Ragnar Kjeserud er ubetinget stolt over at Askim Steinindustri står bak Nordens første og foreløpig eneste helautomatiserte produksjonslinje av benkeplater i naturstein og kompositt. Paradokset er at østfoldbedriften har valgt å bygge fabrikken i Sverige. Årsaken er at naboene våre har en god industrikultur. Den passer små- og mellomstore bedrifter bedre enn det norske byråkratiet. Her står styrelederen ved et utvalg av naturstein og komposittmaterialer til kjøkken og bad som kunder både i Norge og Sverige etterspør. I bakgrunnen ser vi produksjonshallen. Foto: Halfdan Carstens

Ønsker norsk stein

Flere tiår i norsk og internasjonal steinindustri har lært ham at nasjonale verdier best tas vare på ved bruk av nasjonal stein. Derfor engasjerer han seg når det nye nasjonalmuseet står foran en beslutning om hva slags fasadestein som skal benyttes.

– Vi snakker om å ta vare på norsk kultur. Ingen andre europeiske land ville ha tillatt at det ble brukt utenlandsk stein i et nasjonalt kulturbyggverk. Det bør ikke vi heller gjøre.

Ragnar Kjeserud, styreleder i Askim Stenindustri, har unektelig et poeng. Bakgrunnen for utsagnet er at det hovedsakelig ble brukt italiensk marmor i operaen, og at vi nå står overfor et valg om hva slags stein som skal brukes i det nye nasjonalmuseet (GEO 04/2014; «Ny kamp om stein»).

Nå er han redd for at premissgiverne og politikerne ikke vet at det finnes god, norsk stein så vel som en veletablert norsk steinindustri. Han frykter at det nok en gang er arkitektene som får bestemme. Forrige gang var altså da operaen i Bjørvika ble bygget (GEO 01/2005; «Mest italiensk – litt norsk»).

Operaen: Italiensk marmor var lite egnet

«Det må ikke herske noen tvil om at det var prisen som avgjorde valget, selv om Statsbygg og kulturministeren forsøker å gi skinn av noe annet ved å bruke forskjellige forskningsmiljøer til å vurdere anvendbarheten av marmor i forhold til granitt. Alle involverte forskningsmiljøer sier at italiensk marmor egner seg dårlig brukt ute i norsk klima. Like fullt konkluderer samtlige parter – via finurlige teorier og analyser – med at carraramarmor egner seg best.»

Ragnar Kjeserud

GEO 01/2005

Kultur for industri

Kjeserud er et kjent ansikt i norsk steinindustri, og gjennom sitt styrelederverv i familiebedriften sørøst for Oslo, samt som mangeårig styreleder i bransjeorganisasjonen Stenindustriens Landssammenslutning (SIL), har han blitt dus med et 30-talls bedrifter som produserer eller foredler naturstein her i landet. Foredling ligger naturlig nok hans hjerte nærmest, ettersom det er den geskjeften Askim Stenindustri er engasjert i, men han vet hvor råvarene kommer fra, så han kjenner naturligvis den siden av natursteinsbransjen også. Mangeårig innsats for natursteinsindustrien har blitt belønnet med æresmedlemskap i Norsk Bergindustri.

Vi refererte ovenfor til «norsk» steinindustri. Men det er i Töcksfors i Sverige, rett over grensen fra Ørje, at vi treffer den omgjengelige industrilederen. Her viser han stolt frem den helautomatiserte produksjonslinjen. Høyteknologiske maskiner fra Italia produserer kjøkkenplater i stein og komposittmaterialer (oppknust kvarts blandet med lim og tilsatt farge).

– Dette er det første helautomatiske anlegget i Norden, og ett av bare åtte i hele verden, slår han fast.

Askim-bedriften er med andre ord i førersetet når det gjelder bruk av ny teknologi. Det står det respekt av.

– Teknologien har utlignet billig arbeidskraft. Utgiftene går ikke i været om vi øker antallet produserte plater. Vi kan produsere 2 eller 20 kjøkken om dagen, og produksjonskostnadene forblir omtrent de samme.

I et land med dyr arbeidskraft har Askim Stenindustri altså valgt presis den samme løsningen som mange andre bedrifter i en lignende situasjon: automatisering. Roboter gjør grovjobben. Menneskene rolle er å planlegge, programmere og styre maskinene.

Men selv om arbeidskraften er noe billigere, var det ikke innsparingsmulighetene som motiverte kjøkkenbenkprodusenten til å dra over grensen. Det var det det norske byråkratiet som tvang frem en ikke ønsket beslutning om å flytte ut av landet.

– I Sverige har de en kultur for industri. Det skyldes blant annet at landet ikke har oljevirksomhet, og at de derfor er nødt til å gi industrien rammebetingelser som den kan leve med, lyder forklaringen.

– Alt er enklere, fremhever bedriftslederen, som gjennom en lang yrkeskarriere også har blitt kjent med de svenske systemene. Han trengte derfor ikke å gå over en høy dørstokk for å etablere en ny produksjonslinje.

Dermed ikke sagt at valget om å flytte fra kjente og kjære Askim var enkelt. Men når det skal satses 30 millioner kroner på et moderne fabrikkbygg og flunkende nye maskiner, er det viktig at det kun er et minimum av vanskeligheter som skal overvinnes.

– Vi ville helst ha blitt værende i Askim, det er der vi hører hjemme, men vi fikk ingen støtte av for eksempel Innovasjon Norge. I Sverige var de mer imøtekommende, så valget var egentlig enkelt når følelsene ikke fikk bestemme.

Neste steg er sertifisering. Både ISO 9001 (kvalitetsstyring) og 14001 (miljøstyring) står på programmet. Dermed blir Askim Stenindustri den første benkeplateprodusenten (med bruk av naturstein) i Norden som får denne statusen. Ambisjonsnivået er som vi forstår høyt.

Askim Stenindustri er for øvrig ikke det eneste norske firmaet som har funnet veien til Töcksfors. Rett utenfor sentrum peker Kjeserud på flere nybygg med norske bedriftsnavn. Kommunen Årjäng, med tettstedet Töcksfors, har gjort det til en forretningside å satse på nordmenn som vil ha en enklere hverdag.

En lang tradisjon

Askim Stenindustri ble etablert i 1923 av Kjeseruds svigerfar, og gründeren holdt det gående til han var nærmere 85. Inntektene kom hovedsakelig fra produksjon og salg av gravstøtter. Det la grunnlaget for en pen liten virksomhet med 4-5 ansatte.

Da han døde, overtok den ene datteren, og sammen har ekteparet Kjeserud og sønnen drevet bedriften inn i nye markeder. Resultatet er at både antall ansatte og omsetningen har økt betydelig. Rubi er daglig leder, mens Ragnar er styreleder. Sønnen er produksjonssjef i familiebedriften.

– Vi begynte å satse på benkeplater. Motivasjonen lå i å få en jevn kontantstrøm året gjennom.

– Vi fikk Norema, Sigdal, Sentrum Bygg og flere andre kjøkkenleverandører som kunder, så det tok ikke lang tid før etterspørselen var større enn produksjonen. Behovet for å bygge ut meldte seg for ca. 3-4 år siden.

Men etter mange og lange runder med saks behandlere og politikeres om viste lav entusiasme for prosjektet, endte altså kapasitetsøkningen en drøy halvtimes kjøring østover. Det ble Sverige som fikk nyte godt av suksessen.

Og kapasitetsøkning har det blitt. Mens det i Askim kunne bli produsert omtrent 20 kjøkkenbenker i uka, kan det nå produseres 25 om dagen. Det vil heller ikke koste mye å endre produksjonslinjen slik at kapasiteten tredobles.

– Fem mann programmerer og styrer maskinene, forteller Kjeserud, godt fornøyd med at de har lyktes med etableringen. Allerede i år kan regnskapet komme til å vise svarte tall.

Vi kan slå fast at avdelingen i Töcksfors er en industribedrift. Karakterisert av høy grad av automatisering. Tilbake i Askim ligger håndverksbedriften. Der blir det produsert gravsteiner og øvrige skifer- og natursteinsprodukter etter mål. Og det er ingen planer om verken å flytte denne eller salgskontoret med den flotte utstillingen. Tradisjonene skal tas vare på. Så langt det er mulig.

En internasjonal bransje

– Larvikitt er den største og beste ambassadøren Norge har i utlandet, sier Kjeserud om Norges nasjonalstein.

Det er all grunn til å tro at han har rett i den påstanden. For steinen med det blå fargespillet finnes omtrent «overalt» der prestisje betyr mye – og pris mindre. Men selv om nasjonalsteinen dominerer norsk produksjon og eksport, er norsk naturstein mer enn larvikitt. Det finnes produsenter fra Rogaland i sør til Finnmark i nord.

– Markedet for naturstein er stort, og naturstein er mye større i utlandet enn her hjemme når det gjelder fasader. Men vi ønsker selvsagt at stein også skal brukes innvendig, på gulv, vegger og i benkeplater.

Kjeserud er interessert i det internasjonale steinmiljøet, og i høst avslutter han et to års verv som president i Euroroc, et internasjonalt nettverk av natursteinsprodusenter som er et høringsorgan for EU.

– I EU er det omtrent 41 000 bedrifter som enten produserer eller bearbeider naturstein, og samlet sysselsetter de mer enn 500 000 mennesker.

– Norge er selvsagt med, noe vi ble, da jeg var formann i SIL, og hensikten var å få greie på regelverk og lovgivning, samt være med for å påvirke. Euroroc aksepterte både Norge og Sveits som medlemmer, til tross for at vi ikke er medlemmer i EU

Kjeserud er fornøyd med egen innsats, og han mener selv han vil bli husket for to ting i EUROROC og

WONASA (World Natural Stone Association).

– Vi har gjennomført en bred studie som viser at miljøbelastningen ved bruk av naturstein er lav i forhold til mange andre byggeråstoffer som brukes i gulv, og til høsten vil vi legge frem en modell for miljødeklarasjon (EPD) for bruk av naturstein som imøtekommer kravene i EU. Det er arkitekter og byggherrer som etterspør det siste.

Kjeseruds har et hjertesukk i forbindelse med sitt EU-engasjement.

– Respekten og forståelsen for å ivareta småbedriftenes behov er større ute i Europa enn i Norge. Da Norge fikk en egen EU-minister, sendte jeg som president i Euroroc gratulasjoner til EU-ministeren, samtidig som jeg tok opp noe relevante problemstillinger som er felles for Norge og EU. Men jeg fikk aldri noe svar. Heller ikke næringsdepartementet viste interese.

I EU har Kjeserud hatt kontakt med flere EU-komitéer, parlamentarikere og møtt presidenten for

EU-kommisjonen José Manuels Barroso. Han har således opparbeidet seg et stort nettverk med viktige nøkkelpersoner i mange land. I og med at vervet er 2-årig, og går på rundgang blant EUs-medlemsland, vil det gå 50-60 år før Norge får dette vervet igjen.

At interessen i Norge ikke har vært større når det gjelder å utnytte denne perioden, som snart er over, synes Kjeserud er synd.

Ny kamp om stein

Til tross for sitt internasjonale engasjement i steinindustrien, eller kanskje nettopp derfor, er Kjeserud nå alvorlig bekymret for at det nye nasjonalmuseet på vestbanetomten vil bli bygget med utenlandsk stein. Historien bak valg av stein til operaen skremmer.

Han mener at visjonen fra den gang operaen ble planlagt – om at «huset skal fremstå som et viktig monumentalbygg som både markerer Norge som kulturnasjon og Den Norske Operas betydning i nasjonens kultur- og samfunnsliv» – ikke ble oppfylt.

– Nå har vi imidlertid muligheten til å gjøre en bedre jobb, fremholder han, og viser igjen til betydningen av å ta være på vårt renomme som kulturnasjon.

– I tillegg er dette en fantastisk mulighet for norsk steinindustri til å vise seg frem og demonstrere kompetansen.

Spørsmålet er imidlertid om norsk natursteinsindustri er stor nok til å klare et slikt gigantoppdrag. Kjeserud kjenner godt til at mangel på store steinbrudd og store bearbeidingsbedrifter blir brukt som innvending mot norsk stein. Vi er tross alt bare lilleputter her hjemme sammenlignet med storebrødrene i for eksempel Italia, Spania og Tyrkia.

– Vi har ingen store produsenter her i landet. Unntakene er larvikittbruddene og Mineras skiferbrudd.

Derfor er han også villig til å diskutere et slags kompromiss. Saken er så viktig at det er lov å tenke litt annerledes og litt større.

– Vi har en 400 år gammel historie med Danmark, og det har blitt brukt mye norsk stein i danske bygninger. Vi har også vært i union med Sverige i underkant av 100 år.

– Sverige har flere store solide steinprodusenter, og en løsning med nordisk stein kan derfor fullt ut forsvares, mener steinindustriens fremste talsmann.

Mulig det. Saken er i alle fall tatt opp til diskusjon (geonova.no; «Stein til nasjonalmuseet»), og det er opp til steinindustrien å holde liv i den.

Mangslungen karriere

I mellomtiden skal Ragnar Kjeserud sørge for lønnsom produksjon i Sverige og bidra til at den norske virksomheten blomstrer. Hittil har det gått bra. Ikke minst fordi han har mer enn god hjelp av kona Rubi som er selvdreven.

Overraskende nok har styrelederen selv aldri vært med i den daglige driften på norsk jord. Gjennom hele arbeidskarrieren har han hatt forskjellige fulltids stillinger utenom steinindustrien. Grunnlaget ble lagt i forsvaret og sivilforsvaret hvorfra han har sin utdannelse.

Han snakker også gjerne om det fagfeltet han har vært med på å bygge opp etter Alexander Kielland-ulykken i 1980, krisehåndtering, hvor han har blitt en nasjonal kapasitet. Men det skal vi la ligge her. Vi får bare håpe at kompetansen på dette fagfeltet ikke trenger å trekkes frem når valget av stein til nasjonalmuseet er endelig avgjort.

Et svik

«For oss som jobber med dette håndverket til daglig, ville det også betydd mye når det gjelder utvikling og heving av norsk kompetanse ved å være med på utviklingen av et så stort monumentalt prosjekt. Dette ville igjen økt vår konkurransedyktighet i forhold til utenlandske konkurrenter. Nå konstaterer vi at norske politikere og kulturministeren ikke ville gi oss denne håndsrekningen. Nettopp det er kanskje det største sviket.»

Ragnar Kjeserud

GEO 01/2005

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Tar tak i klimadebatten

Grå – men langt fra kjedelig


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments