Geologiens gentleman – og den første geomorfolog

Han fikk svært god internasjonal anerkjennelse, og hans geologiske tegninger står for evigheten.

 Norske geologer – et tilbakeblikk

Dette er den sjette artikkelen i en serie om norske geologer som har satt markante spor etter seg. De har ikke som formål å være faglig-historiske bidrag. I stedet er de ment som et forsøk på å se på de gamle geologene med geologiske øyne. Jeg har prøvd å lage en enkel fremstilling uten referanser til underliggende kildemateriale.

Hans Henrik Reusch (1852-1922) var direktør for NGU i 30 år, men det var formidlingen av naturkunnskap som ble hans store oppgave i livet. Han skrev blant annet 172 (!) innlegg i det populærvitenskapelige tidsskriftet Naturen, og da han utga den 12. utgaven av Kortfattet geografi til bruk i folkeskolen, så hadde boken blitt trykt i 225 000 eksemplarer. Han forfattet til sammen 8 lærebøker, blant annet en bok om «sundhetslære».

På linje med Baltazar Mathias Keilhau (1797–1858; GEO 2015/06; «En usedvanlig dyktig observatør») var Reusch god til å observere naturen, noe som kan ha å gjøre med at de begge var flinke til å tegne. Denne evnen førte også til interessen for geomorfologi. Han var interessert i de paleiske flatene og elvenes erosjon. Hvis vi i dag skal trekke frem Reusch’ viktigste bidrag til forskningen så må det være geomorfologien og transgresjonen i kritt på Østlandet.

I den geologiske klubben som eksisterte før Norsk Geologisk Forening (NGF) ble stiftet i 1905 holdt han 13 foredrag fordelt på 35 møter. Han var blant stifterne av både Norsk Geografisk Selskap og NGF. Han var også en av stifterne og den første redaktøren av tidsskriftet Naturen.

Reusch døde som en holden mann og testamenterte penger til blant annet NGF.

Reuschmedaljen Reusch-medaljen er opprettet av Norsk Geologisk Forening (NGF) til minne om Dr. Hans H. Reusch. Reusch tok initiativet til å stifte foreningen, var dens første formann og viste den siden en stadig varm interesse. Han grunnla også foreningens tidsskrift og støttet det på mange måter. Kilde: geologi.no

Gode venner

Hans Henrik Reusch ble født i Bergen i 1852. Faren var landskapsmaler og interessert i geologi, men døde allerede da sønnen var to år gammel. Moren var også en dyktig maler. Han arvet foreldrenes interesse for kunst og natur. Landskapet var derfor viktig for ham både innen forskning og formidling. Som gymnasiast var han medlem i De bergenske naturvenners samfund.

Han begynte å studere geologi sammen med Waldemar Chr. Brøgger (1851-1940; GEO 2016/02, «Geologiens svar på Bjørnstjerne Bjørnson») i 1869, og Brøgger sa i forbindelse med Reusch’ død at både Reusch og han var innstilt på å bli gymnaslærere, og fordi de ikke var gode nok i matematikk begynte de å studere naturfag.

Reusch og Brøgger studerte begge under Theodor Kjerulf (1825-1888; GEO 2008/01; «Theodor Kjerulf»; GEO 2015/07; «Den moderne geologiens far») som hevdet at «geologens arbeidssted er i Marken og geologen må bevege seg til fods». De to unge studentene ble begge fascinert av Kjerulfs feltundervisning og bestemte seg for et geologisk hovedfag.

Da de fant noen jettegryter ved Bekkelaget fikk de beskjed av Kjerulf om å tømme grytene for stein og grus, slik at de kunne måles opp og beskrives. Sammen laget de en populærvitenskapelig publikasjon som senere ble oversatt til engelsk og tysk. Brøgger skrev teksten og Reusch laget de flotte illustrasjonene. Derved var en vitenskapelig karriere i gang for dem begge.

Samarbeidet fortsatte, og i 1875 publiserte de Vorkommen des Apatit in Norwegen.

I 1874 sluttet statsgeolog Tellef Dahll (1825-1893; GEO 08/2015; «Kartlegger og gründer») på NGU, og stillingen ble omgjort til to assistentstillinger. Reusch og Brøgger fikk i 1875 hver sin

Reusch tok embetseksamen og hadde bestemt seg for å bli gymnasielærer. Han underviste et halvt år på Kristiania Katedralskole før han sammen med Brøgger dro til Korsika og Elba. De var borte fra januar til mai med bare en felles ransel som de bar annenhver dag. Én grunn til valg av område var at Reusch’ mor var på et kursted der. De lagde også to publikasjoner fra turen.

Deretter skilte de lag. Brøgger ble mineralog, petrograf og paleontolog, mens Reusch ble regionalgeolog med interesser i strukturgeologi, stratigrafi, geomorfologi og naturgeografi. Som assistent på NGU startet Reusch arbeidet med å gjøre ferdig beskrivelsen til Tellef Dahlls kart over Nord-Norge, før han begynte arbeidene på Vestlandet.

Hans H. Reusch og Waldemar Chr. Brøgger var gode venner og kolleger og samme dro de i 1876 på «dannelsesreise» til blant annet Korsika. Illustrasjon: NGUs arkiv

Dyktig tegner

I 1882 publiserte Hans Reusch sitt doktorarbeid: Silurfossiler og Pressede Konglomerater i Bergensskifrene. Arbeidet er på 148 sider og inneholder 89 flotte strek-tegnede figurer som illustrerer teksten på en utmerket måte.

På Reusch sin tid hadde en ikke aldersdateringer basert på isotopgeokjemi, og biostratigrafien var det eneste verktøyet for å korrelere lagrekkene. Fossilfunnene gjorde at det var mulig å sammenligne utviklingen i vulkanske områder i Trøndelag og Bergen med utviklingen på samme tid i Oslofeltet.

Arbeidet, og ikke minst fossilfunnene, var et viktig bidrag til å forstå geologien i bergensområdet. Vi ser i kartleggingsarbeidet sammenhengen mellom observasjonsevne og tegningene. Kunstnere bruker skisser og tegninger for selv å observere. Dette gjelder også i naturvitenskap, og Reusch viser i sitt doktorarbeid gode observasjonsevner og at han behersker fremstillingen i tegningene. Han har her mye til felles med Keilhau.

Arbeidet skapte internasjonal interesse fordi fossilene måtte ha blitt avsatt i et finkornet sediment som senere ble omdannet til en glimmerskifer. På den måten bidro funnene til en bedre forståelse av de regionalmetamorfe prosessene.

Tidlig ute med forståelse

I 1888 kom hans store verk om Bømmeløen og Karmøen med omgivelser. Dette er en omfattende beskrivelse på 400 sider med tallrike skisser. Reusch prøver å forstå en kompleks fjellkjedefoldning uten å kunne støtte seg til platetektoniske modeller. I beskrivelsen av «forskydningslinjer» viser Reusch at han er tidlig ute i sin forståelse av fjellkjededannelsen. Reusch aksepterte overskyvninger før Alfred Törnebohm (1838-1911) kom med sin teori i 1888, men han aksepterte aldri de virkelig store overskyvningene. Hovedproblemet var å forstå hvilke krefter som førte til horisontale overskyvninger på mer enn 100 km.

Det var ikke bare lengden på overskyvningen som var et problem. Den sammenpressingen han observerte krevde sterke horisontale krefter. Sammenpressingen førte til dannelse av nye mineraler, skifrighet og dannelse av knusingssoner (mylonitter).

Også innen vulkanologi var Reusch tidlig ute og kartla vulkanitter, jaspislag (ekshalitter) og vulkanske eksplosjonsbreksjer (agglomerater), men han var forsiktig med å bruke dagens vulkanske områder som en modell i tolkningen.

Gull

Bømlo- og Karmøy-områdene var også en viktig malmprovins med Vigsnes kobberverk og flere små gullgruver (skjerp). Vigsnes var tidligere beskrevet av Amund Helland (GEO 2009/05; «Norsk geologis enfant terrible»; GEO 2016/01; «Karismatisk og stridslysten») som syngenetiske dannelser. Det vil si at de ble dannet samtidig med de omliggende sedimentene.

Reusch ser som Helland at kisforekomstene følger de sedimentære lagene, men vil ikke godta den hellandske syngenetiske dannelse og havner på en selsom teori om at sulfidene har erstattet enkelte sedimentære karbonatlag. Reusch har også en grundig gjennomgang av de gullførende kvartsgangene som er knyttet til diorittiske intrusjoner av ordovicisk alder. Reusch påpeker at gullforekomstene har mye til felles med gullforekomstene i Victoria-provinsen i Australia, som er av samme alder.

Artikkelen Geologiske iakttagelser fra Trondhjems Stift fra 1890 bygger mye på Kjerulfs tidligere arbeider, men Reusch viser hvordan skifrighetene skjærer lagningen og hvordan skifrighetene er foldet ved en senere foldefase. Han var dyktig til å observere, men observasjonene ble ofte stående uten kommentarer, og uten en strukturgeologisk analyse. I innledningen til artikkelen hever han perspektivet og kommenterer sammenhengen mellom de kaledonske, vulkanske bergartene i Norge og Storbritannia. Han sammenligner dette beltet med Island, Jan Mayen og Færøyene, men uten å gå i detalj.

Bigganjargatilliten Reusch sin beste og viktigste geologiske publikasjonen er Skuringsmerker og morenegrus eftervist i Finnmarken som han utga i 1891 (NGU Årbog 1891, nr. 1). Under et opphold i Finnmark observerte han et konglomerat som lignet på kvartære moreneavsetninger i Oslofeltet, og han begynte å lete etter beviser for en glasial opprinnelse – skuringsstriper på bollene. Han fant ikke bare skuringsstriper på boller, men også på sandsteinen under tillitten. Hans tegning av tillitten som overlagrer en sandstein med skuringsstriper fra Bigganjarge er genial. Tellef Dahll hadde kartlagt formasjonen som et brunrødt konglomerat, og mente det måtte være permiske av alder. Reusch korrelerte tillitten med tilsvarende bergarter i Gondwana-avsetningene som var funnet i Australia, Sør-Afrika og India. Han mente at tillitten kunne være av kambro-silurisk alder. Olav Holtedahl påviste senere at lagrekken var av senprekambrisk alder. Senere har andre funnet senprekambriske tillitter flere steder i verden, og tillittfunnene har vært grunnlaget for Paul Hoffmanns teori «The Snowball Earth» (GEO 2008/04). Teorien sier at Jorda på den tiden var dekket av snø og is.

Bigganjarga Foto: NGUs arkiv

Problemet med overskyvning

I NGU Årbog 1891, nr. 1 publiserer Reusch en liten avhandling med tittel En dag ved Åreskutan. Bakgrunnen for Reusch sin reise til Åre var en artikkel av Törnebohm i Geol. Fören. Stockholm Förhand. Band X, 1888 om fjellproblemet.

Törnebohm hevdet i artikkelen at Åreskutans skifere er skjøvet over de siluriske skifrene med en skyvelengde på 100 km. Reusch kartlegger et profil over Åreskutan og beskriver bergartene han fant. Konklusjonen var at Törnebohm kunne ha rett i tolkningen av lagrekken, men Reusch mente at dekkene var korttransporterte. Vi ser igjen Reusch’ forsiktighet i sine tolkninger.

Enda tydeligere er dette i den lille artikkelen Fra Hardangervidda i NGU Årbok, 1902. Hardangervidda hadde vært kartlagt av Keilhau, Kjerulf og Brøgger, men Törnebohms nye teorier var viktige, og det beste stedet for å teste overskyvningsteoriene var på Hardangervidda. Blotningsgraden var god, og det var mulig på grunn av topografien å se bergartene i tredimensjoner. Reusch tok med seg sine to NGU-geologer (J. Rekstad og K.O Bjørlykke) for å kartlegge vidda pånytt.

Reusch har på side 12 tegnet et profil fra Oddadalen til Hårteigen som viser at eldre bergarter er skjøvet over yngre over en lang distanse, og han gir en form for anerkjennelse til Törnebohm, men Reusch er fortsatt uklar når det gjelder skyvelengdene. Bjørlykke og Rekstad aksepterer begge Törnebohms overskyvningsteorier, og de er klare på dette i beskrivelsene.

Et interessant trekk ved kartet som er publisert på side 29 i avhandlingen er en tykk strek på kartet som ikke står i tegnforklaringen, men som er forklart i en etterskrift i Rekstads beskrivelse som grensene for de overskjøvne bergartene. Når Reusch og senere K. O. Bjørlykke (1909) ikke finner bevis for langtransporterte skyvedekker, så er det i kontrast til deres egne observasjoner. Igjen ser vi at Brøgger tok mye plass i den geologiske diskusjonen.

En god observatør

Reusch’ interesse for gullforekomster kommer også klart fram i artikkelen fra Det indre av Finnmark i 1903. Han beskriver gullforekomstene både på norsk og finsk side, og spesielt detaljert er beskrivelsen av forekomsten i Sargijokk. Men det er rart at han ignorer Tellef Dahlls viktige funn av en bit av en kvartsgang med gedigent gull, og han får ikke med seg betydningen av forvitring i alluviale gullforekomster.

Perioden fra 1880 til 1920 var også geomorfologiens periode i norsk geologi. Strandlinjer og strandflater ble hyppig diskutert, og Reusch var en av de fremste debattantene. Reusch store interesse for geomorfologi kommer også fram i artikkelen Fra en reise i Finnmark.

Han beskriver lange strandlinjer med strandvoller, terrasser og endemorener. Landskapet i Finnmark er mange steder veldig åpent, og landskapets former kommer klart frem.

I NGU Årbog 1901, nr. 32, kommer artikkelen Nogle bidrag til forstaaelsen af, hvorledes Norges dale og fjelde er blevne til. Her introduserer Reusch begreper som peneplan og paleiske flater. Hardangervidda og Finnmarksvidda var tydelige eksempler på slike flater, men de krevde en kraftig hevning av flatene fra havnivået. Reusch mente at hevningen fant sted i perioden tertiær. Han påpekte også de alpine formene langs kysten og foreslo at fjelltoppene var nunataker.

Reusch viser også sin evne til observasjoner av høy kvalitet i artikkelen om forskyvningen av vannskillet i Sør-Norge, og også i analysen av Numedalslågens erosjon, som krevde at det måtte ha ligget sedimenter fra krittperioden over de prekambrisk bergartene i Østlandsområdet, og som senere har blitt erodert vekk. Transgresjonsmodellen førte til en skarp konfrontasjon med Brøgger.

Reusch’ allsidighet kommer også fram i beskrivelsen av det store raset og flodbølgen i Loen i 1905. Han var der kort etter at ulykken fant sted og fikk gode observasjoner og informasjoner. NGU ble involvert i vurderingen av faren for nye ras i området.

Problemet med formidling

I 1910 gav han ut boka Norges geologi (NGU Årbog, nr. 50). I innledningen tar Reusch opp hvorfor geologien ikke er så populær som vi geologer mener den burde være, og som den er i mange andre land. En grunn er at geologien i Norge er vanskelig og uforståelig, også for geologer, spesielt grunnfjellet og de sterkt metamorfe bergartene i den kaledonske fjellkjeden. Når ikke geologene kan bli enige om geologien på Hardangervidda, hvordan kan de da formidle geologi til samfunnet?

Reusch tar også opp at geologiens manglende popularitet skyldes at geologene selv ikke prioriterer formidling. Han sier videre at boken har som mål å øke interessen for og kunnskapen om Norges geologi.

I lys av NGUs brev til UD i 1958, om geologien på kontinentalsokkelen, er det interessant å reflektere over hvordan man tenkte for 100 år siden. I utgangspunktet så de på soklene som nedforkastete deler av kontinentene. Etter Tellef Dahll sine juraiske fossilfunn på Andøya, så ble man imidlertid klar over mulighetene for mesozoiske sedimenter på sokkelen. Reusch sammenligner stratigrafien fra Bjørnøya, Svalbard, England og finner mange likhetspunkter med sandsteiner, leirskifre og kull-lag, men ingen av stedene var det funnet oljeforekomster. Hele riftstrukturen mellom Storbritannia og Norge var ukjent, Dette forandret seg etter funnene i Groningen i august 1958. Et halvt år etter brevet til UD.

Heder og ære

Reusch henviser ofte til internasjonal litteratur, og han hadde et omfattende faglig nettverk. Han var tidlig forholdsvis formuende og brukte egne midler på mange studieturer. Blant annet var han på Antillene for å studere tropisk forvitring, i Tunis for å studere ørkendannelser, og på Svalbard for å studere arktiske prosesser.

I 1896–1897 ble Reusch kalt til å holde forelesninger i fysisk geografi ved Harvard i USA. I 1905 fikk han Lyell-medaljen av Geological Society, London, og i 1907 ble han kreert æresdoktor ved Oxford University. Det er litt interessant at han internasjonalt ble oppfattet like mye som geograf som geolog.

På embetsstatens side

Brøggers tilbakekomst til Norge satte også fart i diskusjonen om NGUs framtid. Det ble nedsatt en ekspertgruppe med Brøgger som leder. I 1894 avga komiteen sin innstilling, og Brøggers standpunkt var at kartleggingen av Norge var en kulturoppgave for en sivilisert stat, og at den ikke kunne være avhengig av en eventuell nytteverdi. Han mente også at NGU kunne legges ned når kartleggingen var ferdig. For å forstå Brøggers syn må en kjenne til Brøggers store ambisjoner om et vitenskapsakademi med forskningsinstitutter, hvor et av instituttene skulle være NGU.

Reusch hevdet imidlertid at nytteverdien av kartleggingen var så stor at NGU burde få økte ressurser til kartlegging. Kravet til nytteverdi, i stedet for kravet til ny vitenskapelig erkjennelse, og kunnskap har fulgt NGU siden opprettelsen i 1858.

I løpet av Kjerulfs tid som bestyrer hadde ikke NGU økt med faste stillinger. Det var fortsatt kun en bestyrer og én eller to assistenter.

Reusch fikk etter hvert politisk støtte for en gradvis oppbygning av NGU fram til han gikk av i 1921. Da var det 8 geologer i staben og mer penger til feltarbeid, til blant annet Johan H. L. Vogt (1829–1893). John Bernard Rekstad (1852-1934) fikk tidlig den viktige assistentstillingen. Senere kom en ny generasjon av geologer som ble ansatt med et klart fokus på nytteverdien av bergrunnskartleggingen. Til disse hørte Steinar Foslie og Appolonius Liljedal Rosenlund innen malmgeologi og John Oxaal innen bygningsstein, og finansiering av feltarbeidene til Reusch’ venn Vogt fortsatte.

Amund Helland trodde at når Kjerulf var død så kunne han få penger til feltarbeid, men også Reusch stod på embetsstaten side, og Helland fikk ingen støtte. Helland klaget til departementet uten å vinne fram. Helland-saken er en av de mindre positive sider hos Reusch og for norsk geologi.

Stiftet NGF

Reusch var svært viktig i det geologiske og geografiske miljøet i Norge. Han var en av stifterne av Norsk Geografisk Selskap og av Norsk Geologisk Forening. Han prøvde å stifte Norsk Geologisk Forening allerede i 1890, men ble stoppet av Brøgger. I 1890 ble resultatet en geologisk klubb med en referent, men uten formann. I 1905 ble Norsk Geologisk Forening endelig etablert, og Reusch ble valgt til den første formannen. Han var på nesten alle møtene, og han bidro med en mengde foredrag og diskusjonsinnlegg.

Internasjonalt var nok Reusch mer kjent som geomorfolog/geograf enn som berggrunnsgeolog, og det var innen dette området han utviklet sitt kontaktnett. Norge var et enda mindre land for hundre år siden, og det geologiske miljøet var lite. Det var nok heller ikke så lett å være samtidig med Brøgger, som tok veldig mye plass. Reusch var forsiktig med å trekke vidtgående slutninger, og en årsak kan være forholdet til Brøgger i det lille geologiske miljøet i Oslo.

Brøgger sier i sin nekrolog over Hans Reusch i Videnskapsselskapets årbok: «Ti vi tapte i ham ikke bare den betydelige og høyt ansete forsker, men ogsaa et i sjelden grad elskelig og godt menneske, en nobel og fint tenkende personlighed, som all der kjendte han nærmere, maatte holde inderlig av».

Det er derfor Brøgger som gir oss grunn til å gi Hans Henrik Reusch karakteristikken «norsk geologis gentleman».

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

“Et stort felt” (?)

Equinor med nytt oljefunn


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments