Et landemerke i havgapet

Utenfor Kragerø ligger en flat, langstrakt øy som ble dannet under en dramatisk periode i vårt lands geologiske historie, på den tiden da temperaturen steg raskt og ismassene over Norge smeltet bort. Senere har menneskene gjennom tusener av år funnet et utkomme her ute i havgapet, og i dag er øya et populært mål for horder av sommerturister.

Det er noe magisk med denne vel sju kilometer lange steinhaugen ute i havet. Kanskje var den bebodd av ei jomfru som trollene på Østlandet kivet om og kastet kampesteiner mot, kanskje var den et fristed for nonnene fra klosteret i Skien, kanskje var det her at sjømenn påkalte hjelp mot ublide stormer fra jomfru Maria. Eller kanskje fremsto øya som jomfruelig mark for våre forfedre, med sine sandstrender og rullesteiner, helt forskjellig fra drysset av øyer og båer i fast fjell som utgjør skjærgården utenfor fastlandet.

Helt sikkert er det i hvert fall at Jomfruland gjennom tidene har inspirert mange kunstnere. Maleren og tegneren Theodor Kittelsen (1857-1914) er nok den mest berømte av disse. Det var nok her han malte sitt berømte bilde av nøkken i Tårntjernet som ligger inne i tett skog midt på øya. Og hvem vet, kanskje nøkken fortsatt holder til i tjernet?

Ute i havgapet, en kort båttur utenfor Kragerø i Telemark, ligger denne sagnomsuste øya. Med de to fyrtårna er den langstrakte tarmen et velkjent landemerke. Den er lett å få øye på når vi kommer med fly sørfra og været er klart. Det vi ser er en bueformet bølgebryter som beskytter skjærgården innenfor mot stormene i Skagerrak.

Det geologiske naturgrunnlaget gjør Jomfruland svært annerledes enn naboøyene. Matjorden har lagt grunnlaget for bosetning gjennom uminnelige tider, og fortsatt er det mange fastboende som nyter sommeren og sliter seg gjennom vinteren.

Jomfruland

Det som slår alle som for første gang kommer fra den bergrike skjærgården ved Kragerø ut til Jomfruland, er den voldsomt sterke kontrasten, det fullstendig fremmedartede. Alt på avstand virker jo denne lave, lange landstripen eiendommelig. Og kommer man nærmere og går inn på land, så forsterker inntrykket seg, med store jorder mot sundet på innsiden og lenger oppe skog, inntil nylig høy granskog som på utsiden til slutt legger seg nærmest som dekke av bar over den steinete grunnen, i nord en parklignende løvskog som gjør at man føler seg hensatt til sydlige trakter.

Professor Olav Holtedahl

En merkelig øy blir til

Jomfuland, 1991

Et minne om istiden

Jomfruland er en del av Raet.

Raet er den store endemorenen fra yngre dryas (11.500-12.800 år siden), en drøyt tusen år lang kuldeperiode mot slutten av siste istid, som vi finner rundt hele landet vårt. Moreneryggen ligger dels på land og dels på havbunn. Vest for Stavern, sør for Larvik, er den mektige rullesteinstranda Mølen en del av Raet, og nettopp her dukker det ned i havet. Så dukker ryggen opp igjen og danner Jomfruland litt lengre sør. Enda lengre sør finner vi Raet igjen på Tromøya og Merdø ved Arendal.

For om lag 13.000 år siden, mens den store innlandsisen fra siste istid var i ferd med å smelte, ble det brått kaldere. Isen rykket fram på nytt og ble lenge stående mer eller mindre stille og stange der Mølen og Jomfruland ligger. Breen sto på havets bunn, og breelver som rant ut foran breen la igjen store mengder stein, grus, sand og leire.

Da klimaet igjen ble mildere, smeltet breen i rykk og napp. Landet hevet seg etter å ha vært nedtynget av is, og etter noen tusen år stakk grus- og steinryggen så vidt opp over havflaten. Bølgene vasket og sorterte, kastet fin sand over ryggen, lot større steiner ligge igjen, steiner som ble rullet mot hverandre i årevis, rundet, for så å bli liggende i ro etter som Jomfruland fortsatte å stige. Og resultatet vi ser og opplever i dag er innbydende sandstrender på innsiden, imponerende rulleteinstrender på utsiden. De hvite strendene på innsiden viser flotte dyner av flygesand – har kan vi lett forklare og vise aktive sedimentære prosessene til menigmann.

Alle de ulike steinene på utsiden forteller også sin interessante historie, om hvor de kommer fra, hvilke geologiske prosesser de er resultat av, og hvordan de ble brakt hit med isen. Her er det lett å kjenne igjen bergarter fra grunnfjellet i Bamble og andre deler av Telemark, som granatamfibolitter, gneiser, kvartsitter og gabbroer. Her er kambrosilurbergarter fra Grenland eller kanskje Oslo-området, permiske innvandrere fra Oslo-feltet som larvikitter, basalter og rombeporfyrer, samt en og annen knallhard hilsen fra Danmark, flint.

Når vi ser etter, er det lett å finne svært ulike representanter fra store deler av landets geologisk historie. Med litt enkel innføring i de enkelte bergartene, som du kan få på den utstillingen som Gea Norvegica Geopark har laget på fyret, vil mange finne det morsomt å kjenne igjen varianter av våre ulike bergarter.

Geologien er grunnlaget

Da de store sandslettene på innsiden av Jomfruland ble tørt land, kom etter hvert menneskene og bosatte seg og begynte å dyrke jorda.

Det første navnet menneskene ga Jomfruland var Aur, et navn som i seg selv minner oss om den åpenbare geologien; steinhaugen. Fortsatt lever noen familier her året gjennom, og det er helårsdrift på flere av gårdene. Den sandrike jorda har krevet stell gjennom generasjoner, bøndene har gjødslet med tang fra spesielle tangplasser på ”Utsida” for å få mest mulig ut av avlingene. Og det er mye rullestein som er plukket opp av jordene. Rullestein som er brukt til gjerder og som bygningsstein.

Mennesker og dyr har utviklet Jomfruland til et vakkert kulturlandskap, med variert vegetasjon, fra de steinrike, golde delene, forbi spredte forblåste små bartrær, over sandige jorder, gjennom skyggefull edelløvskog til graskledde bakker og strender avgrenset av marehalm og salturt.

Jomfruland er et godt eksempel på hvordan det store geologiske mangfoldet er med på å danne grunnlag for et biologisk mangfold og en rik kultur.

Spesielt for Norge

Det er ikke bare rullesteinene som er spesielle på Jomfruland. Noen steder stikker fast fjell, gamle prekambriske bergarter, opp i dagen, slik som på Østre og Vestre Saltstein. Glattskurte, innbydende svaberg av gneis og amfibolitt som tilhører Bamblegruppens bergarter. Inne i den grå gneisen finner vi kvarts- og feltspatårer, noen svært deformerte, som vitner om de store kreftene som var i sving for mer enn 1000 millioner år siden.

Mange av de små, innfylte sprekkene er naturens egne kunstverk, og mange vil ha stor glede av å bli bedre kjent med vår aller vanligste bergart – gneisen.

Gneisen er også gjennomsatt av diabasganger (størknet lava i lange sprekker som er lett å kjenne igjen pga. fargekontrasten), dannet under store bevegelser i jordskorpa i prekambrium.

Svabergene er et resultat av isens skuring. Svaberg er kanskje ikke noe vi her i Norge ser på som unikt og eksotisk. Men hvis vi tenker etter, hvor i verden ellers finnes det svaberg? Ikke mange steder, bare der det har vært nedisninger. Svabergene langs dagens kystlinje er derfor faktisk noe ganske spesielt for skandinavisk geologi. De er et resultat av isens modellering av gamle og harde bergarter, gjennom mange istider de siste to millioner år og vel så det.

Verdig en nasjonalarv

På Jomfruland møtes Norges gamle grunnfjell og løsmasser, resultatene av de eldste og yngste geologiske prosessene her i landet. Her ligger et stykke av Raet oppe i dagen, strategisk plassert ute i havgapet. Raet som omkranser Norge er et geologisk fenomen som forener landet vårt. På Jomfruland har menneskene levd på og med de geologiske prosessene gjennom generasjoner, og her kan fastboende så vel som sommergjester nyte de glattskurte svabergene.

Jomfruland er så visst en verdig kandidat til Vår geologiske nasjonalarv. Bør denne flotte øya også stemmes frem til å bli kåret til vårt geologiske nasjonalmonument?

Det viktigste fra de siste dagene

Uviten(het)skam

Vil stikke kjepper i hjulene

Mer olje i basement


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments