt, jeg ville inn i nye miljøer og ta nye utfordringer, er den enkle forklaringen han gir, mens nok et tre rykkes opp med det som er igjen av roten.

– Jeg hadde ikke lyst til å bli voksen, ikke riktig ennå, legger han til.

Det siste tror vi på. Foran oss er det en leken gutt som praktiserer klatrekunnskapene som i sin tid ble finslipt på Store Skagastølstind.

711x116 geonova banner_BB 2

“Jeg drar på en dannelsesreise bakover i tid med noen av landets fremste forskere, og plukker med meg en del høydepunkter på veien”

Karrieren etter Aftenposten gikk imidlertid sidelengs. De neste stoppestedene ble først Norges forskningsråd, og deretter Olje- og energidepartementet, hvor han var i tre år og lærte masse om politikk.

– Det finnes ingen geologer der, og knapt noen ingeniører. Jeg mener det er en svakhet.

Verken i ura eller opp den siste skrenten opp mot toppen av Haugskollen, har han snudd seg tilbake. Det bærer rakt opp. Kun med enkelte stopp for undring over de sandsteinene han har funnet. Han snudde seg neppe tilbake i de årene han var på siden av geologien heller, men i 2011 tok Reidar steget tilbake til røttene. Han fikk jobb i Spring Energy (Tullow Oil fra i fjor), og der er han fortsatt. Og stortrives.

– Jeg er fullt ut tilbake til «hard-core» geologi, påstår han.

Men mannen er rastløs. Skifter beite ofte. Vil gjerne gjøre noe annerledes. Derfor kunne han ikke la tankene om boka ligge. Basert på noen artikler i A-magasinet, samt et hode fullt av ideer, tok han kontakt med Aschehoug. De ble «kjempebegeistret», og Reidar satte seg et mål om at boka skulle ut i forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven.

– Langt der borte ser vi grunnfjellet på Nesodden, roper Reidar, han er nesten oppe. Og det er vel omtrent det nærmeste vi kommer en sammenheng mellom boka og Grunnloven.

Paradoksalt nok hadde han imidlertid, ifølge ham selv, ingen kunnskap om grunnfjellet da boka skulle skrives. Og ettersom den var tenkt som en dannelsesreise i norsk geologi, var det nødvendig å ta kontakt med ekspertene. Det er også slik boka er bygd opp. Hvert kapittel har ett tema, og kunnskapen lar han tilflyte leseren gjennom den eksperten han har blitt med på tur, et eller annet sted i landet, enten det er på Svalbard, i Finnmark, på Nord-Vestlandet eller i Bærumsmarka.

– Jeg bega meg også ut i ukjent terreng, gen-testet meg selv for å skape en ramme rundt selve nordmannen, og sammen med min far daterte jeg en gammel trestokk i en myr på fjellet for 30 år siden.

Det har blitt mange reiser, og mange geologer har mer enn gjerne stilt opp og vært guide og kunnskapskilde for en nysgjerrig geolog og forfatter. Erfaringen hans er at de aller fleste geologer er positive til å drive populærformidling. Bare de får litt hjelp. De trenger et talerør.

– Alle turene har vært interessante og lærerike, så det er vanskelig å trekke frem én spesielt, men det er jo her i Lommedalen jeg har vokst opp, tråkket i rombeporfyr og ignimbritter på vei til bussen og sett inn over en fjord som ikke lenger er der. Derfor avslutter jeg også boka på Kolsåstoppen hvor jeg sammen med en kollega kikker ut over Oslofeltet og filosoferer over hvor nært knyttet vi mennesker er til Jorda og geologien.

– Samtidig er jeg litt lei meg for alt det kule jeg ikke har fått med i boka. Det er derfor viktig for meg å fortelle at dette ikke er ment som en altomfattende lærebok. Det er heller et dykk inn i noen av landets geologiske godbiter. En appetittvekker for nysgjerrige geologer og en sulteforet allmennhet.

Reidar Müller har avsluttet sin dannelsesreise gjennom landet. Han har lært og forstått enormt mye, sier han, og nå håper geologen at mange andre skal ta den samme reisen, ikke bare i Oslo-feltet, men til en mengde høydepunkter rundt omkring, som hver for seg forteller en liten bit om hvordan landet vårt ble til.

Sola går ned i vest. Kveldslyset oppe på Haugskollen er magisk. Det samme er Oslofeltet med det geologiske landskapet som har gitt et livsgrunnlag for hundretusener av mennesker. De nysgjerrige kan lese alt om dette i Det som ble NORGE.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Gruveskam?

Tar tak i klimadebatten


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments