Det norske fjordlandskapet: Transportåre, matfat og turistmagnet

De norske fjordene gir oss nordmenn en identitet med sine helt spesielle kvaliteter. De brukes intenst i markedsføringen av landet, og gjør at turister trekker hit i hopetall. Det er derfor på høy tid at fjordene anerkjennes som en geologisk nasjonalarv.

“To float into the Geirangerfjord is an astonishing, complete natural experience – steep, lush and rocky canyon walls, endless waterfalls”

Fra Natonal Geographic Travellers kåring av norske fjorder til verdens beste reisemål på UNESCOs verdensarvliste, desember 2006

Sett fra et kart eller satellittbilde virker den norske kysten ganske rufsete i kantene. Forklaringen er at hele vår 57.000 kilometer lange kystlinje, fra Iddefjorden i Østfold til Varangerfjorden i Finnmark, er et ujevnt og opprevet landskap med tallrike øyer, sund og fjorder.

Du skal ikke bevege deg langt langs norskekysten før du kommer til en fjord. Dette har vi som bor her alltid benyttet oss av. Vikingskip, fiskebåter, handelsfartøyer, krigsskip og cruiseskip: alle har de brukt mulighetene som fjordlandskapet gir, enten som ferdselsåre, gjemmested, matfat eller turistattraksjon. Og nå inntar også fritidsbåter og sportslige fartøyer fjordene.

Norge er ett av få land med et fjordlandskap. Andre land med fjorder er Grønland, Island, Alaska, Canada, Chile og New Zealand, samt kontinentet Antarktis.

Det er bosetningen på små flekker langs sjøen og på smale hyller i fjellsiden som er unikt med de norske fjordene. Kombinasjonen av et naturlandskap skapt av isen gjennom tusener og millioner og milliarder av år og et kulturlandskap gjort mulig av et godt klima og århundrers, menneskelig strev, er en unik opplevelse som turister fra hele verden verdsetter.

Prisbelønt landskap

Norske fjorder omkranses av landskap av ulikt slag. Varangerfjorden, Trondheimsfjorden og Oslofjorden har for eksempel ikke spesielt bratte sider, og er brede, mens fjordlandskapet på Vestlandet og i Lofoten er langt mer dramatisk og spektakulært med steile fjellsider som dukker ned i sjøen.

Geirangerfjorden på Sunnmøre og Nærøyfjorden i indre Sogn kom på UNESCOs verdensarvliste i 2005 (GEO 05, 2005; GEO 07, 2005) og omfatter noen av de lengste, dypeste, trangeste og vakreste fjordstrekningene vi har. De er samtidig noen av de mest ettertraktede reisemålene i Norge. National Geographic Traveller Magazine har to ganger kåret de norske fjordene som de beste reisedestinasjonene i verden og den respekterte amerikanske avisa Chicago Tribune inkluderte fjordene på listen over ‘de syv naturundere’.

Hvordan ble fjordene til?

Forfatteren Douglas Adams var opptatt av dette begrepet. I science-fictionromanen og kultklassikeren The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy fra 1979, er Slartibartfast en viktig figur. Jobben hans er å designe planeter. Når han blir spurt om hvilke områder han har tegnet, svarer han: ”Did you ever go to a place… I think it was called Norway? … that was one of mine. Won an award, you know. Lovely crinkly edges … doing the coastlines was my favorite. Used to have endless fun doing the little bits in the fjords.”

Slartibartfast må nok ha hatt hjelp fra naturkreftene, og vitenskapen har lenge diskutert hvordan fjordene ble dannet. I dag er de fleste enige om at breene har gjort grovarbeidet med å grave dem ut. I tillegg har berggrunnens egenskaper, jordskorpebevegelser, smeltevann, skred og elver bidratt.

En fjord blir til der breer skjærer seg ned i en V-formet elvedal eller en breutformet U-dal. I mange tilfeller skjedde dette da havnivået var opp mot 100-120 meter lavere enn i dag. Det lave havnivået skyldtes at store vannmengder var bundet i ismassene på land.

De indre og midtre delene av fjordene er sterkt overfordypet, sannsynligvis fordi flere breer strømmet sammen og forsterket den gravende kraften. I de ytre delene nær kysten var imidlertid fjordsidene så lave og gjennomskåret av tallrike sund at breene strømmet ut til sidene og mistet sin evne til å grave seg dypt ned i fjellgrunnen. På den måten ble det dannet fjellterskler i munningen av fjordene.

Mot slutten av hver istid ble klimaet varmere og breene smeltet. Havnivået steg fordi vannet som var bundet i ismassene strømmet tilbake til havet. Samtidig har også landet steget. Da isen var på sitt største, var den så tung at den presset en bulk i jordskorpen. Etter hvert som isen smeltet, begynte bulken sakte å rette seg ut, og landet steg igjen. Denne effekten er sterkere jo lengre inn mot sentrum av de tidligere ismassene man kommer. Effekten er spesielt sterk i områdene rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden, der store leirområder vitner om gammel fjordbunn som har steget opp av havet og skapt gode leveforhold i form av god jord og et lette beboelig landskap, men også rasfarlige områder (GEO 03, 2009).

Tallrike V-formede daler som går nedover bratte fjordsider er sannsynligvis dannet av løsmasseskred, snøskred og av elver og bekker i perioder da fjordene ikke var dekket av breer. Også i våre dager går det ras, av og til med fatale utfall. Tafjordulykken i 1934, der en stor fjellblokk raste i sjøen og skapte en flodbølge som drepte 15 personer og la flere hus i ruiner, er et eksempel. I de flate områdene på Østlandet og i Trøndelag har leire som har rast ut i elver og fjord også skapt store ødeleggelser (GEO 03, 2009).

I Storfjorden på Sunnmøre, på vei inn til Geirangerfjorden, finner vi ”Norges vakreste trussel” hvor en hel fjellside truer med å styrte ned i fjorden og skape en enorm flodbølge (GEO 07, 2005)

Men hva var det som skapte de opprinnelige dalene som breene utvidet? For å finne ut det, går vi først i dybden på den største av dem alle: Sognefjorden.

Sognefjorden – lang og dyp

Norges lengste fjord er 204 km lang, 1308 m dyp på det meste og den nest lengste og nest dypeste fjorden på Jorden. Til sammenligning er Kangertittivaq (også kjent som Scoresby Sund) på Grønland over 300 kilometer lang. Sognefjorden er imidlertid den lengste med fast bosetning langs hele fjorden.

Sognefjorden starter i Solund i vest. Her ute ligger fjordbunnen på en fjellterskel, og fjorden er bare 100-150m dyp. Øst for Solund blir fjorden markert dypere. I de midtre delene av Sognefjorden er det i tillegg omtrent 200 m med avleiringer fra perioden etter siste istid, så i virkeligheten er Sognefjorden vel 1500 m dyp. De fleste sidefjordene munner “hengende” ut i forhold til hovedfjorden. Årsaken er at sidebreene ikke var i stand til å grave like dypt som breene i hovedfjorden.

Fjellene langs Sognefjordene stiger gradvis fra rundt 500 meter i vest til over 2200 meter i Jotunheimen. Langs fjorden er den gjennomsnittlige høydeforskjellen mellom de høyeste toppene og fjordbunnen omtrent 2000 meter. Fra toppen av fjellet Bleia (1717 m o.h.), sør for Sogndal, og ned til fjordbunnen er høydeforskjellen hele 2850 meter. Til sammenligning er Grand Canyon i USA bare 1600 meter dyp på det meste.

Lang, trang og bratt

En fjord er en lang, trang dal med bratte sider som er fylt med havvann. Et annet kjennetegn på en fjord er at den er dyp i de midtre og indre delene med en grunnere fjellterskel ytterst. Fjordene kan være flere hundre meter dype og strekke seg titalls kilometer inn i landet.

Begrep over hele verden

Det norske ordet ‘fjord’ har blitt en del av det internasjonale språket. Den indo-europeiske opprinnelsen er prtús (fra por- eller per) og verbet ‘fara’, i betydningen ‘å fare til den andre bredd’. Det norrøne substantivet fjorðr kan omsettes til et sted man ferdes. Det skandinaviske ordet ‘fjord’ (ferþuz) er opprinnelsen til liknende europeiske ord: islandsk ‘fjörður’, svensk ‘fjärd’, engelsk ‘fjord’, skotsk ‘firth’, og er relatert til gresk ‘poros’, latinsk ‘portus’ og tysk ‘Furt’.

Fra flate til fjord

Slik har det imidlertid ikke alltid vært.

I krittperioden, som tok slutt for 66 millioner år siden, var store deler av Europa dekke av et varmt hav. Lag på lag med ørsmå alger ble avsatt og herdet til kritt etter hvert som de ble begravd. I perioder invaderte havet sannsynligvis det flate og småkuperte landskap som Fastlands-Norge bestod av. Kysten må ha sett ganske forskjellig ut fra slik vi kjenner den i dag.

Ved inngangen til tertiær, for drøyt 60 millioner år siden, begynte Grønland og Norge å gli fra hverandre. Norskehavet var i ferd med å bli dannet. Det var også begynnelsen på den tertiære landhevningen som påvirket hele Skandinavia. Landhevningen hadde to sentra, ett over Jotunheimen i sør, og ett over Ofotfjorden i nord. Et nytt landskap, langt høyere enn tidligere, ble skapt, og arbeidet med å bryte det ned igjen begynte umiddelbart. Det høytliggende viddelandskapet ga nå en brattere gradient mot havet og større evne til å grave. Sprekker og svakhetssoner var spesielt utsatt. Dermed var grunnlaget lagt for at elvene kunne grave seg ned i berggrunnen og danne dype V-daler.

For omtrent 2,6 millioner år siden, i begynnelsen av kvartær, la den første store innlandsisen seg over Skandinavia. Etter dette har vi hatt omtrent 40 istider. Det var som vi nå vet istidens breer som gravde ut de brede dalene og dype fjordene. Siden elver ikke kan fjerne materiale under havnivå, må den undersjøiske delen av fjordene også være dannet av breer. Isbreer finner vi derfor på høye og lave breddegrader. Det er, som vi skjønner, ikke tilfeldig. Fjordene ligger i utkanten av de store kontinentene som var dekket av innlandsis gjennom de siste to til tre millioner år.

Langs fjordsidene kan vi mange steder se V-formede gjel og daler som stuper steilt ned i fjorden. Sannsynligvis er de dannet av snø- og jordskred, av elver og ved steinsprang. Mange av dem har oppstått under isfrie perioder under og før siste istid. Andre har kommet til etter siste istid som tok slutt for omtrent 10.000 år siden. Flere ras vil sette sitt preg på både landskapet og samfunnene langs fjordene også i årene som kommer.

Fjellene slites fortsatt

Landhevningen som startet i begynnelsen av tertiær etterlot seg et høyt fjellplatå som vi kaller den paleiske (”gamle”) flaten. I dag er det bare bruddstykker igjen av denne rundt Sognefjorden. Det vitner om at mye fjell er fjernet nedslagsfeltet. Men hvor mye?

Volumforskjellen mellom landoverflaten slik vi tror den var før istidene begynte og dagens landskap er 5400 kubikk-kilometer. Dette tilsvarer 96 ganger vannvolumet i Mjøsa. Fordelt over hele Sognefjordens nedslagsfelt på 12.518 kvadratkilometer utgjør dette et lag som er 440 m tykt, eller mer enn fire ganger så mye som høyden på Hotell Plaza i Oslo.

Dersom vi antar at Sognefjorden har vært dekket av breer i til sammen én million år i løpet av de siste 2,6 millioner årene, har den gjennomsnittlige erosjonen vært 0,4 millimeter i året. Målinger som er gjort under breene viser at erosjonen er omtrent like stor i dag. Breene fortsetter altså å grave med uforminsket styrke.

Skal bli lengre

Under neste istid, som er beregnet til å komme om ca. 30.000 år, vil isbreene fortsette å grave seg dypere nedover i fjellgrunnen og lengre innover i landskapet. Etter hvert som isen nok en gang smelter, fordi det igjen blir varmere, har fjordene blitt flere kilometer lengre enn de er i dag.

Sognefjorden er herved foreslått som en geologisk nasjonalarv.

Vestnorsk fjordlandskap

Innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005.

Området består av to delområder:

  • Geirangerfjorden i kommunene Stranda og Norddal i Møre og Romsdal fylke
  • Nærøyfjorden i kommunene Lærdal og Vik i Sogn og fjordane fylke, Voss i Hordaland fylke

Fra UNESCOs begrunnelse for vedtaket

Vestnorsk fjordlandskap er klassiske, framifrå velutvikla fjordar, og vert rekna for å vere typelokalitet for fjordlandskapa i verda. Storleike og kvaliteten på desse fjordane kan samanliknast med andre fjordar på Verdsarvlista, og dei utmerkjer seg med sine klimatiske og geologiske tilhøve. Området syner alle element av landformer knytt til dei indre delane av to av dei lengste og djupaste fjordane i verda.

Nærøyfjord- og Geirangerfjordområda vert rekna mellom dei framifrå vakraste fjordlandskapa på kloden. Deira unike naturvenleik kjem av dei tronge dalgangane med bratte krystallinske bergsider som strekkjer seg frå 500 meter under vassflata til 1400 meters høgde over Norskehavet. Eit utal fossar kastar seg utfor dei stupbratte fjellveggane, medan talrike frie elvar renn frå takkete fjell, brear og bresjøar, gjennom lauv- og barskog og net til fjorden. Eit stort mangfald av andre naturfenomen på land og i vatn med m.a. undersjøiske morenar og sjøpattedyr, forsterkar naturopplevinga. Rester av eldre, no for det meste nedlagde gardsbruk og stølar, tilfører det dramatiske naturlandskapet ein kulturell dimensjon som utfyller og aukar den samla verdien av området.

Kilde: www.verdensarv.com

 

Se også GEO 07, 2005, side 14-16: ”Det norske fjordlandskapet – en ressurs, men også et problem.”

Det viktigste fra de siste dagene

St. Olavs Orden til Rønnevik

Skammer seg ikke

Vil stikke kjepper i hjulene


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments