En globetrotter i mineralleting

Hele verden har vært virkeområde. Formålet har vært å finne nye forekomster av råstoffer til bruk i industrien. Resultatet er en merittliste som arbeidsgiveren hadde stor glede av.

”Vi vet du har reist mye rundt i Nord-Korea. Derfor vil vi gjerne ha en prat med deg.”

– I den andre enden av tråden satt en representant for CIA. De kjente selvfølgelig til mine bevegelser inn og ut av det hemmelighetsfulle kommunistlandet, og nå ville de at jeg skulle fortelle det jeg visste om infrastruktur og andre ting jeg kunne ha plukket opp.

Alltid et team

Tore Vrålstad, nettopp fylt 70, og pensjonist på femte året, forteller engasjerende fra sin lange karriere i bergindustrien. Gjennom flere titalls aktive år har han opplevd mer enn de fleste kan drømme om, og funnet flere forekomster enn de fleste kan håpe på. I dag har vi ”gitt ham i oppgave” å fortelle om noen av sine mange prosjekter. Det faller ikke vanskelig. Snakketøyet går lett og uanstrengt. Derfor er det heller ikke vanskelig å la seg underholde. Det er alltid morsomt å snakke med mennesker som kan litt mer enn oss selv, og som har erfart noe utenom det vanlige.

Vi har benket oss rundt kjøkkenbordet i pensjonistleiligheten på Billingstad. Her er det storslått utsikt over en flik av Oslofeltet med de kambrosilurske bergartene på vestsiden Oslofjorden. På veggen henger et maleri av Skaugumåsen og minner oss om at Oslofeltet også består av magmatiske bergarter. Nettopp dem har den erfarne geologen god kunnskap om. Tidlig i karrieren stod han nemlig bak funnet av det som fortsatt regnes som Europas største molybdenforekomst.

Men før han forteller den historien, er han nøye med å presisere hva det betyr ”å finne” en forekomst.

– Det er alltid et team som er involvert, sier han med ettertrykk.

– De første årene jobbet vi bare i Norge, da hadde vi et fabelaktig team. Senere ble jeg alene med hele verden som arbeidsfelt. Da var det nødvendig å bygge teamet som et nettverk av topp fagfolk på internasjonal basis. Jeg oppsøkte systematisk personer med beste kompetanse, ofte pensjonister eller akademikere. Det betalte seg stort i kunnskap og ideer, og det var bare sjelden de tok seg betalt. Fagfolk synes det er interessant å snakke om sitt fag til interesserte lyttere. Ofte ble også disse fagfolkene med videre i prosjektene som konsulenter.

Og mulighetene har kommet, gang på gang, både innen- og utenlands.

– Ofte er jo geologien godt kjent i et område, men det økonomiske potensialet er ikke forstått. Dette benyttet jeg meg aktivt av, for eksempel da jeg på slutten av 90-tallet lette etter kombinasjonen av apatitt og sjeldne jordarter. Slike forekomster finnes i karbonatitter. De fleste karbonatitter i verden er vell kjente, men de metamorfe og deformerte ekvivalentene er lite kjent. Så hvilke enkle parametere kan brukes for å finne frem til slike? Jo, kombinasjonen ”radioaktiv anomali, skitten kalkstein og apatitt”.

– Jeg formet en e-post til alle mine kontakter. To svar kom innen en uke, et fra Canada og et fra Australia. Den australske indikasjonen, ble ”funnet” av min konsulent i Darwin over et glass pils på fredagspuben, så mest interessant ut. På forespørsel fortalte en kollega at han flere år tidligere hadde sjekket radioaktive anomalier for uran, men bare funnet apatitt ett sted: ”lots of apatite”. To uker senere var jeg på stedet, ca. 100 km nord for Alice Springs. Bingo. En stor rik apatittforekomst med høyt innhold av sjeldne jordarter (REE; Rare Earth Elements). Sikring av rettigheter, kartlegging og prøvetaking startet. Men Hydro endret strategi, og vi lot prosjektet falle. I dag er Nolans Bore et av verdens største REE prosjekter med forventet produksjonsstart om et års tid.

”Vekket faglig oppsikt”

– Gjennom de ti første årene av karrieren i Hydro var arbeidet mitt konsentrert om å finne nye forekomster i Norge. Da vi ble bedt om å finne molybden, satte vi oss først grundig inn i teorien. Flere professorer vendte tommelen ned. Molybden i Oslofeltet var en umulighet. Men i stedet for å høre på dem, dro vi til USA. Der oppsøkte vi ekspertene – og ble etter hvert selv eksperter. Bare på den måten kunne vi være kompetente til å finne det vi lette etter.

– Da min danske kollega og jeg kom tilbake fra studieoppholdet, delte vi Oslofeltet i to, han tok den sørlige biten, jeg tok den nordlige.

Nå ble det mye tid på veien. Finne veiskjæringer og se etter indikasjoner på molybden i fjellveggen. Det høres enkelt ut, men hemmeligheten var altså at de to geologene hadde gjort seg selv kompetente. Med det blotte øyet kunne gjøre de aller første vurderingene.

– I Hurdal ble det full klaff. Fra bilvinduet kunne vi se hvor forekomsten begynte, hvor den beste mineraliseringen var, og hvor den sluttet. Det var begynnelsen på et større boreprogram hvor vi altså til slutt påviste det som har blitt definert som Europas største molybdenforekomst.

Det ble ikke noen utbygging på den tiden. Forekomsten lå for dypt, og prisene på verdensmarkedet var for lave. Men for bare noen få år siden var det igjen aktivitet inne i Hurdal (GEO 01/2006). Juniorselskapet Crew Gold fattet interesse og boret enda flere hull.

Sjefsgeologen i Crew la ikke skjul på at de kunne takke Hydro og Vrålstad for at de var på sporet av noe. ”Det geologiske arbeidet som ble gjort den gangen vakte betydelig faglig oppsikt, og vi hadde aldri vært der vi er nå uten det grundige arbeidet de gjorde den gangen,” sa han til GEO.

Selv uttrykte Vrålstad at han så på funnet i Hurdal som ett av to-tre stjerneeksempler han har vært med på hvor teori, ikke anomalier eller kjente indikasjoner, har betalt seg.

Lave priser hindrer fortsatt at en molybdengruve blir realisert inne i et lite samfunn som sårt trenger nye arbeidsplasser. Vrålstad må skuffe de som fortsatt håper, han tror ikke at det kommer en ny gruve her med det første. Det er flere store velkjente forekomster med lavere kost-potensiale som vil bli satt i drift før Hurdal.

– Men, legger han til, denne forekomsten er så interessant at den vil bli tatt frem igjen til fornyet undersøkelse hvert 15. eller 20. år.

”Jeg har vært en igangsetter

Kort akademisk karriere

Vrålstads Interesse for geologi startet selvfølgelig på skolen. På gymnaset skrev han særoppgave med menneskets utvikling som tema. Det ledet inn i paleontologien og videre inn i geologien. Men det var økonomisk geologi som skulle bli hovedinteressen. Derfor ble det også et hovedfag i dette fagfeltet.

– Gjennom halve studietiden hadde jeg sommerjobb på Svalbard hvor jeg lærte det grunnleggende håndverket. Oppgaven gikk ut på å kartlegge utgående kullfløtser i et forsøk på å spore opp nye forekomster.

– Senere ble det flere somre på Hardangervidda. Også her stod håndverket sentralt i arbeidet vårt. I mangel av kart måtte vi først sette opp varder, og deretter tegne topografiske kart, før vi kunne begynne med den egentlige jobben.

Fra Universitetet i Oslo bar det til NTH i Trondheim, men den unge geologen skjønte raskt at han ikke var eslet for noen akademisk karriere.

– Tilbudet fra Norsk Hydro kom derfor til rett tid, konstaterer han, vel vitende om at han har gjort en god jobb for gjødsel- og aluminiumsgiganten som med ujevne mellomrom har interessert seg for mineralske råstoffer. I alt kan han telle 34 år i selskapets tjeneste.

Gull!

De aller fleste av disse årene, tiden fra 1980 til 2005, omfattet prosjekter i utlandet. Det er ingen overdrivelse å si at hele verden har vært virkeområde. Hvor mange land han har vært i, har han riktignok ikke talt. Men et kart på veggen som viser alle overnattingsstedene, blitt til mens han nyter en litt roligere pensjonisttilværelse, er spekket med nåler og viser et bredt nedslagsfelt med stillehavsøyer, ørkener, saltsjøer og mye annet ”rart”.

Vi startet med å lete etter gull, som alle andre tidlig på 80-tallet, da prisen gikk opp. Etter et par feilslåtte forsøk i Norge så vi til Sverige.

– Ganske raskt kom jeg i kontakt med en svenske som også lette etter gull, og som jeg mente hadde funnet en effektiv letemetode.. Vi fant tonen og ble enige om et samarbeid. Men det hastet, for han var kommet langt i retning av en avtale med et finsk selskap. Vi fikk en uke på å bestemme oss. Så forslaget gikk rett til direksjonen.

– Responsen var positiv, og kanskje litt uortodoks, ”vi kan ikke stoppe en så ivrig fyr”, uttalte generaldirektøren om den unge geologen.

Prosjektet var i gang, rett foran nesen på finnene, og gull ble funnet. Bjørkdalsgruvan i Skellefteå-feltet i Nord-Sverige var lenge Europas største gullgruve, og den er fortsatt i drift. Hydro tjente gode penger, men solgte seg ut midt på 90-tallet.

”Vi hadde gjort oss kompetente

Fortsatt i drift

Men Vrålstad trivdes ikke spesielt godt i Sverige. Men nye muligheter oppsto i Hydro. Oppgaven han i stedet fikk var å spore opp nye forekomster som Hydro kunne benytte i sin virksomhet der magnesium stod sentralt. I en periode var strategien å eie de forekomstene som forsynte fabrikkene med råstoffer. Dermed lå verden for hans føtter. Jobben bestod i å reise, spore opp interessante muligheter, dra ut i felten og foreta de første undersøkelsene, inngå de nødvendige avtaler, for så å trekke seg ut når det nærmet seg utvikling og drift.

– Magnesiumfabrikken i Canada trengte råstoffer. Oppgaven var å finne den beste og billigste forekomsten av dolomitt mellom Maine og Grønland. Igjen gikk jeg til ekspertene og var i kontakt med alle de geologiske undersøkelsene oppover langs kysten. Resultatet var at vi boret opp to forekomster. Den ene var Lower Cove på New Foundland som fortsatt er i drift.

– Men nå ville Hydro ha magnesitt i stedet for dolomitt.

Dermed dro den ivrige geologen til Montreal. Her låste han seg inne i biblioteket i to dager, og etter å ha konferert med det etter hvert ganske store nettverket sitt, var konklusjonen klar. Kina.

Kina var det eneste landet som hadde råstoffer med god nok kvalitet, og hvor forekomstene lå tilstrekkelig nært kysten. Dermed gikk ferden videre. Ut i felt, ta prøver, sende til analyse. Resultatet var positivt. Her var det råstoffer nok av god kvalitet.

– Ulempen var at kineserne raskt skjønte at de var i en monopolsituasjon, og prisen fordoblet seg, og tredoblet seg. Det ble nødvendig å se på andre muligheter.

Australia var lenge lovende, men det skulle vise seg å bli et blindspor.

– Så dukket det opp noen gamle rapporter fra Nord-Korea.

Nord-Korea? Er det mulig? Fortell!

Ble ”en venn av landet”

Vrålstad forteller. Fra flere spennende år med mange besøk til dette lukkede landet. Om skjulte mikrofoner, kjøtt som var banket i filler (”etter slakting, vel og merke”), togavsporinger som skyldtes for tungt materiell, jevnlig bytte av tolker for at det ikke skulle bli opprettet personlige vennskap, om en knøttliten elite som lever i sus og dus, og – overraskende nok – om det han betegner som en av verdens flotteste golfbaner, bare en times kjøring i det vakre landskapet utenfor hovedstaden.

– Ingen ringere enn ”the Dear Leader” Kim Jong-il hadde banerekorden. På sin beste runde hadde han hele fem ”hole in one”, ble det meg fortalt. Men jeg lo ikke. Derfor fikk jeg også lov å fortsette arbeidet med en avtale.

Første skritt på veien til Nord-Korea var ambassaden i Stockholm. Der så de bare rart på han. Men pågåenhet lønner seg. Etter tre besøk lå det en invitasjon i posten. For til land som dette må du inviteres. Det er ikke bare å ta passet på innerlommen og dra. Pyongyang var neste stopp. Saken ble lagt frem, men lite skjedde. Ny invitasjon, ny reise og ny presentasjon.

Så skjedde det. Tillit var tydeligvis oppnådd, for da det nærmet seg avreise, forelå det en høytydelig erklæring om at han var ”friend of the Democratic People’s Republic of Korea.”

– Det tydelige beviset var et jakkemerke med bilde av Kim Il-sung. Jeg var blitt en venn av Korea, en helt nødvendig status for å gjøre forretninger, og fikk samtidig beskjed om at neste gang jeg kom, skulle jeg få lov til å bli med ut i felten for å se på gruvene hvor magnesitt ble tatt ut.

Tur i felten ble ordnet, og geologen likte det han så. Prøver ble sendt til analyse, også de var veldig positive. Så ved neste besøk ble det forhandlinger, og alt gikk på skinner.

– Alt ordner seg med myndighetene når man er blitt ”venn av landet”, forklarer han.

Avtalen måtte feires, men Nord-Korea er et fattig land, så det endte selvsagt med at gjesten betalte for banketten.

– Ølet var godt, maten så som så, og den halve flasken med whisky som hørte med til hver kuvert var av godt, gammelt skotsk merke.

Dermed ble det leveranser av magnesitt fra den nordkoreanske gruven til Hydros fabrikk i Canada. Hvilket betydde at prisen på de kinesiske råvarene ble holdt i sjakk. Hensikten var oppnådd.

Så var altså CIA på tråden. Vrålstad klarerte med ledelsen i Hydro, og erfaringene fra mange og lange besøk ble formidlet gjennom tre samtaler på ambassaden i Oslo.

Bruk kompetansen

Tore Vrålstad har vært pensjonist i fem år. Han har, takket være sin uredde fremtreden, levd et rikt liv spekket med opplevelser og inntrykk. Her har vi bare fått plass til noen få av dem.

Tonnevis med kunnskap er ervervet på veien. Det har etter hvert også kommet norsk bergindustri til gode. I flere år har han samarbeidet med Nordland fylkeskommune om å finne og utvikle forekomster.

– Vi har påvist en stor forekomst av apatitt. Den er så stor, at selv om den ikke kan utvinnes i dag, er det viktig å ta vare på den for ettertiden. Den må ikke bygges ned.

Den erfarne geologen tror den norske berggrunnen har ressurser som kan bli verdifulle i fremtiden. Det er godt å høre.

Alt for ofte legges kunnskap og kompetanse ned i en skuff. Derfor håper vi de rette menneskene har vett på å benytte seg av de erfaringene denne mannen har gjort seg. Kunnskap er vel og bra, men det er erfaring som gir kompetanse.

Nå nyter foreninger og lag også godt av hans omflakkende liv. For pensjonisttilværelsen fylles med foredrag. Nå for tiden snakker han om gull. Diverse gullrush, inklusive det som har væt på børsen de siste årene. Senere kan det bli andre tema. Selv ønsker vi oss et foredrag hvor han forteller fra sin mangslungne karriere og krydrer det med litt livsfilosofi og noen visdomsord. For mange år i bergindustrien har gitt mye å fortelle om. Både Norsk Geologisk Forening og Norsk Bergforening burde gripe muligheten til å benytte denne taleføre og kunnskapsrike nestoren.

Da vil han kunne fortelle om da han var på jakt etter kalium i glohete Eritrea. Da han måtte kjøpe en gammel, håndskrevet rapport ark for ark, for fem dollar stykket, og om hvordan Norsk Hydro deretter sikret seg rettighetene til det som den gang kanskje var det aller beste kaliumprosjektet i verden.

Det viktigste fra de siste dagene

En gigantisk mineralforekomst

Vil stikke kjepper i hjulene

Fant 50 milliarder fat


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments