Tellef Dahll har ikke fått samme ry som flere av sine samtidige geologer, men han var meget dyktig og arbeidsom og gjorde en banebrytende innsats i kartleggingen av landet. Dessuten grunnla han malmgeologi som fag i Norge. Foto:«Tellef Dahll» av Telemark Museum

Kartlegger, malmleter og gründer

Han var dyktig på svært mange felt. I ettertid er det hans virke som malmleter som vil bli husket.

Norske geologer – et tilbakeblikk

Dette er den tredje artikkelen i en serie om norske geologer som har satt markante spor etter seg. De har ikke som formål å være faglig-historiske bidrag. I stedet er de ment som et forsøk på å se på de gamle geologene med geologiske øyne. Jeg har prøvd å lage en enkel fremstilling uten referanser til underliggende kildemateriale.

Ingen norsk geolog har funnet så mange og betydningsfulle malmforekomster som Tellef Dahll (1825-1893). Jernmalmen i Sør-Varanger, gullet i Karasjok-området, apatittforekomstene i Bamble, nikkelforekomstene på Senja og kullforekomstene på Andøya kan alle tilskrives ham. Dahll må derfor regnes som vår første malmgeolog og profesjonelle malmleter.

Dahll var arbeidsom. Han kombinerte i perioder arbeidet i bergetaten (det regionale bergmesterkontoret) med politikk, investeringer og kartlegging, og fra !865 til 1866 var han Stortingsrepresentant for Bratsberg Amt (Telemark). I 1866 – 36 år gammel – overtok han sin mors gård Frydensborg, og med sin store interesse for jordbruk gjorde han mye for å utvikle den til et mønsterbruk. Han var også sterkt interessert i slektsforskning.

Paleontologisk erfaring

Dahll kom fra en velstående familie i Kragerø. Faren døde da han var 12 år, og moren satt igjen med 5 barn, hvor Tellef var den nest eldste. Han tok først borgerskole og deretter preliminær eksamen (forberedende universitetsprøve) i 1843.

Dahll studerte samtidig med sin venn Theodor Kjerulf (1825-1888, GEO 06/2015; «Den moderne geologiens far»), og de hadde Balthazar Mathias Keilhau (GEO 05/2015; «En usedvanlig dyktig observatør») og Theodor Scheerer som forelesere. Scheerer var en meget dyktig mineralog, og han underviste også i metallurgi og gruvedrift. Dahlls store interesse for malmgeologi og gruvedrift kan nok spores tilbake til Scheerer.

Tre år senere, i 1846, tok han cand. min.-eksamen (bergvitenskap) og til slutt, i 1847, den praktiske bergeksamen på Kongsberg. Dahll var ingen naturfilosof, og han ville derfor vie sitt arbeid mot praktisk geologi. Illustrerende nok brukte han tittelen bergkandidat og ikke cand. min når han skrev sine første publikasjoner

På Naturforskermøtet i Christiania i 1844 deltok Leopold von Buch (1774-1853), Johan Georg Forchhammer (1794-1865, grunnleggeren av dansk geologi) og Roderick Murchison (1792-1871). Murchison hadde i 1838 publisert et stort arbeid om silur-systemet, og han var i mange år direktør for British Geological Survey (BGS). Det er sannsynligvis at Dahll møtte Murchison på dette møtet, og etter at han var ferdig med den praktiske del av cand. min-eksamenen bestemte han seg for et opphold hos engelskmannen. Dette var ganske uvanlig. De fleste geologene på den tiden dro til Tyskland etter avsluttet eksamen.

Etter oppholdet i England fikk Dahll i 1850 bestyrerstillingen ved Løvenskjolds gruver og jernverk på Nes, og han kom senere også inn i ledelsen av Fossum jernverk der han var helt frem til 1858. Under sine opphold på Fossum startet Dahll med kartleggingen av de kambro-siluriske bergartene i Langesund-Skien området. Dahll benyttet Murchisons biostratigrafi i kartleggingen, og han ble også Kjerulfs læremester i biostratigrafi. Dette første biostratigrafiske arbeidet ble publisert i 1856: «Uber die Geologie des Sudliche Norwegens».

Malmletingen

I 1854 fant Dahll apatittforekomstene ved Kragerø og fikk engelskmenn til å investere i forekomsten.

Allerede i 1855 publiserte Dahll sammen med vennen David Forbes (1828-1876) artikkelen «Mineralogiske iaktagelser omkring Arendal og Kragerø», og i samme hefte beskrev han alene hvordan granitt opptrer i jernmalmene rundt Arendal. Dahll viser i denne lille artikkelen en imponerende klarhet i fremstillingen, og den viser også Dahlls sans for de praktiske sidene av geologien.

Dahll fortsatte dette arbeidet sammen med Kjerulf, og de publiserte sammen en artikkel «Om Jernertsenes forekomst Ved Arendal, Næs og Kragerø» som utkom i 1861. Arbeidet er en utførlig beskrivelse av mineraler og bergarter tilknyttet jernmalmene. De så klart at de yngste granittene var senere enn malmdannelsen, og at malmen var relatert til en eldre granitt.

Da NGU ble opprettet i 1858, ble Dahll tilbudt en assistentstilling av Kjerulf. I perioden som fulgte ble det full fart på kartleggingen av Sør-Norge, og assistenten fikk ansvaret for Telemark og området ned til Kristiansand. I 1861 publiserte han hovedtrekkene i Telemarks geologi. Han forstod at de eldste bergartene var suprakrustale (dannet på overflaten). Deretter fulgte gneisgranitter og granitter, og over dem de kambrosiluriske bergartene, og yngst var gjennomsettende intrusjoner av perm alder.

Mens Kjerulf førte en langvarig krig med sin tidligere veileder Baltazar Mathias Keilhau, så ignorerte Dahll hele transmutasjonsteorien. Dahll var overbevist plutonist, og han så klare forbindelser mellom magmatisk aktivitet og malmdannelse, som for eksempel koppermineraliseringene i Telemarks forbindelse til de granittiske intrusjonene.

Sammen med Kjerulf kartla han bergartene i Kongsberg-området og beskrev nøyaktig forskjellene mellom bergartstypene og fahlbåndene. De var tidlig ute med å forstå at fahlbåndene var sulfidmineraliseringer i tektoniske strukturer som gjennomsatte gneisene og amfibolittene.

Dahll beskrev også relasjonen mellom gabbroer og nikkelmineraliseringer. Skissene fra Meinkjær gruve i Bamble viser at sulfidene skilte seg fra silikatsmelte (gabbroen). Dette kunne Johan H.L. Vogt (1858-1932) senere forklare med at sulfidsmelten og silikatsmelten ikke var blandbare, og at den tyngre sulfidsmelten sank ned i bunnen av intrusjonen. Vogt var professor i geologi ved Universitetet i Oslo og senere ved Norges Tekniske Høgskole.

Sammen med Kjerulf fikk Dahll æresmedalje i sølv under verdensutstillingen i Paris 1867 for «Geologisk Kart over det søndenfjeldske Norge», og ved verdensutstillingen samme sted 1878 fikk han gullmedalje for det geologiske kartet over det nordlige Norge.

GEOLOGISK KART OVER KONGSBERGS ERTSDISTRIKT optaget 1859 af Tellef Dahll med Bistand af Theodor Kjerulf At Tellef Dahll var en dyktig kartlegger kommer fram i dette kartet fra Kongsberg. Han la stor vekt på vise fahlbåndsonene og fahlbåndenes forhold til sølvforekomstene. Dahll visste også at fahlbåndene var tektoniske soner som gjennomsatte både gneissene og gabroene. Kartet er hentet fra Nyt Magazin for Naturvidenskberne, Ellevte Bind, 1861.

Delte Norge mellom seg

Allerede i 1861 ble Tellef Dahll Bergmesterassistent i Vestre Søndenfjeldske Distrikt. Kjerulf var redd for å miste Dahll fra NGU og søkte derfor Stortinget om en deling av ansvaret for kartleggingen av landet, hvor Dahll skulle få ansvaret for Nord-Norge. Han fikk tittelen statsgeolog og eget budsjett. Det var kanskje ikke så rart at Stortinget godtok denne ordningen med tanke på at Dahll i 1865-1866 var stortingsrepresentant.

Dahll startet arbeidet i Nord-Norge med Th. Hjortdahl som assistent. Hjortdahl ble senere professor i kjemi ved universitetet.

I 1866 fant de jernmalmforekomstene i Sør-Varanger som Sydvaranger Gruve i dag driver på. Dahll trodde ikke forekomstene ville være økonomiske, fordi de kun inneholdt 30 prosent jern. Dette var for lite til bruk i smelteprosessene, og malmen var derfor verdiløs. Oppfinnelsen av magnetseparasjonen kom 40 år senere. Her kunne man skille magnetitt fra silikatmineralene, gjorde dette Sydvaranger til en av Norges viktigste gruver gjennom tidene.

Prost Johan Randulf sendte den første ekspedisjonen med formål å lete etter gull i Tanaelva i 1735. Gullet er nevnt i Erich Pontoppidans bok Det første Forsøg på Norges Naturlige Historie (1752): «I anledning en viss mands angivelser ble for få år siden sendt bergkyndige på kongelig befaling til Finnmarken, der havde at efterse, om det var sandt at den store Tanaelv, som ellers er bekjendt av laksefiskeri, førte liksom den afrikanske flod Negro, en gullsand eller gullkorn med seg. Det man fant var at angiveren ikke hadde set rett til, thi det formente gullet var svovelkis av god glans, men ingen verdi.» Gull fant prosten altså ikke.

Selv om beskrivelsene var negative, så utrustet Dahll seg med fullt gullgraverutstyr. Han gjennomførte i 1866den første systematiske undersøkelsen i Karasjok-vassdraget. I Anarjokka og i Jesjokka fant ekspedisjonen flere mineraliseringer og enkelte fluviale lag som Dahll trodde kunne være økonomiske å drive på. Han fant også en løsblokk med en kvartsgang som inneholdt gull, og som han mente var kilden til de alluviale gullforekomstene. Resultatene ble publisert i en artikkel om Finnmarks geologi i 1867.

Loven var klar på den tiden: «Alle metaller og ertser er mutbare med unntak av Myr og Sømalm». Metallene måtte ha en egenvekt over 5,0 for å være mutbare. Det vil si at alluvialt gull var mutbart. Allikevel klarte Dahll å få aksept for at de alluviale gullforekomstene i Finnmark ikke skulle være mutbare, men at rettighetene tilhørte staten. I en kongelig resolusjon i 1868 slåes det fast at «På statens grund i Finnmark tilstedes indtil videre ingen annen guldvasking end den som departementet for det Indre lader gjennom geschworner (bergmesterassistent) T. Dahll foranstatalt».

Det var helt unikt at så mye makt ble delegert til en bergmesterassist, og det til en assistent i det Søndenfjeldske, og ikke i det Nordenfjeldske. Dahl kunne selv velge hvem som skulle få anledning til å vaske gull, men hvert gullvaskerlag kunne ikke ha mer enn fire personer. Gullvaskerlagene fikk beholde alt gullet uten avgift til staten.

I juni 1869 ble det vedtatt en egen lov for utvinning av alluvialt gull. I det første utkastet var dette begrenset til statens grunn, men Stortinget fastsatte at alluvialt gull heretter skulle tilfalle grunneieren, uansett om eieren var staten eller private.

En årsak til at Stortinget forandret bergverksloven, og lot Dahll forvalte de alluviale gullressursene i Finnmark, var miljøkonsekvensene av en storstilt gruveaktivitet, og forholdet til samene.

I Nord-Norge fikk Dahll greie på at Isak Ramsaa hadde funnet kull i løsmassene på Andøya, og han reiste til Andøya. Han fant kull i fast fjell i tidevannsonen, og han håpet på at dette var en del av et større sedimentært basseng. Stortinget bevilget i perioden mellom 1868 og 1872 penger til å bore. Noen tykke kull-lag fant han ikke (det tykkeste var 57 cm), men han fant juraiske fossiler og var den første til å påvise juraiske avsetninger på land i Norge.

I 1872 ble Dahll bergmester i Vestre Søndenfjeldske Distrikt, og tiden han kunne avsette til å være statsgeolog ble svært begrenset. I 1874 sluttet han derfor ved NGU og åpnet på den måten veien for to nye assistenter: Waldemar C. Brøgger (1851-1940) og Hans H. Reusch (1852-1922). Dahll ble ikke ferdig med sitt kart over Nord-Norge med beskrivelse før han sluttet i 1874, men Reusch gjorde det ferdig i 1879.

To brødre

Det er imponerende å se hva geologene på den tiden klarte å utrette, samt hvilken bredde i interesser og kunnskap de hadde. Det hører med til forståelsen at de levde i en annen tid, der det var mulig å ha flere hatter på hodet. Dahll demonstrerte dette til fulle med sin stilling som statsgeolog ved NGU, assistent hos Bergmesteren, privat forretningsmann med investeringer i mineralindustrien og Stortingsmann.

Sett med dagens lys var ikke alt han gjorde like stuerent. Anne Kristine Børresen påpeker for eksempel i boka Kartleggerne (NGU, 2008) at Dahll under befaringen av kullforekomstene på Andøya fikk greie på at bonden Eilert Brox på Senja hadde funnet nikkel. Dahll innberettet imidlertid ikke dette til departementet, slik man kanskje skulle forvente. I stedet kjøpte han selv rettighetene av bonden og videresolgte disse med god fortjeneste. Senjens Nikkelverk var i drift mellom 1872 og 1886.

1870- og 1880-årene var en interessant periode i bergverksnæringen, og nikkelprisene var høye før lateritt-malmene i Ny-Caledonia kom på markedet. Dahll var også med å starte Bamble nikkelverk som hadde to driftsperioder (1859–1884 og 1916–1919).

Tellef Dahll arbeidet tett med sin bror Johan Martin Dahll (1830-1877) som var økonomiutdannet. Broren ble bestyrer for apatittgruvene i Kragerø og nikkelverket i Bamble, og han gjorde store penger på nikkelboomen. På 1870-tallet var han blant Norges rikeste menn. Johan Dahll finansierte også malmleting etter nikkel og apatitt.

Da Johan Dahll døde av et vådeskudd under en jakt i 1877, overtok Tellef Dahl ansvaret for brorens barn. Tellef Dahl var ugift og hadde ikke egne barn.

Dahll var den første geologen med et stort samfunnsengasjement, og dette ble videreført av Amund Helland (1846-1918)og Waldemar C. Brøgger. Mange geologer var på den tiden opptatt av jernbanebygging, og Sørlandsbanen var Dahlls store sak. Han ledet Stortingets komite for å utrede trasevalg og forberede byggingen.

En ærefull innsats

Tellef Dahll var kartlegger, malmleter og – som vi i dag vil si – gründer. Mannen kunne komplementere Kjerulf i kunnskap og innstilling til faget. Som en anerkjennelse for innsatsen ble han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1868 og av Nordstjärneorden 1889. Ved 400-årsjubileet for Uppsala universitet 1877 ble han kreert til æresdoktor sammen med 8 andre nordmenn (blant annet Henrik Ibsen).

Mineralnæringen var viktig for landet på den tiden, og Tellef Dahlls funn av nye forekomster gjorde et godt inntrykk på Stortinget. Hans innsats i de første årene var derfor helt avgjørende for at NGU kunne oppfylle sine ambisiøse mål: «Praktisk nyttig, videnskabelig nødvendig og ærefuldt for landet», slik ambisjonen ble uttrykt da institusjonen ble stiftet i 1858.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Gruveskam?

Tar tak i klimadebatten


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments