Theodor Kjerulf

På en tid da geologifaget var i en rivende utvikling ble det oppsluttet å opprette en geologisk undersøkelse fordi det var viktig for fedrelandet.

 Norske geologer – et tilbakeblikk

Dette er den andre artikkelen i en serie om norske geologer som har satt markante spor etter seg. De har ikke som formål å være faglig-historiske bidrag. I stedet er de ment som et forsøk på å se på de gamle geologene med geologiske øyne. Jeg har prøvd å lage en enkel fremstilling uten referanser til underliggende kildemateriale.

De er fornøyd nu?

Ja, men nu skal det først og fremst arbeides. En statsbevilgning er en alvorlig sak. Og tilliten må hvert år fornyes, med Stortingets bevilgning.

Men la oss først se tilbake, på Deres studieår, Deres vei til geologien?

Jeg stod som førsteårsstudent i mengden som hyldet forskerne ved det fjerde skandinaviske naturforskermøte i Christiania sommeren 1844. Der var Leopold von Buch, Norges-vennen som definerte Jura-epoken; der var Roderick I. Murchison, også kalt Kongen av Silur og Perm. Der var fremragende skandinaviske geologer som Sven Nilsson og Georg Forchhammer; og der var kjemikeren Jøns Jacob Berzelius med mangt et nytt grunnstoff og mineral på samvittigheten… Jeg begynte å drømme, om empirisk vitenskap, om naturerkjennelse, om å lese den store fortelling om Jorden, om Norges fjell. Det måtte bli bergstudiet. Samme høst hørte jeg Baltazar Mathias Keilhaus forelesninger. Jeg var bergtatt, ble cand. min. i 1847, og dro så til Sølv-verket på Kongsberg for praksis.

– Så reiste De til Island?

Ja, med Keilhaus anbefaling ble jeg universitetsstipendiat i januar 1850, og dro til Island samme våren, for å bekrefte hans en smule romantiske teori om bergarters transmutasjon. Jeg slet meg frem på hesteryggen, til fots, i regn, tåke, kulde – det er jo aldri sommer der oppe på sagaøya. Jeg avla rapport: Island er tvers igjennom vulkansk. Glødende lava, størknet lava, aske, boblende svovelkilder. Keilhau ble blek, han ble skuffet, sant og si ble han rasende. Om hans teori er lettere neptunisk, så er temperamentet mer eruptivt. Keilhaus hovedinteresse er bergartenes tilblivelse, eller genese som vi sier i geologien, og han mener altså at ikke-sedimentære bergarter som granitt, syenitt, basalt og porphyr er omdannet – transmutert — in situ ad kjemisk vei fra sedimenter som leirskifer, sandstein og kalkstein. Den islandske basalt er imidlertid helt klart en smeltebergart.

– Og svaret på gåten måtte ligge i kjemien?

Ja, jeg fulgte Keilhaus oppfordring: Kjemi, fremfor alt kjemi. Vår begavede kjemiprofessor Thaulow døde altfor ung i 1850. Våren 1851 reiste jeg derfor til Carl Gustav Christoph Bischof i Bonn, for i hans laboratorium å lære kjemisk analyse av bergarter. Bishoff er, som De kanskje vet, forfatter av flerbindsverket Lehrbuch der chemischen und physicalischen Geologie (1847-55), hvor en rekke av mine analyser er inkludert. Sommeren 1852 besøkte jeg tyske bergverk og gikk over alpene til Italia, hvor jeg blant annet studerte smeltebergarter i Monzoni og Predazzo i Tyrol. Utpå høsten kom jeg til kjemikeren Robert Wilhelm Bunsen i Heidelberg, og lærte i hans laboratorium silikatanalyse, det essensielle verktøy for vår nye forståelse av bergartenes genese og kjemi. Bunsen hadde selv besøkt Island med en dansk ekspedisjon i 1846, og lot meg nå arbeide både med Islands-materiale og med bergarter fra Kristiania-feltet. Hans ideer om smeltebergartene som produkt av blandinger av forskjellige “stamm-magmaer” er banebrytende.

– Men De lengtet også hjem?

Forferdelig. Mitt store dikt “Mellom Fremmede” fra samlingen Digte (1854), skrevet til dels på kirkegården i Heidelberg, uttrykker dette. Det er også mitt In Memoriam for min søster Ida, som døde av tæring (tuberkulose) i 1840. Det er ikke lenger noen hemmelighet at hun var dikter Welhavens store kjærlighet. Noen av hans beste dikt skyldes hennes inspirasjon.

De selv har vel nu lagt poesien definitivt på hyllen?

Nei, poet er man født til; man velger ikke sin sjel. Og nå har min bror Halfdan satt musikk til noen mine dikt, gjort dem til sanger. Ellers har jeg vel høstet mer ros for mine prosafortellinger fra mine mange reiser i fedrelandet og i utlandet.

– Ja, det sies at Deres frodige skildring av møtet med den såkalte Møllargutten på en reise over Haukelifjell i 1847, inspirerte Ole Bull til å få denne sensasjonelle fele-spiller til hovedstaden?

Nuvel, som jeg skriver i den fortellingen, hadde Bull også tidligere møtt Møllargutten, og satt noen av hans slåtter på noter. Men at man så fikk ham ned til hovedstaden, har skapt større interesse og forståelse for vår nasjonale musikk, folkets musikk. Min reisefelle over Haukeli var forresten Jørgen Moe, og fortellingen ble trykt av Peder Chr. Asbjørnsen; og de to herrer har jo bragt oss folkeeventyrenes skattkammer. I det hele taget var årene umiddelbart omkring 1850 et høydepunkt i den nasjonale, og, det får vi vel innrømme: den romantiske bevegelse.

– De møtte også Huldren der i fjellet?

I en drøm, ja, i en drøm. Hennes øine var forglemmegei…

– Så kom gjennombruddet med prisoppgaven?

Ja, den 23 mai 1854 utlyste Det Academiske Collegium prisoppgaven: “At underkaste de forskjellige Theorier, der ere fremsatte om Dannelsesmaaden af de uskiktede Bjergarter i Christiania Overgangsformation, en videnskabelig Prövelse, samt veie dem mod hinanden.” Min besvarelse er dels trykt i Nyt Magazin for Naturvidenskaberne og dels som universitets-programm: Das Christiania Silurbecken, chemisch-geognostisch untersucht (1855). Med nitide kjemiske analyser av de forskjellige bergartene viste jeg her at så sant grunnstoffene er stabile, kan ikke Keilhau’s transmutasjonsteori være riktig. Jeg vant Universitetets gullmedalje. Kristiania-feltet blir ikke det samme efter dette.

– Det ryktes at Adolph Strecker stod bak?

Jeg fikk iallfall sterk støtte i mitt arbeid av denne fremragende Liebig-eleven, som fra høsten 1851 har bestyrt Universitetets kjemiske laboratorium, og der på får år har skapt så å si en ny skole av norske kjemikere. Da jeg kom hjem fra utlandet sommeren 1853, kunne jeg gå rett inn i Streckers lab og komplettere mitt arbeid.

– For å få opprettet en geologisk undersøkelse har De også søkt andre støttespillere?

Professorene Forchhammer, Hansteen og Sars har alle levert sterke anbefalinger. Med Michael Sars, vårt lands fremste zoolog, som nu endelig har fått en stilling ved Universitetet, har jeg allerede innledet samarbeide om de fossile dyrelevninger fra slutten av istiden. Tenk, allerede i deres studietid i 1820-årene dro Sars og dikter Welhaven på fossiljakt på øyene i Kristiania-fjorden, og ble nesten kastet ut av sin hybel da vertinnen protesterte på deres stenknusing. Professor Sars erkjenner fullt ut verdien av biostratigrafien, nemlig å kunne fastslå bergartenes innbyrdes alder ut fra deres innhold av fossiler. Inspirert av Murchisons pionerarbeide, har jeg og skotten David Forbes kartlagt Kristianiafelt-siluren lag for lag i de siste år.

Der er skjedd meget i fagets utvikling?

Ja, geokjemi, biostratigrafi og istider summerer det opp – en trippel revolusjon for geologien, og vår forståelse av landskapet. Og i all beskjedenhet er det jeg som har ført an her hjemme.

– Men er det nyttig?

Som en av grunnleggerne av Polyteknisk Forening, vil jeg svare med et sitat fra programerklæringen i første nummer av Polyteknisk Tidsskrift (1854):

“Ved store og gjennemgribende Opdagelser have Naturvidenskaberne i den nyeste Tid opnaaet en overordentlig Betydning baade som almindelige Dannelsesmidler og som Fundamentalvidenskaber for alle de praktiske Sysler, hvorpaa Nationernes Velvære beror. Fordomme og Overtro have maattet vige for det Sandhedens Lys, de sprede til alle Sider; de have lært os den indre Grund til mange gamle, men forhen uforklarede Erfaringer; de have i uendelig Grad lettet den legemlige og aandelige Samfærdsel ved betydelig at formindske de Hindringer, som Afstand i Rom og Tid tilforn lagde iveien derfor.”

– Dette lyder jo som den rene materialisme. Det er sagt at geologien er et redskap for den moderne vantro?

Det tror jeg ikke noe på. Da ville jeg selv la hammeren hvile. Det kan simpelthen ikke være noen motsetning mellom de to store bøker, Bibelen og Naturen, om vi tyder skriften riktig. Men vår menneskelige arroganse er stor, og blir stadig større. Vitenskapen er et lite stykke solopplyst vei; foran og bak ligger mørke. Og vi må holde fast ved empirismen. Jeg holder en trilobitt i hånden -” bevis i næven” som jeg kaller det for mine studenter, – og føler meg noen ganger som Hamlet med hodeskallen: Transmutasjon eller ikke, det er er spørsmålet. Romantikeren i meg roper Ja! Ja! Gi Goethe, Steffens og Lamarck et øre! Men den strenge empiriker sier: Nei, for all del, Nei! Utelukket!! Man må holde seg til det man kan observere, ellers kommer vi helt galt av sted. Kartet må stemme med terrenget.

Men blir man da aldri ferdig med kartleggingen ?

Keilhau hevder riktignok at jobben allerede er gjort, med hans Gæa Norvegica (1838-50), men der gjenstår i virkeligheten meget, uendelig meget. Vi er bare ved begynnelsen. Så altså, nu skal det arbeides.
Intervjuet ble opprinnelilg trykt i Polyteksnisk Tidsskrift for lenge, lenge siden, men har blitt gjenoppdaget av Geir Hestmark. Språket er lettere modifisert.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Tar tak i klimadebatten

Grå – men langt fra kjedelig


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments