En reise til Jordens indre

Den lille øya Leka i Nord-Trøndelag er det eneste stedet her i landet hvor vi kan foreta en geologisk reise fra havbunnen og inn i mantelen. De spesielle bergartene var lenge en gåte for forskerne. Men etter at teorien om platetektonikk ble lansert på 1960-tallet, ble det etter hvert forstått at det her finnes et komplett snitt gjennom kambrisk havbunnsskorpe og ned i mantelen.

–        Lekas geologi er unik i Norge og Norden, fremholder professor emeritus Tore Prestvik ved NTNU, der han står med én fot øverst i mantelen og én nederst i havbunnsskorpen.

På Leka er det ikke grunnfjellets grå gneiser som dominerer, slik vi kjenner dem fra fastlandet innenfor. Her ute i havgapet er steinen gul, brun og rød, og vegetasjonen er ytterst sparsom, ingenting vokser på de spesielle steinene. Vi føler det nesten som om vi er på en annen klode. Men det er vi ikke. Vi er bare ”langt ute i havet”.

Det er påkrevet med en forklaring. Og i dette tilfellet har vi valgt å forhøre oss med en som har skrevet sitt navn inn i norsk geologi med den oppdagelsen han gjorde for 30-40 år siden.

En kampanje langt utenfor landet

Men la oss aller først fortelle hvorfor vi har tatt turen til Leka. Øya med sine spesielle bergarter har blitt kåret til Geologisk nasjonalmonument. Det betyr at den gikk seirende ut av kappestriden med ni andre finalister da kåringen foregikk på nettstedet UT.no (et samarbeid mellom NRK og Den Norske Turistforening) noen septemberdager tidligere i år (se også geoportalen.no/nasjonalarv).

Kriteriene for å være med i konkurransen var at lokaliteten forteller en liten bit av landets geologiske historie, at denne historien kan videreformidles til allmennheten på en forståelig måte, og at stedet representerer et turmål som er lett tilgjengelig for folk flest.

Leka oppfyller disse kriteriene til fulle. Og da folket hadde avsagt sin dom, hadde juryen ingen problemer med å godta valget. Derfor har Norge nå et Geologisk nasjonalmonument, noe som geologene kan bruke i markedsføringen av geofaget, og som lokalbefolkningen i Leka kan bruke i markedsføringen av kommunen som turistmål.

–        Dette er veldig morsomt både for Leka og Leka Steinsenter, sier Anne Britt Normann og Jostein Hiller som sammen driver butikken og har vært sterkt engasjert i konkurransen.

Men det er ikke bare disse to som har drevet Leka frem til seier, kommunen har selv engasjert seg, og ungdommen har benyttet facebook og andre moderne medier i mobiliseringen. Flere innlegg i Adresseavisen og lokalavisene i distriktet forteller også om et sterkt lokalt engasjement.

–        Fiskeglade tyskere og nederlendere har også hjulpet oss, forteller Jostein som selv er blitt steininteressert etter at han bosatte seg her ute.

Utlendingene har alle sammen blitt koblet til stemmesedlene gjennom hjemmesiden for Leka motell & camping. Her er de stadig inne for å minnes tidligere ferier og planlegge nye. Det blir det fort mange stemmer av.

At Leka har blitt kåret til Geologisk nasjonalmonument skyldes altså både et lokalt og internasjonalt engasjement.

Jordens oppbygning – ofiolitter

Jorden er lagdelt. Innerst finner vi kjernen, utenpå den har vi mantelen, og helt ytterst ligger skorpen.

Den øverste delen av mantelen domineres av bergarten peridotitt som i all hovedsak består av mineralene olivin og pyroksen. Når peridotitt kommer i kontakt med vann under høyt trykk og høy temperatur oppstår en reaksjon hvor bergarten omdannes til serpentinitt (serpentinisering). Både peridotitt og serpentinitt er såkalte ultramafiske bergarter. Det betyr at de har et høyt innhold av jern og magnesium, og et lavt innhold av aluminium og silika.

Over mantelen ligger jordskorpen som et syltynt skall. Kontinentene har kontinental skorpe som er opp til 40-50 km tykk og som for det meste består av granitt, gneis og sedimentære bergarter, mens dyphavene har osean skorpe som bare er 5-10 km tykk. Mer enn 60 prosent av Jordens overflate er dekket av osean skorpe. Det betyr at en betydelig del av Norges areal utenfor kontinentalsokkelen også er osean skorpe, etter at Norge nylig fikk godkjent sine territoriale krav i Norskehavet og Polhavet. Men Leka er det eneste stedet på land i Norge med et fullstendig snitt gjennom en gammel havbunnsskorpe.

Grensen mellom mantelen og skorpen kalles Moho. Den er oppkalt etter forskeren Andrija Mohorovicic som først påviste den ved hjelp av seismologi. Mantelbergartene består av peridotitt som er helt eller delvis serpentinisert. Over Moho ligger osean skorpe (havbunnsskorpe) som er bygget opp av flere lag. Nedenfra og opp finner vi (1) en mektig lagdelt ultramafisk sekvens dominert av dunitt (olivinstein), (2) gabbro som har størknet langt nede i skorpen, (3) et gangkompleks og til slutt (4) putelava avsatt på havbunnen. En slik sekvens (inklusive de øverste mantellagene under Moho) kalles en ofiolitt på fagspråket. Over putelavaen avsettes sedimenter, og i putelavsekvensen på Leknesøyene er det flere horisonter med sedimentære bergarter avsatt på havbunnen.

Osean skorpe er bygget opp av lag som opptrer i en gitt rekkefølge gjennom den øverste del av mantelen og havbunnsskorpen. Overgangen mellom mantelen og skorpen betegnes Moho. En komplett sekvens kalles en ofiolitt.

Osean skorpe er bygget opp av lag som opptrer i en gitt rekkefølge gjennom den øverste del av mantelen og havbunnsskorpen. Overgangen mellom mantelen og skorpen betegnes Moho. En komplett sekvens kalles en ofiolitt. Øverst: Pelagiske sedimenter Grønne og røde puter: Putelava Loddrette streker: Ganger (tilførselskanaler) Lys grønn: Gabbro Turkis: Ultramafiske bergarter Grønn: Mantel Fiolett kuttes Grensen mellom lys grønn og turkis: Geofysisk Moho Grensen mellom turkis og grønn: Petrologisk Moho

På tur til Moho

Tore har jobbet med Lekas geologi helt siden han tok hovedfag i geologi ved Universitetet i Oslo på slutten av 1960-tallet.

–        Som ungdom hadde jeg besøkt Leka og blitt kjent med det landskapsmessige særpreget, og dette inspirerte til å forstå bakgrunnen, forteller den nå pensjonerte, men fortsatt spreke geologen, mens vi med spenstige skritt går den korte turen opp til Moho på knudrete steiner.

Turen er merket for turister, og du vet at du er kommet til rett sted når du ser plakaten som Leka Steinsenter står bak.

Noe av det nye Tore oppdaget under to år med feltarbeid som hovedfagsstudent ved Universitetet i Oslo var grønnstein med putelava. Dette var omtrent på den tiden da teorien om platetektonikk begynte å bli akseptert, og han konkluderte med at grønnsteinsområdene på Leka representerte vulkanisme på gammel havbunn.

–        Jeg mente at grønnsteinene på Leka var et resultat av vulkanisme knyttet til havbunnsspredning langt tilbake i tid. Men at det skulle være noen logisk sammenheng mellom grønnsteinen og de ultramafiske bergartene var ennå ikke forstått.

Det gikk noen år, og under et stipendiatopphold ved Nordisk Vulkanologisk Institutt på Island midt på 70-tallet kom han over en vitenskapelig artikkel der konklusjonene fra en konferanse i 1972 ble referert. Her ble det slått fast at et ofiolittkompleks bestod av en serie bergarter som fra topp til bunn representerer et snitt gjennom havbunnsskorpen og ned i den øvre delen av mantelen.

–        Jeg knyttet umiddelbart mine observasjoner fra Leka til denne nye tolkningen. Derfor dro jeg straks tilbake til øya da jeg returnerte til Norge like etter. Grundig feltarbeid kombinert med kjemiske analyser og mineralogisk laboratoriearbeid gjorde meg etter hvert i stand til å gjenkjenne de fleste elementene fra et ideelt utviklet ofiolittkompleks.

Tore publiserte resultatene under en internasjonal ofiolittkonferanse på Kypros i 1979. Dermed var Leka-ofiolitten med ett ”offisiell” og tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet fra andre geologer i årene som fulgte.

Flere geologer fra Universitetet i Bergen begynte etter hvert også å interessere seg for Leka-ofiolitten, og gjennom flere år gjorde de grundige studier som bekreftet teorien. Radiometrisk dateringer viste at skorpen hadde en alder på omtrent 500 millioner år (sen kambrium).

Vi kan altså slå fast at Tore var den første som – i plattektonikkens barndom – forstod at Leka har en komplett sekvens av bergarter fra en gammel havbunnsskorpe.

Et gammelt hav

Historien om Leka startet i slutten av kambrium. På den tiden drev de to kontinentene Baltika og Laurentia fra hverandre og skapte Iapetushavet. Norge var en del av Baltikum, mens Grønland hørte med til Laurentia. Vi kan forestille oss et tidlig ”Atlanterhav”.

Og mens kontinentene drev stadig lengre fra hverandre, ble ny havbunnsskorpe dannet ved midthavsryggen.

Senere, da Iapetushavet lukket seg, fordi Laurentia og Baltika kolliderte under Den kaledonske fjellkjedefoldningen, ble en bit av den tidligere havbunnsskorpen skjøvet opp på land. Der befinner den seg fortsatt, og det er denne biten som utgjør øya Leka.

–        Det som er spesielt med Leka er at dette er ett av få steder hvor vi finner et komplett snitt gjennom osean skorpe. Det er mange steder hvor vi finner fragmenter, men det er bare her vi finner en fullstendig serie med mantel og alle lagene i skorpen. Leka er derfor ganske unik, konkluderer Tore Prestvik.

En tur til Leka med de gulbrune kambriske bergartene, ned gjennom havbunnsskorpen og inn i mantelen kan anbefales på det sterkeste. Den reisen som Jules Verne fortalte om i sin bok (Reisen til Jordens indre) var nok enda mer spektakulær, men til gjengjeld er vår reise på ingen måte en vitenskapsfantasi. I stedet får vi detaljert kunnskap om havbunnsskorpen som utgjør 60 prosent av Jordens overflate.

Avsetningsbergarter

Over de gamle havbunnsskorpebergartene ligger en sekvens med sedimentære bergarter avsatt i ordovicium. Underst ligger et konglomerat som forteller om avsetning på grunt vann, og over ligger sandstein, kalkstein og skifer. Skifrene er svarte og avsatt under anoksiske forhold på dypt vann. Avsetningsbergartene er foldet og omdannet, noe som viser at de sammen med ofiolittkomplekset var en del av Den kaledonske fjelkjededannelsen i silur.

Denne sedimentsekvensen har i mange år vært brukt som feltøvingsområde for geologistudenter ved NTNU, og Leka Steinsenter har i samarbeid med Leka kommune satt opp informasjonsplakater til bruk for allmennheten både her og andre steder på øya med interessant geologi.

Konglomerat i forgrunnen, deretter lyse sandsteiner og mørke skifre. Her ser vi også et eksempel på de plakatene som er satt ut flere steder på øya og som forklarer geologien. Foto: Halfdan Carstens

Konglomerat i forgrunnen, deretter lyse sandsteiner og mørke skifre. Her ser vi også et eksempel på de plakatene som er satt ut flere steder på øya og som forklarer geologien. Foto: Halfdan Carstens

Sagnet om Lekamøya

Nord i Hålogaland satt to mektige konger, Vågakallen og Sulitjelmakongen, med Vestfjorden mellom seg. Begge hadde sine sorger. Vågakallen med sin ulydige sønn Hestmanden, og Sulitjelmakongen med sine syv viltre døtre. Døtrene hadde Sulitjelmakongen sendt til øya Landego hvor også Lekamøya holdt til.

En kveld får Hestmanden se Lekamøya og de syv søstrene som danser i måneskinnet og bader i sjøen. Et eneste blikk tenner hans heftige attrå til Lekamøya. Han beslutter å røve ved midnatt.

Til hest og i full rustning jager han sørover i sitt midnattsritt. Jomfruene oppdager ham og flykter i all hast. De syv søstrene oppgir fort flukten og kaster seg ned ved Alstadhaug. Bare Lekamøya fortsetter mot sør. Hestmanden skjønner raskt at han ikke kan nå henne igjen. Da bestemmer han seg for at han heller vil se henne død enn at hun slipper unna.

Omkring i fjellene sitter trollene og følger med spenning den ville jakten. Kongen i Sømnafjellet ved Brønnøysund – Skarsfjellgubben – ser fram under hattebremmen mens dagen tar til å gi skyene et gyllent skjær. Når Skarsfjellgubben ser at Hestmanden tar etter buen sin, kaster han hatten i veien, akkurat idet pilen er på vei mot Lekamøya. Pilen traff hatten som falt ned på Torg rett sør for Brønnøysund med et stort hull igjennom, mens pilen endret retning og falt ned i havet ved Vikna.

Lekamøya tok et kjempehopp og landet på Leka. Der snublet hun og mistet møssmørdunken som hun bar med seg. Møssmøret rant ut over fjellene på nordvestsiden av Leka. Derav den gule fargen på fjellene. Lekamøya kom seg nesten til sørspissen av Leka før sola rant og alle ble til stein.

 

 

Det viktigste fra de siste dagene

St. Olavs Orden til Rønnevik

Skammer seg ikke

Vil stikke kjepper i hjulene


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments