Gruvedrift gjennom morsmelken

Oppveksten i et svensk gruvesamfunn ga mersmak. Nå nyter en nordnorsk bergverksbedrift godt av forbrødring over landegrensene.

Den skal tidlig krøkes, den som god krok skal bli.

Allerede som seksåring ble hun fascinert av mørket, maskiner og alt som har med gruvedrift å gjøre. Ett enkelt besøk flere hundre meter ned gjennom tunneler og bergrom i Malmberget var alt som skulle til.

– Siden den gang har jeg vært tiltrukket av svarte hull, smiler Helena Moosberg-Bustnes, verksdirektør for Sibelco Nordic på Stjernøy i Finnmark (GEO 0x, 2003).

Helena er født og oppvokst i Gällivare i Nord-Sverige, en gammel gruveby som ligger drøyt 100 km sør for Kiruna, og som fortsatt syder av aktivitet. Gruven hun gikk ned i var Sveriges nest største jernmalmgruve som drives av LKAB. Med uttak 14 millioner tonn malm per år har den vært i drift siden andre halvdel av 1800-tallet.

Steingal

Helenas skjebne ble altså beseglet før hun begynte på skolen. Derfor ble det kjemi på det tekniske universitetet i Luleå mange år senere, samt oppredning og metallurgi. Og geologi selvfølgelig. I det faget ble det mange kurs. I tillegg til at hun utviklet interessen for geologi til en hobby.

– Jeg er steingal, innrømmer hun.

– Jeg har samlet på mineraler så lenge jeg kan huske, og har nå tre fulle vitrineskap med ”godteri” fra hele verden på utstlling. Resten ligger på loftet i utallige esker.

Men fremfor alt er hun fascinert av kombinasjonen stein, maskiner og prosesser. Hvordan det lille mennesket kan ta en trist og kjedelig gråstein langt inne i fjellet og omvandle den til vakre bruksting som får stå midt på stuebordet. At stein altså blir foredlet og brukt i hverdagen gir mening til jobben.

Etter mastergraden bar det ut i jobb. Første stopp var i Aitik som gruveselskapet Boliden driver utenfor Gällivare. Aitik drives som dagbrudd og er en av Europas største kobbergruver. Det produseres også gull og sølv, og i dag brytes omtrent 18 millioner tonn malm per år.

Senere dro Helena til Stockholm hvor hun jobbet i sement- og betongindustrien. De åtte årene i storbyen ble utnyttet effektivt, for samtidig avsluttet hun universitetskarrieren med en doktorgrad i oppredning.

Stobylivet tok imidlertid slutt da hun traff en nordmann. Neste stoppested ble Mandal, og Elkem Solar og Elkem Research i Kristiansand fikk nå gleden av hennes arbeidsvilje og kunnskaper. Der kunne hun fortsatt vært, om det ikke hadde vært for en stillingsannonse i avisen. Et norsk firma hun knapt nok hadde hørt om trengte en leder for en av gruvevirksomhetene.

Stortrives i Alta

– Det stod Helena på denne jobben, ler den muntre kvinnen, som forklaring på hvorfor hun har flyttet fra lengst sør til lengst nord i landet, og tatt med seg både barn og en pendlende mann.

– Dette var rett og slett jobben for meg. Den virket spennende, og jeg ville ha den.

Så nå har hun bodd i Alta og jobbet på Stjernøy i snart ett år. Og ikke angret ett eneste sekund på den beslutningen.

– Jeg stortrives, sier hun, jeg kjenner meg hjemme her, for mentaliteten minner mye om den i Nord-Sverige.

Og vi har ingen problemer med å tro henne. Det er lett å se at hun snakker sant. Det kommer fra hjertet.

Og hvorfor skulle hun ikke trives? Det er bare 500 km (!) til barndomshjemmet i Nord-Sverige, familien bor på en liten plass, midt ute i den flotte finnmarksnaturen, men fremfor alt, hun har fått drømmejobben der alle hennes kvalifikasjoner kommer godt med. På Stjernøy er det gruve, oppredningsverk og utskipningshavn i ett. En komplett bergverksbedrift, riktignok på en ”øde øy”, men likevel nært knyttet til Alta hvorfra de ansatte blir skysset ut med båt hver morgen.

Men ikke nok med det. Her er det også interessante utfordringer av en helt annen art. For på Stjernøy er det flere reineiere som har sommerbeite for dyrene sine. Så i september må driften innstille i tre uker når reinen skal flyttes tilbake til vidda.

– Reindriften er ikke noe problem for oss. Vi har vist at sameksistens er mulig, påpeker Helena, og blir et øyeblikk alvorlig.

– Reineierne er også god arbeidskraft for oss om sommeren. Derfor er det fint å ha dem her.

Helena er derfor godt fornøyd med at to så forskjellige næringer kan leve side om side ved på normalt måte vise hverandre respekt og forståelse.

Snart jubileum

Sibelco Nordics avdeling på Stjernøy tar ut nefelinsyenitt, et mineral som minner svært om feltspat. Omtrent 90 ansatte sørger for at hele prosessen går smertefritt. Bergfangsten er på 550.000 tonn per år, hvorav 300-340.000 tonn utgjør ”malmen”. Mens driften tidligere var under jord, skjer den i dag fra et dagbrudd på toppen av fjellet. Driftsperioden er juli til desember. I oppregningsverket og pakkeriet er det derimot kontinuerlig drift, året rundt.

Helena forteller at historien om Stjernøy startet for snart 50 år siden. Den første detaljkartleggingen ble gjort av Knut Heier (senere direktør ved Norges geologiske undersøkelse) sommeren 1959, og allerede samme høst begynte anleggsarbeidet. Det foregikk i ganske primitive former med hakke, spade og spett. Én bulldoser var det eneste maskinelle utstyret de hadde til rådighet. Neste sommer ble oppredningsverket bygget, og i 1961 var anlegget klart for innkjøring. Den første båtlasten gikk også om sommeren det året. Det gikk radig unna, med andre ord.

– Kontrasten til den gangen er stor, fremholder Helena, og forteller om et moderne anlegg som produserer et råmateriale som vi alle er avhengig av, hver eneste dag.

Det meste går til produksjon av glass (74 %), en god del går til keramikk og porselen (22 %), mens det resterende (4 %) går inn i malingsprodukter.

– Så derfor er det en god mulighet for at melkeglasset du tar i hånden om morgenen egentlig kommer fra Stjernøy, sier Helena

Aksept for virksomheten

Derfor vil alle i Alta også ha en indirekte befatning med bedriften gjennom dagligdags produkter. Det gir grunnlag for aksept i nærmiljøet. Men fremfor alt er Stjernøy en stor arbeidsplass, og mange har jobbet der en eller annen gang, for ikke å si at alle kjenner eller er i familie med noen som har jobb her. Større er ikke denne byen.

– Derfor ser folk med blide øyne på denne bergverksbedriften, sier Helena Moosberg-Bustnes.

Og de som treffer henne, vil nok også se med blide øyne på Stjernøys ennå ganske ferske verksdirektør, legger vi til.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Er bergenserne dumme?

Går egne veier


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments