To bestemte karer

De to geologene hadde en klar ambisjon. Drøyt tre år senere er de godt fornøyd. Statoil er tildelt operatørskap på to blokker i Angola - i hard konkurranse med en rekke internasjonale giganter.
– Bare ved å være operatør kan selskapet ha en sterk posisjon i dette landet. På lang sikt kan det være et spørsmål om å overleve.

Bjørn Rasmussen og Erik Holtar er ikke i det minste tvil om hvilken medisin som er nødvendig for at Statoil skal kunne beholde sin posisjon som en stor produsent i Angola (GEO 05, 2008; ”En godt bevart hemmelighet”). Derfor har de lagt ned et godt stykke hardt arbeid og satset mye prestisje for å oppnå målet.

– Et sterkt engasjement har vært helt avgjørende, mener de to.

Til landets beste

Bjørn er plassjef og direktør for Statoil Angola, mens Erik er leder for teknologi og lokalt innhold. De jobber tett sammen på kontoret i Luanda, hovedstaden og oljemetropolen i Angola. Nå har de endelig lyktes med sin godt gjennomtenkte plan, med god støtte fra utforskningsmiljøet i Norge. Utgangspunktet var et klart definert mål og en tydelig formulert strategi. Det siste henger nøye sammen med to rettesnorer i det daglige arbeidet.

– Vi tilstreber et lokalt innhold blant dem som leverer tjenester, og vi er også svært opptatt av ”angolanisering” av alle arbeidsoperasjonene.

– I tillegg er vi veldig opptatt av å forstå kulturen og opptre ydmykt og vise respekt for forholdene i Angola, fremholder de to entreprenørene.

For det er det de er. Entreprenører. Det er ikke den daglige driften som inspirerer dem. De liker å jobbe med mennesker. De vil skape noe. Bidra til utvikling. Og det har de gjort til fulle. Ikke bare for Statoil som oljeselskap i Angola, men i høyeste grad også for det angolanske samfunnet. For å kunne lykkes har det nemlig vært helt avgjørende å ha to tanker i hodet samtidig. De står begge for en holdning der både Statoil og Angola skal være vinnere når oljerikdommene skal hentes opp i tynne rør fra undergrunnen, langt til havs. Naturressursene skal bidra til at det borgerkrigsherjede landet bringes ut av fattigdommen.

Og den bakenforliggende tanken er altså at lokale bedrifter skal være med på moroa, og at Statoil skal bemannes av angolanere, så langt det lar seg gjøre.

– Mange avdelinger består allerede av kun angolanere, og det er svært få nordmenn igjen her på kontoret nå. For tre-fire år siden var det elleve, og i dag er det bare tre, påpeker Bjørn, og er tydelig stolt av det de har fått til på kort tid.

Angola var førstevalget

Denne lille solskinnshistorien starter i 2007. Statoil og Norsk Hydro slås sammen til et selskap. Alle må søke på nye jobber. For Bjørn og Erik er det tid for nye utfordringer, utenfor norsk sokkel, utenfor landets grenser. De har jobbet i team før, går godt sammen, og blir enige om at de i fellesskap er modne for eventyret.

Valget faller raskt på Angola. Ikke fordi det venter late dager ved bassengkanten under en stekende sol. Heller ikke fordi dette ville være et behagelig sted å hvile på laurbærene etter mange arbeidsomme økter på hjemmekontoret.

– Angola var førstevalget fordi vi forventet interessante oppgaver. Først og fremst faglige, men også kulturelt sett var Angola en interessant utfordring, fremholder Bjørn.

Statoil i Angola trengte en ny plassjef, samt en som kunne ta ansvaret for forretningsutvikling. Med bred erfaring fra hele norsk sokkel, og noen ”stunt” utenlands, var tiden inne. Angola trengte dem. Og de trengte Angola. De to bedre halvdelene ble orientert under en bedre middag under åtte øyne, og etter hovedretten var forliket en realitet. To eventyrlystne gutter satte seg på flyet, mens to koner forberedte seg på en gressenketilværelse med hyppige besøk til Vest-Afrikas eksotiske kystlinje. Og geologene hadde en helt klar ambisjon: Statoil skulle bli operatør. Men det var det bare de to som visste.

– Statoil hadde allerede en sterk posisjon på angolansk sokkel. Vi var partnere i en rekke lisenser, og oljen strømmet opp fra flere felt. Men vi var ennå ikke operatør, og operatørskap er helt avgjørende for at selskapet skal utvikle seg i riktig retning, mener Bjørn.

Den første oppgaven var derfor å overbevise ledelsen hjemme om at en slik utvikling var ønsket.

”Vi behandler de lokale med respekt

Størst i utlandet

Statoil er en storprodusent i Angola. Daglig kommer det om lag 180.000 fat olje opp fra åtte felt hvor selskapet er partner. I 2009 utgjorde tilskuddet fra Angola hele 37 prosent av den internasjonale olje- og gassproduksjonen. Den angolanske sokkelen er derfor den største bidragsyteren utenfor landets grenser. Med en total oljeproduksjon for Statoil på omtrent to millioner fat per dag betyr det at oljestrømmen fra Angola står for ti prosent av statsoljeselskapets totale produksjon.

Og det stopper ikke der. For det har stadig blitt gjort nye funn, og tre-fire felt er under utbygging. Oljeproduksjonen ventes derfor å stige til over 200.000 fat per dag – og holde seg på det nivået i ti år til. Minst.

Men mye er ikke alltid godt nok. Målet for Bjørn og Erik har vært at Statoil skal bli ansvarlig for leting innenfor minst én blokk, være det selskapet som trekker i trådene for å finne olje og gass som senere skal produseres.

– Vi har vært pådrivere overfor Sonangol for å få fart på lisensieringsprosessen, forklarer Erik.

– Over lang tid har vi overfor myndighetene snakket varmt for at Angola burde gjennomføre en lisensrunde på dypt vann i Kwanzabassenget. Vi har også fremholdt at det er på høy tid at Statoil blir operatør i Angola, et litt annerledes oljeselskap som kommer fra en kultur hvor nasjonalt innhold og utvikling av lokal teknologi og leverandørindustri alltid har vært en integrert del av virksomheten.

Etter drøyt tre lange år har de lyktes. Statoil har vunnet frem med sine bud og er på vei til å bli operatør på blokkene 38 og 39, og partner i blokkene 22, 25 og 40. Alle i Kwanzabassenget, sør for det svært produktive Lower Congo Basin.

– Vi har jobbet svært systematisk for å få dette til. Vi har lagt sjel i arbeidet. Det var det første vi tenkte på da vi stod opp om morgenen, forteller Bjørn.

Mange har bidratt inn i dette prosjektet. Angola-kontoret har gjort sin del, men den største innsatsen har vært gjort i utforskningsavdelingene i Oslo, Stavanger og London. Dette har vært Statoil på sitt beste, med full fokus og full tilgang på ressurser for prioriterte prosjekter.

Underveis i prosessen har Sonangol – i full åpenhet – hatt delegasjoner på besøk i Norge for å lære mer om hvordan Norge har fått til den oppsiktsvekkende høye andelen av lokalt innhold i oljeindustrien. De har også videreutviklet ideen om opprettelsen av et teknologisenter for petroleumsvirksomheten i Angola.

Mange mener som kjent at Norge er en rollemodell for andre land. Vår måte å takle inntredenen i oljeverden på er enestående, slik Bjørn uttrykker det, og viser til samarbeidet mellom oljeselskaper, leverandørindustri, universiteter og forskningsinstitusjoner i Norge.

Statoil har som vi ser fått en sterk posisjon i Kwanzabassenget med operatørskap på to blokker og deltakelse i tre andre blokker. Illustrasjon: Statoil

Statoil har som vi ser fått en sterk posisjon i Kwanzabassenget med operatørskap på to blokker og deltakelse i tre andre blokker. Illustrasjon: Statoil

Teknisk tilskudd

En viktig del av strategien har vært å bygge allianser. Oppgaven som teknisk assistent for Songangol under utbyggingen av oljefeltet Gimboa i blokk 4 har slik sett vært verdifull. Statoil har i dette prosjektet avgitt personell fra operasjoner over hele verden for å kunne gjøre en best mulig jobb for det angolanske statsoljeselskapet.

– Statoil fikk også teknisk assistanse da selskapet var uerfarent. Jeg nøt selv godt av dette da Exxon bidro med sin ekspertise under utbyggingen av Gullfaks-feltet, forteller Bjørn.

Borgerkrigen i Angola tok slutt i 2002. Med 27 år uten et velfungerende samfunn er det ikke annet å vente enn at Sonangol har et skrikende behov for opplæring. Til forskjell fra Norge stod det ikke en hærskare av ingeniører og ventet på nye, spennende jobber da oljen ble funnet.

Opplæringen må derfor langt på vei skje fra grunnen av. Et ledd i dette er et samarbeid med Institutt for petroleumsgeologi og anvendt geofysikk ved NTNU. Universitetslærere kommer ned til Angola for å forelese, og studenter kommer til Trondheim i ett år for å ta de kursene som kreves for en mastergrad. Selve oppgaven tar de i Statoils lokaler.

Erfaring i feltarbeid kan studentene få på egen grunn.

– Vi har lagt ned mye arbeid i å utnytte utgående bergarter i Cabo Ledo i undervisningen. Til forskjell fra Norge strekker de sedimentære bassengene i Angola seg opp på land, og sør for hovedstaden er det mulig å studere både kilde- og reservoarbergarter. På vei dit kjører studentene også forbi et gammelt oljefelt.

– Cabo Ledo er for Angola det som Svalbard er for Norge. Her har vi sørget for at universitetet har sitt eget hus hvor studenter og lærere kan bo og arbeide når de driver feltarbeid, forteller Erik.

”Vi kan bekle hele staben med angolanere

På kontoret i Luanda har de engasjerte geologene sørget for oppbyggingen av et laboratorium for å studere hvordan salt påvirker den strukturelle utviklingen av bassengene. Flere studenter har tatt sin hovedoppgave på denne lab’en.

Men det er ikke bare oljevirksomheten som skal få direkte fordeler. Statoil mener at de også skal bidra positivt til samfunnsutviklingen på andre områder.

– Et annet aspekt ved vår virksomhet er det sosiale ansvaret vi tar, fremholder Bjørn.

En årlig bevilgning på flere millioner dollar sørger for at det drypper på små lokalsamfunn utenfor hovedstaden. Prosjektene har entusiastisk støtte fra de ansatte i Luanda og tydeliggjør Statoils samfunnsansvar.

Tverrsnitt over Kwanzabassenget. Det er spesielt sekvensen under saltet som er av interesse. Illustrasjon: Statoil

Tverrsnitt over Kwanzabassenget. Det er spesielt sekvensen under saltet som er av interesse. Illustrasjon: Statoil

Et lovende basseng

Oljeproduksjonen i Angola kommer i dag utelukkende fra Lower Congo Basin. I 2009 var produksjonen 1,8 millioner fat per dag i snitt. Girassol og Dalia i blokk 17 er de to største feltene med opprinnelige reserver på 1,7 milliarder fat utvinnbar olje til sammen. (Til sammenligning var de opprinnelige reservene i Statfjordfeltet nærmere fire milliarder fat oljeekvivalenter.) Statoil er partner med 23 prosent eierandel.

Statoil er engasjert i flere dypvannsblokker i dette bassenget. Reservoarene består av dypvannsavsetninger, redistribuert sand fra sandavsetninger på sokkelen som kommer fra Kongoelven. Gjennom flere titalls millioner år har den transportert leire, silt og sand ut mot kysten fra de enorme landområdene i øst.

Statoil har som vi forstår en sterk posisjon som partner i Lower Congo Basin. Men det er få muligheter til å skaffe nye posisjoner etter som alle blokkene er lisensiert, både på grunt og dypt vann. Øynene falt derfor på Kwanzabassenget som ligger lengre sør og rett utenfor Luanda.

– De første oljefunnene i Angola ble påvist på land i Kwanzabassenget, og de var – inntil offshoreaktiviteten kom i gang – Angolas eneste produsenter, forteller Erik.

– Feltene er nå nedstengt. Men de viser at Kwanzabassenget har et aktivt petroleumssystem, og vi tror at det er på dypt vann at de store feltene kan finnes.

Derfor var det nettopp Kwanzabassenget Statoil snakket varmt om overfor myndighetene. På samme måte som på norsk sokkel er oljeselskapene også her pådrivere for hvor den fremtidige oljeletingen bør finne sted.

– Operatørskap er en ting. Men vi trenger også å erstatte produksjonen for å sikre langsiktig tilstedeværelse, påpeker Erik, som tror Kwanzabassenget har et potensial som en fremtidig oljeprovins. Det er avsetningene fra den tidlige åpningen av Atlanterhavet som vurderes som lovende, lagene som ligger under saltet. Dette kan være neste fase av letesuksessen i tilsvarende lag i Brasil de siste årene.

Nye utfordringer

Operatørrollen er på plass. Nå venter letefasen. Men da vil verken Bjørn eller Erik være der lenger.

– Vi har levert. Nå må andre overta, sier de begge, omtrent i kor. Slik samstemthet blir det når det bygges lag.

Og de mener alvor. Til sommeren flytter Bjørn til Tanzania hvor han skal lede Statoils virksomhet på den andre siden av Afrika. Geologen vet å sette pris på de flotte og lovende strukturene som seismikken har avslørt på dypt vann. Han klør nærmest i fingrene etter å sette i gang. Erik er litt mer usikker på fremtiden. Det gjenstår en viktig periode for å sikre en glatt overgang med det nye teamet som skal ta fatt på utforskningsjobben.

Men før de kommer så langt skal de også nyte gleden ved å se seg tilbake, i alle fall ørlite grann.

– Dette har vært vanvittig artige tre år, smiler Bjørn, på den måten bare han kan, så det er ingen tvil om at han mener det.

Erik gir begrunnelsen på en litt mer saklig måte.

– Vi har vært her i en periode hvor landet har blitt åpnet opp. Under borgerkrigen var veiene stengt, men etter at de ble åpnet har vi benyttet muligheten og kommet til steder som har vært avstengt fra omverdenen i mange år.

– Vi har også vært så heldige at vi har fått lov å jobbe tett sammen med angolanerne i denne tiden. Vi har sett et land i rivende utvikling, forklarer Erik.

På samme måte som Statoil er i dette landet, legger vi til.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Gruveskam?

Tar tak i klimadebatten


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments