Geologiens svar på Bjørnstjerne Bjørnson

De kalte ham generalen. Forklaringen er hans dominerende personlighet, men også hans enorme gjennomføringskraft – både faglig og organisatorisk.

Norske geologer – et tilbakeblikk

Dette er den femte artikkelen i en serie om norske geologer som har satt markante spor etter seg. De har ikke som formål å være faglig-historiske bidrag. I stedet er de ment som et forsøk på å se på de gamle geologene med geologiske øyne. Jeg har prøvd å lage en enkel fremstilling uten referanser til underliggende kildemateriale.

Waldemar Christopher Brøggers store forbilde var taksonomen Carl von Linnè (1707-1778). Naturforskeren som skapte orden ved å dele inn plantene i slekter og arter. Linnè prøvde å gjøre det samme med mineraler – uten suksess, men Brøgger ville bruke taksonomiske prinsipper på Oslofeltets magmatiske bergarter for å vise hvordan mineralsammensetningen i de forskjellige bergartene var knyttet til forskjellige modermagma.

For en taksonom (læren om klassifisering) er samlinger helt nødvendige, og Brøgger gikk med full kraft inn for å bygge museene på Tøyen (Geologisk museum, Botanisk museum og Zooloigk museum) fra 2005 Naturhistorisk museum). Det var de mineralogiske og petrografiske samlingene som sto han nærmest, og de har stått nesten uforandret siden åpningen i 1920 og fram til i dag.

I 2011 ble Geologisk museum omdøpt til Waldemar C. Brøggers hus.

Geologisk museum på tøyen ble i 2011 omdøpt til Waldemar C. Brøggers hus. Årsaken er selvsagt at Waldemar Chr. Brøgger var en pådriver for å bygge museet, men også for at det ble liggende på Tøyen. Foto: NGU

Forsker, organisator og politiker

Brøgger er en av de store personlighetene innen norsk vitenskapshistorie. Han hadde en utrolig gjennomføringsevne. Det gjelder hans omfattende vitenskapelige produksjon, hans virke som organisator ved universitetet i Kristiania (Det Kongelige Frederiks Universitet), og hans bidrag til utviklingen av Videnskabs-Selskabet i Kristiania, som senere ble Det Norske Videnskabs-Akademi (DNVA). Hans vitenskapelige produksjon strakte seg vidt og omfattet paleontologi, historisk geologi, tektonikk med landhevning, petrografi, mineralogi og krystallografi.

Ved siden av forskningen var hans innsats som lærer og organisator enestående i Norden. Han var en drivkraft i utviklingen av universitetet, og han sto bak byggingen av de naturhistoriske museene på Tøyen (reist i årene 1911-1917), Universitetsbiblioteket og aulaen på Universitetsplassen i Oslo. Han var også universitetets første rektor. Brøgger var engasjert i sin samtid og deltok aktivt politisk. Han var i en periode også stortingsrepresentant (1906-1909), og han spilte en viktig rolle i forkant av unionsoppløsningen i 1905.

Det er de mange dimensjonene ved Brøgger som gjør ham så imponerende. Geir Hestmarks biografi fra 1999 om Brøggers liv fra 1851 til 1905, Vitenskap og nasjon, demonstrerer dette til fulle. Biografien er fascinerende lesning som alle som arbeider med vitenskap bør lese.

Eslet til vitenskap

Waldemar Christopher Brøggers foreldre var Oline Marie Bjerring og Anton Wilhem Brøgger. Han ble født i Christiania 1851 i det samme året som hans far etablerte sitt eget trykkeri, Brøgger & Christie, i Møllergata. Dette var også familienes hjem. Skolegangen begynte på Christiania Borger- og Realskole i 1857, og i 1862 ble han tatt opp ved Christiania Katedralskole.

Familien Brøgger hadde mange venner innen universitetsmiljøet, og mest betydningsfull for Brøgger var professor Michael Sars (1805-1869) – en av Norges mest kjente naturforskere. Brøgger ble immatrikulert ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania i 1869. Han begynte – påvirket av Sars – med zoologi, og 21 år gammel utga han sin første avhandling: Bidrag tiI Kristianiafjordens molluskfauna.

Theodor Kjerulf (1825-1888) var en inspirerende underviser i felt, og en geologisk ekskursjon til Holmestrand i 1871 ble et vendepunkt for Brøgger. Hen vendte etter dette møtet sin interesse mot geologi, hvorpå Kjerulf ble en betydningsfull lærer og veileder for en lovende student.

Samtidig med Brøgger begynte Hans Henrik Reusch (1852-1922) på geologistudiet, og sammen utførte de to flere vitenskapelige studier. De mest kjente avhandlingene omhandler jettegrytene ved Kongshavn ved Bekkelaget (Jættegryder ved Christiania), som de fikk publisert i “Journal of the Geological Society of London”, og apatittmineralene i Kragerø-området som ble publisert i “Zeitschrift der Deutschen geologische Gesellschaft, Berlin” (Vorkommen des Apatit in Norwegen).

Brøgger og Reusch ble begge assistenter ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) i 1875, og vinteren 75/76 dro de sammen på studietur gjennom Europa til Korsika og Elba.

Ni år i Stockholm

Brøggers karriere på NGU ble kort. Etter noe feltarbeid som paleontolog på Hardangervidda, i Valdres og i Trøndelag fikk han i 1876 en amanuensisstilling ved universitetets mineralkabinett.

Like etter reiste han til det nye mineralogiske senteret i Strasbourg og tok med seg pegmatittmineraler fra både Langesundsfjorden og de apatittførende gangene på Sørlandet. Det var hos Paul Groth og Harry Rosenbusch at Brøgger fikk sin opplæring i moderne krystallografiske og optiske metoder. Polarisasjonsmikroskopet var en forutsetning for Brøggers store prosjekt – å klassifisere magmatiske bergarter.

Brøgger ble i desember 1881 – 30 år gammel – kalt til professor i mineralogi og geologi ved Stockholms høgskola, forløperen til Stockholms universitet. Den unge, dynamiske Brøgger tiltrakk seg studenter fra hele Norden, og det geologisk-mineralogiske instituttet ble et vitenskapelig sentrum.

Det var helhetssynet som gjorde Brøgger til en inspirator. Sammenhengene i naturen skulle kartlegges og systematiseres. Hans studenter skulle etter hvert forklare prosessene bak systematikken, men Brøgger hadde lagt grunnlaget for deres arbeid. På ni år klarte Brøgger å bygge et geologisk senter med en rekke assistenter og stipendiater. I dag ville vi ha kalt det «et senter for fremragende forskning».

I 1889 døde Kjerulf, og Reusch ble midlertidig utnevnt til ny bestyrer ved NGU. Johan Herman Lie Vogt (1858-1932, professor i metallurgi ved universitetet fra 1886) arbeidet sterkt for at Brøgger skulle komme tilbake til universitetet i Kristiania. Men et vanlig professorat var ikke attraktivt nok for Brøgger. Han ønsket en framtidig finansiering av forskningen innen Oslofeltet og pegmatittområdene på Sørlandet. Stortinget gikk tilslutt med på å overføre ansvaret for de geologiske undersøkelsene i disse områdene fra NGU til Brøgger, og han fikk også et eget budsjett til undersøkelser. Men bestyrer av NGU ble han ikke.

Detaljert og grundig

Brøgger kunne nå for alvor ta fatt på arbeidet med den 250 til 300 millioner år gamle magmatiske riften i Kristianiafeltet (nå Oslofeltet). Riften, som under dannelsen lignet på Rift Valley i Afrika i dag, dannet grunnlaget for Brøggers store referansesamling av magmatiske bergarter, og han gjorde dem klassiske ved sin nøyaktige beskrivelser og mikroskopstudier. Basert på sin klassifikasjon utviklet han nye prinsipper om magmatisk differensiasjon, dvs. hvordan man med et utgangspunkt i et modermagma kan forklare forandringer i magmaets sammensetning og dannelsen av forskjellige bergartstyper.

Det var som ekskursjonsleder at Brøgger var på sitt ypperste, og hvor han kunne benytte seg av sin utrolige vitenskapelige bredde. Oslofeltet ble også referanseområdet i Brøggers arbeider, og ved århundreskiftet var feltet blitt en klassiker i den internasjonale geologiske litteraturen.

Brøggers publikasjoner fra Oslofeltet og pegmatittene på Sørlandet er usedvanlig grundige med detaljerte beskrivelser av geologisk opptreden og parageneser, før de enkelte mineralers optiske, kjemiske og krystallografiske egenskaper blir beskrevet. Det er et imponerende arbeid. Noe av forklaringen er at Brøgger gjennom bevilgninger fra Stortinget kunne ansette flere assistenter enn det som var vanlig for et professorat på den tiden. Det er grunn til å tro at Jacob Schetelig (1875-1935) var en særdeles viktig person i teamet rundt Brøgger. Schetelig stod senere for de første utstillingene ved Mineralogisk-geologisk museum og var museumsbestyrer gjennom 18 år.

Banebrytende forskning

I 1917, da Brøgger var 66 år, gikk han av som professor for å få mer tid til forskning, Det var Fensfeltet nord for Skien som hadde grepet interessen. Sammen med Victor Goldschmidt (1888-1947) startet han en ny geologisk kartlegging av feltet, og på et møte i Norsk Geologisk Forening den 13. mars 1920, hvor også Goldschmidt var tilstede, ba Brøgger om å få legge frem en meddelelse.

Bakgrunnen var at Vogt nylig hadde foreslått at karbonatbergartene i Fensfeltet var dannet ved innsynkning av siluriske kalksteiner, men Brøgger sa seg uenig i dette fordi Goldschmidt i 1917 hadde funnet pyroklor-mineraler i kalksteinene, noe som indikerte en magmatisk opprinnelse.

Goldschmidt og Brøgger reiste sammen i felt i 1918 for å følge opp disse ideene. De kunne fastslå at bergartene var dannet av to ublandbare smeltefaser – et silikatmagma (melteigittmagma) og et karbonatmagma (calcittmagma), et meget kontroversielt synspunkt på den tiden, men denne type magmatisme har senere blitt funnet i kontinentale riftstrukturer. I naturprogrammet Ut i naturen, som ble vist på NRK høsten 2003, ble slik magmatisme demonstrert i Tanzania.

Arbeidene om karbonatmagmatisme viste at Brøgger og Goldschmidt fornyet vår geologiske kunnskap på en banebrytende måte. Brøgger ble eneforfatter på publikasjonen, og Goldschmidt blir takket i forordet.

Brøgger trodde Fensfeltet var knyttet til den permiske riften i Oslofeltet. I dag viser aldersdateringer at vulkanismen er 580 millioner gammel (GEO 06/2015; «Vulkanrør ble ressurs»).

Problemet med fjellkjeden

For Brøgger var samlingene en integrert del av forskningen, og samlingen fra Oslofeltet er enestående. Materialet er nå på Naturhistorisk museum på Tøyen, og den er en viktig del av museet.

Brøgger introduserte en rekke nye bergartsnavn med beskrivelse fra Oslofeltet. For å få aksept og gjennomslag for bruken av dem sendte han også typesamlinger til flere store museer rundt omkring i verden.

Mens vi i Norge var i den internasjonale forskningsfronten innen mineralogi og petrologi, så lå vi langt fra denne i fjellkjededannelser, tektonikk og strukturgeologi. Brøgger var intet unntak. Ett eksempel er «høifjeldskvartsens stilling» – det vil si lagrekken på Hardangervidda som ble debattert i mer enn 50 år, og som ble diskutert på nesten alle møtene i den nystiftete Norsk Geologisk Forening (1905).

Problemstillingen er ganske enkel, med 4 elementer: underst metamorfe gneiser, deretter følger fyllittskifre med kambriske fossiler, så kommer kvartsitter, og på toppen ligger gneiser og magmatiske bergarter. I dag vet vi at kvartsittene er skjøvet over de kambriske fyllittene, og at gneissene og jotunbergartene er skjøvet over kvartsittene.

I Skottland ble denne forklaringen akseptert av den geologiske undersøkelsen allerede i 1876. Kjerulf innså at gneissene underst og øverst var like, og at de måtte være yngre enn sedimentene. Brøgger mente derimot at de underste gneisene var eldst, og at de øverste gneisene var yngst, samt at kvartsittene var yngre enn de kambriske fyllittene, helt i tråd med vanlige stratigrafiske prinsipper

Uenigheten førte til at Kjerulf puttet Brøggers utkast til en publikasjon om geologien på Hardangervidda i en skuff, og Brøgger fikk ikke publisert arbeidet før etter Kjerulfs død. Forholdet ble aldri godt igjen mellom de to.

I 1896 publiserte den svenske geologen Alfred Elis Törnebohm (1838-1911) artikkelen Grunddragen av Det Centrala Skandinaviens Bergbygnad der han beskriver langtransporterte skyvedekker. I Norge ble teorien først støttet av Knut Olai Bjørlykke (1860-1946) og Oscar Schiøtz (1846-1925), men mange norske geologer var ikke villige til å akseptere store overskyvninger. Det var først da teorien om platetektonikk kom på 1960-tallet at dette endret seg. Hovedgrunnen var Brøggers store motstand mot langtransporterte dekker.

Norske geologer var sene med å akseptere overskyvninger i fjellkjeden. Illustrasjonen er hentet fra Brøggers bok Lagfølgen på Hardangervidda og den såkaldte «høifjeldskvarts», NGU, No. 11, 1893. Her viser han at de øverste lagene er de yngste, slik man skal forvente, men slik er det altså ikke.

Overbevsit darwinist

Til tross for sin spesialisering innen mineralogi og petrografi fortsatte Brøgger sine paleontologiske studier, og i 1882 utga han det berømte arbeidet Die silurischen Etagen 2 und 3 im Kristianiagebiet und auf Eker. Her gir Brøgger en fremragende skildring av dyrelivet i kambrium og tidlig ordovicium (541 til 470 millioner år siden), foldningen av bergartene, og den første systematiske beskrivelse av eruptivbergartene som gjennomsetter sedimentene. Det er spesielt beskrivelsene av trilobitter som brakte Brøgger opp i den internasjonale paleontologiske forskningsfronten. Han var en av de første som satte trilobittfossilene inn i en evolusjonær sammenheng, men det var først etter oppholdet i Stockholm at han ble en overbevist darwinist.

Brøgger beskriver hvordan de forskjellige trilobittgruppene i kambrium begynner med én eller noen få former, over dette laget opptrer et stort antall fra samme gruppe til et maksimum er passert, så kommer det lag hvor bare noen få representanter er tilbake før de forsvinner, og han viste hvordan evolusjonen styrte utvalget av trilobotitter.

I Brøggers arbeider med trilobitter sammenholder han utviklingen på forskjellige kontinenter, og arbeidet førte til at geologene i Nord-Amerika måtte revidere den kambriske lagrekken. Dette er en av årsakene til Brøggers tidlige berømmelse i USA.

Ved siden av bergartslæren – petrografien og paleontologien – var Brøgger også sterkt interessert i kvartærgeologi. Kartleggingen av de marine sedimentene og den øvre marine grensen var viktig for forståelsen av landhevningen etter siste istid. Landhevningen ble også en viktig metode for å datere tidligere bosettinger som ofte var knyttet til sjøkanten. Dette førte Brøgger over i arkeologien, som senere ble hans sønn Anton Wilhelm Brøgger (1884-1851) sin spesialitet, og Anton Wilhem var tidlig en viktig assistent for Brøgger i hans kvartærgeologiske kartlegging.

Brøgger hadde også stor betydning som lærer og veileder. Det var stor tilgang på studenter da han kom hjem fra Stockholm i 1891.

Den syv år yngre Johan Herman Lie Vogt var sammen med Brøgger i Stockholm, og allerede i 1886 – i en alder på 28 år – ble Vogt professor i metallurgi ved universitetet i Kristiania. Den andre berømte studenten var Victor Moritz Goldschmidt – grunnleggeren av den moderne geokjemi – som tok doktorgraden på kontaktmetamorfose i Kristianiafeltet, bare 21 år gammel.

2 nederlag

Brøgger hadde 2 store drømmer som ikke lot seg realisere.

Den ene var å bygge et nytt universitet på Tøyen, etter som han allerede fra sin barndom hadde et positivt forhold til sentrum og østkanten av Oslo. Det gikk ikke, men han klarte å legge de naturhistoriske museene til Tøyen, og det var en stor dag da de ble åpnet i 1920. Men etter hans avgang som professor i 1917 overtok fysikerne makten ved universitetet, og de hadde intet forhold til museene. De ville bort fra arbeiderstrøket på Tøyen og i stedet bygge universitetet på Blindern. I 1921 kjøpte Stortinget Blindern gård – til Brøggers store skuffelse.

Den andre var å bygge et stort, norsk vitenskapsakademi. Inspirasjonen kom fra utenlandske akademier og National Science Foundation i USA. Akademiet skulle omfatte Nansenfondet, de naturhistoriske museene, NGU, Riksantikvarens forskningsinstitutter og frittstående forskerprofessorater. Forslaget møtte stor motstand, spesielt fra universitetshold. Men Brøgger sto sentralt i oppbygningen av Videnskabs-Selskabet i Kristiania, senere Det Norske Videnskaps-Akademi, og han fikk overdratt Astrups eiendom i Drammensveien 78 til Videnskabs-Selskabet i 1910.

Et ekte samfunnsengasjement

Brøgger var sterkt interessert i betydningen av forskning for industrien og samfunnet. Han brukte derfor mye tid på praktiske anvendelser av geologifaget som rådgiver for stein- og gruveindustrien. Industrialiseringen av Norge med utbygging av vannkraften og jernbanene var sentrale emner i kronikker i aviser og foredrag i foreninger.

Under oppholdet i Stockholm hadde Brøgger knyttet verdifulle kontakter innen svensk forskning, kultur og politikk. Størst politisk innflytelse hadde derfor Brøgger i forbindelse med unionsoppløsingen i 1905, der han spilte en viktig rolle som tillitsskaper og kommunikator under forhandlingene. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble han i 1906 valgt til Stortinget som representant for Samlingspartiet og var representant frem til 1909.

Han ble først leder av det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet i 1898 og deretter av kollegiet ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1902. Han ble universitetets første rektor i 1907 og var sentral i byggingen av universitetets Aula og av Universitetsbiblioteket. Geologien sto sterkt ved universitet fram flyttingen av bergfagene til Trondheim i 1910.

Brøgger var en dominerende person, og mye av hans forfatterskap bygges på feltarbeid og laboratoriearbeid fra andre. I minnetalen over Jacob Schetelig sier Knut Olai Bjørlykke følgende om kartleggingen Schetelig gjorde for Brøgger: «Disse kartarbeidene har visselig krevet mange års arbeid, med hyppige reiser og stor iherdighet ved siden av en smule fornektelse av egen interesse ved å måtte gi avkall på førersetet i det nevnte samarbeidet». Men Schetelig var ikke alene med den type erfaringer fra samarbeid med Brøgger. Innen kvartærgeologien var P. A. Øyen (1863-1932) en viktig bidragsyter uten å bli medforfatter, og det samme var Goldschmidt i arbeidet om bergartene i Fensfeltet.

Brøgger ble ofte kalt generalen, eller Bismarck, og noen mente at Brøgger var litt stormannsgal, og hans enorme gjennomføringskraft var ikke bare populær. Brøgger var som vi forstår en dominerende person i sin samtid, og han var på mange måter geologiens svar på Bjørnstjerne Bjørnson. Det var heller ikke lett for dem som hadde vitenskapelige ideer eller observasjoner som kom på tvers med Brøggers syn.

Hans storhet lå i hans evne til å integrere topp internasjonal forskning med sin gjerning som lærer, samfunnsbygger, debattant og politiker. Dette førte til en betydelig innflytelse i det samfunnet han levde i. Vi som i dag er forskere bør innse at denne innflytelsen ikke kom av seg selv. Det krever en sterk interesse for det samfunnet en lever i, samt en betydelig innsats. Forskningens gjennomslag i samfunnet er avhengig av at forskerne deltar i samfunnsdebatten. På dette området kan dagens forskere lære mye.

En vitenskapelig personlighet

Waldemar Christopher Brøgger døde den 17. februar 1940, knapt 89 år gammel. Begravelsen fant sted fra Universitetets aula, hvor både Kongen og Kronprinsen var tilstede.

Goldschmidt uttrykte seg slik i sin minnetale i Det Norske Videnskaps-Akademi: «W. C. Brøgger var som mineralog og petrograf ikke bare den enestående forsker og lærer; han var en vitenskapelig personlighet, som stod høyt over alle oss andre. Og vi, som hadde anledning til å Iære av ham eller å delta i en liten del av hans gjerning, føIer dyp takknemlighet for alt det som han gav oss».

 

 

Det viktigste fra de siste dagene

Norskehavet var vinneren

Lærer av patologene

Det haster!


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments