Grefsenmorenen

by Øyvind Hammer

For ca. 11,000 år siden gikk isranden her (eldre litteratur nevner en alder på 9,800 år, men dette var basert på manglende kalibrering av karbon-14-metoden). Isen var på vei tilbake etter siste istid og hadde tidligere stoppet opp flere ganger og avsatt endemorener.

Geologisk forklaring av lokaliteten

For ca. 11,000 år siden gikk isranden her (eldre litteratur nevner en alder på 9,800 år, men dette var basert på manglende kalibrering av karbon-14-metoden). Isen var på vei tilbake etter siste istid og hadde tidligere stoppet opp flere ganger og avsatt endemorener; spesielt det såkalte Ra-trinnet gjennom Østfold, Vestfold og Telemark. Den svære Grefsenmorenen er del av “Akertrinnet”, som kan følges fra Groruddalen over Grefsen. En nordligere del demmer opp Maridalsvannet, mens morenen videre mot vest demmer opp Sognsvann og Bogstadvannet.

Moreneryggen danner en ås som går i nordvest-sørøstlig retning, på tvers av de velkjente kalksteinsryggene i Oslo-området.

På tiden da Grefsenmorenen ble avsatt, stod havet omtrent 215 meter høyere enn i dag. Iskanten stod altså ute i sjøen, og morenen ble dannet på havbunnen. I leiren på utsiden av morenen er det funnet skall fra muslinger og foraminiferer som i dag er vanlige f.eks. i fjordene på Svalbard.

Geologen Keilhau beskriver denne lokaliteten i 1838. Han hadde ingen anelse om at dette er en morene fra en istid, men forstod at ryggen var dannet under vann:

Ogsaa rækkeviis sammenhobede Masser av Blokke, Gruus og Sand forekomme ganske i Nærheden av Staden. Mellom Grefsen-Aasen og Agers Elv ved Nygaardsdalens Møller ligger en høi Banke af dette Material, hvilken man meget tydeligen kan see fra Christiania selv, og som allerede derfra viser seg som om den havde været en Dæmning for Maridalens bagenfor liggende Bassin, hvis Vande brøde ud gjennem Agers-Elvens Rende, efterat have udskaaret den nu her steilt afbrudte Vold. Oppe paa Overfladen av Sand- og Gruus-Masserne ligge meget store Blokke, af hvilke idetmindste de fleste bestaae af Granit- og Syenit-Bildninger.

B. M. Keilhau, 1838. Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 1:105-254.

Turbeskrivelse

Kartlenke