Vokste opp i kambrosilur

Hun har trådd sine barnesko på Oslofeltets skifre og kalksteiner, og under hele oppveksten stilt intrikate spørsmål om mineraler og fossiler som ble funnet i nabolaget. Nå er det hun som må svare på spørsmål om det samme. Noe som blir gjort med stor glede og stort engasjement.

Skravla går.

–        Det handler om å fortelle en god historie, unnskylder hun seg.

Allerede ved første stopp på vår lille utflukt i Gea Norvegica Geopark røper hun hemmeligheten. Det holder nemlig ikke med fin stein som geologene kan sette inn i sin sammenheng, med havnivåendringer, klimaskifter, platetektonikk og alt som ellers måtte være familiært for fagfolk. Den som snakker til folket – allmennheten – må benytte en helt annen referanseverden i kommunikasjonen.

Derfor står vi på Ibsens Venstøp utenfor Skien. Gården der Henrik Ibsen bodde i åtte av sine barndomsår (1835 til 1843), og som har vært museum i mer enn 50 år (siden 1958). Like ved ligger Fossum Jernverk (nedlagt 1867), og oppe i åsene var det gruvedrift på Ibsens tid. Det er naturlig å tro at det var her han hentet inspirasjon til verselinjene ”Bergmanden” som han diktet mange år senere.

Det er landskapet som gir oss innsikt i den geologiske utviklingen av landet vårt generelt og Oslofeltet spesielt. I det fjerne ser vi syenitt (en ”granitt” med mye feltspat og lite kvarts) og sandstein som gir dårlig jordsmonn og skogkledde åser. Foran oss ligger kalkstein og skifre som gir godt jordsmonn og frodige åkre.

–        Her kan vi fortelle om vår verdensberømte forfatter samtidig om vi dytter inn litt kunnskap om hvordan geologien har gitt grunnlaget for kulturutviklingen, sier Kristin Rangnes, geolog, formidler og daglig leder i Gea Norvegica Geopark, Norges og Norden aller første Europeiske Geopark.

–        Med Ibsen i bakgrunnen er dette et fint sted å demonstrere sammenhengen mellom natur og kultur.

Bergmanden (1. vers)

Bergvæg, brist med drøn og brag

for mitt tunge hammerslag!

Nedad må jeg vejen bryde

til jeg hører malmen lyde.

 

Henrik Ibsen

Geoparkens målsetting

Gea Norvegica Geopark – en Europeisk Geopark godkjent av UNESCO – skal formidle geologiske prosessers betydning for samfunnet, være et kompetansesenter for bærekraftig bruk av den geologiske naturarven, tilrettelegge regionens geologiske attraksjoner, synliggjøre regionens geologiske, historiske, kulturelle og økologiske kvaliteter, samt bruke natur- og kulturarven til å styrke identitet og stolthet.

Stein i bunn – en ressurs

Skravla går.

–        Nå er vi på ett av favorittstedene mine i geoparken. Kalksteinene fra silur er fulle av fossiler, også koraller, sier Kristin.

Her må vi bare kort bryte inn og fortelle at vi har forflyttet oss til Kapitelberget, en annen av mange tilrettelagte attraksjoner til beste for folk flest, og som er med og oppfylle geoparkens målsetting om å ”tilrettelegge regionens geologiske attraksjoner”.

–        Kalksteinen er også byggemateriale i middelalderkirken som er reist oppå korallrevet. Og ikke langt unna utgjør den samme kalksteinen en geologisk ressurs som Norcem driver på. Kalksteinen brennes, blir til sement, og blandes med vann, sand og grus som blir til betong.

–        Her kan vi tilby besøkende flere morsomme innfallsvinkler til en ”steinkolle” som favner mange interessefelt, poengterer Kristin.

Vi er så heldige å være på tur med Kristin Rangnes. Til jobben i Gea Norvegica Geopark hører det med å formidle geologisk kunnskap til det brede lag av folket, basert på regionens mangfold av gode geologiske lokaliteter. Lokalbefolkningen eller tilreisende turister må pent finne seg i å lytte. Eller lese. For verken hun eller medarbeiderne i geoparken rekker over alle som vil ha en bit av dem. Noen må nøye seg å studere plakatene som (foreløpig) er satt ut på 21 steder i de åtte kommunene (to i Vestfold, seks i Telemark) som er med i Geopark-samarbeidet.

–        I henhold til målsettingene for geoparken er ikke geologi det eneste vi snakker om. Vi skal ”synliggjøre regionens geologiske, historiske, kulturelle og økologiske kvaliteter”. Da ligger det geologiske rammeverket i bunn, og det er et godt grunnlag for å fortelle om regionens historiske og kulturelle utvikling, påpeker Kristin.

Tung oppvekst

Skravla går.

–        Du skjønner, jeg syns det er så morsomt å snakke om faget mitt, formidle kunnskap om nærområdet mitt.

Kristins interesse for geologi startet i kambrosilur, midt innenfor det som senere skulle bli geoparkområde. Det var der hun vokste opp. Midt oppå kalksteiner og skifre fra en tid da klimaet var atskillig varmere enn det er i dag.

Forsteinete koraller var derfor like vanlig for henne som kravlende meitemark var for andre barn.

–        Slikt gjør noe med en, konstaterer hun noen tiår og masse stein senere.

Dessuten var hun naturinteressert, og sterkt belastet med en inspirerende lærer på videregående som tok elevene ut i felt og gjorde et nummer av at han ”hoppet 500 millioner år”. Det skapte selvsagt undring, og krevde en forklaring. I første omgang ledet det til særoppgave om kobbergruvene i Telemark.

Kristin minner samtidig om at geoparkområdet er usedvanlig godt egnet for geologiundervisning. Greit å vite for noen av oss andre som er vokst opp på urgammel gråstein, og ikke fikk den samme muligheten til dypere forståelse fra engasjerte lærere.

–        Mange små drypp – med tung stein – i oppveksten, la nok grunnlaget for at jeg begynte på geologistudiet, forteller Kristin.

Nå lar hun det dryppe, eller skal vi si regne, over barn, ungdom og voksne som med forskjellige motiver har latt seg lede inn i dette vakre, geologiske landskapet som har gitt grunnlaget for jordbruk og industri opp gjennom historien, og nå også undervisning og turisme. For jobben som geoparkleder dreier seg mye om å ta folk med ut i naturens eget undervisningsrom, enten det er kalkstein med fossiler eller storskala geologi med lange åsrygger.

Tiden i mellom har hun bl.a. benyttet godt ved å være en av fem hovedpersoner som har prestert det formidable kunststykket å utgi boka – eller skal vi si bokverket – Landet blir til, som har blitt selve referanseverket for alle som vil lære om den geologiske utviklingen av landet vårt gjennom tre milliarder år.

Bygger stein på stein

Skravla går.

–        Det hender jeg blir litt sliten av meg selv, medgir Kristin.

Det skjønner vi godt. Fordi hun har så mye på hjertet, så mye engasjement (”fryktelig masse er spennende” ), og så mye å fortelle om. Spesielt stein, men selvfølgelig også geoparken som hun nå har styrt siden 1. mars i fjor og som hun er tydelig stolt over.

Geopark-kontoret ligger i Porsgrunn. Her har Kristin en liten stab av unge fagfolk med både geologi- og biologiutdannelse, og som mer enn gjerne tar et tak for formidling av kunnskap om det flotte området de regjerer over, samt oppfordre folk til å bruke denne fantastiske natur- og kulturarven. Slik at de kan være stolte over de verdiene de sitter på.

Ja da, du leste riktig. Også biologer. For heldigvis er det slik at geoparken ikke utelukkende dreier seg om geologi. Sammenhengene i naturen er definitivt et tema, og da kommer selvsagt biologien inn, etter at det geologiske fundamentet er på plass.

–        På ekskursjoner og utflukter forteller vi om hvordan berggrunnen og løsmassene legger forutsetningene for alle slags vekster, enten det er innmark eller utmark.

–        Likevel har geoparken behov for både flere folk og flere typer kompetanse. Vi kan for eksempel ha god bruk for en lokalhistoriker, men også en pedagog.

Kristin har så visst ambisjoner for geoparken. Men hun vet det tar tid. ”Rom ble ikke bygget på én dag”, og geoparken skal bygges stein på stein, for dette er en helt ny form for geoturisme om trenger tid for å feste seg. Og de som jobber med parken trenger også tid til å lære hva som virker. Slik at de kan komme med velbegrunnete anbefalinger om hvordan fremtidige utvidelser skal skje.

–        Vi har selvsagt også snakket om at vi burde ha et besøkssenter, eller et opplevelsessenter, som også kan være et kompetansesenter, men det er ikke det vi har fokus på nå. Det er mye å ta tak i. Finansiering er én ting, lokalisering en annen, innhold en tredje. I tillegg planlegges nå et større viten- og teknologisenter på Kongsberg, så vi tror ikke at tiden er inne. Ennå.

Samler Norge med en morene

Skravla går.

Denne gang er det taxibåtkapteinen som får ”unngjelde”. Informasjon skal gis, og informasjon skal mottas. Nettverket med kjentfolk i skjærgården må pleies når anledningen byr seg. For også på de ytterste skjær er det en geoparklokalitet.

I smul sjø og nydelig solskinn er vi på vei til Jomfruland, og går i land på en liten pir ut fra stranda. Her finner vi små og store rullesteiner, i mange farger, og mange typer.

–        Dette er rombeporfyr, den er lett å kjenne igjen med sine store rombeformede krystaller i et matrix av ørsmå krystaller. Men den hører ikke hjemme her ute.

–        Dette er drammensgranitt. Det kan vi se på fargen. Den hører heller ikke hjemme her.

Hører ikke hjemme her?

–        Nei, fordi alle steinene på stranda har kommet med isen. Hele Jomfruland er et eneste stort minnesmerke fra den tiden da den store iskappen over Skandinavia smeltet bort for drøyt 10.000 år siden. Bare et par steder på utsiden av øya ligger det faste fjellet – prekambrisk gneis – blottet. Altså er alle steinene fraktet ut hit med is og smeltevann.

–        Det gir ro i sjelen å slentre langs stranden og lete etter kjente og ukjente steiner, studere fargene, se nærmere på strukturen og gjette på hvor de kommer fra, mener Kristin.

Ro i sjelen, ja kanskje, men lopper i blodet, definitivt. Vel installert i nattelosjiet spør kollega Eva om ”vi skal sitte her ved bordet i stua og spise?” Men den gang ei, ”vi kan vel bare ta en brødblings i hånda, det er ikke så nøye”, svarer Kristin som allerede er halvveis ut døra. Ja vel, for guiden vår har det travelt, vi skal se på mer stein på randmorenen Jomfruland.

–        Denne morenen samler Norge, den strekker seg lang hele kyststripen vår, påpeker Kristin, og for å bevise at hun har rett, drar hun oss i rask gange med til utsiden av øya og lar oss lede inn i fristelsen av rombeporfyr, gneis, drammensgranitt, sandstein, basalt, konglomerat, breksje, og selvfølgelig noen ubestemmelige ”grå-, rød- og grønnsteiner” som til sammen danner et herlig konglomerat av norsk geologi.

Kristin Rangnes er daglig leder i Gea Norvegica Geopark og styrer over et steinrike med røtter i prekambrium, kambrosilur, karbon, perm og kvartær. En god del kontorarbeid må det naturligvis bli på en sjef, men aller helst tar hun turen ut og forteller om stein, geologiske prosesser og geologiens plass i samfunnet til alle om vil høre på. Og det er det mange som vil. Unge og gamle. Leg og lærd. Foto: Halfdan Carstens

Kristin Rangnes er daglig leder i Gea Norvegica Geopark og styrer over et steinrike med røtter i prekambrium, kambrosilur, karbon, perm og kvartær. En god del kontorarbeid må det naturligvis bli på en sjef, men aller helst tar hun turen ut og forteller om stein, geologiske prosesser og geologiens plass i samfunnet til alle om vil høre på. Og det er det mange som vil. Unge og gamle. Leg og lærd.
Foto: Halfdan Carstens

 Aldri sur

Skravla går.

–        Mens jeg snakker om én ting kommer jeg på noe helt annet.

Det er såmenn ikke kjedelig å dra på tur med Kristin. Sagt annerledes, det er en fornøyelse å være på tur med denne vitale kvinnen. Hun har genuin interesse for å fortelle om natur, om kultur, og ikke minst om sammenhengen mellom natur og kultur. Og hun gjør det på en slik måte at vi blir litt klokere for hver lokalitet ve besøker.

Her kan vi andre ha noe å lære. Vi må ikke bare se steinen. Skal vi få vanlige samfunnsborgere interessert i geologi er det nødvendig å se forbindelser til historien, til kulturen og til samfunnet av i dag. Bare på den måten kan vi nå ut med kunnskapen vår.

Og da er vi ved hele hensikten bak de europeiske geoparkene som støttes av UNESCO, FNs organisasjon for vitenskap og kultur.

–        En av de viktigste oppgavene våre er å ”bruke natur- og kulturarven til å styrke identitet og stolthet” i regionen, påpeker Kristin Rangnes, entusiastisk og talefør leder av Gea Norvegica Geopark i Vestfold og Telemark.

Visjon for geoparken

Geoparkene skal spre kunnskap om vår geologiske naturarv og sammenhengen mellom geologiske prosesser og vår eksistens.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Gruveskam?

Tar tak i klimadebatten


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments