Geologer til fjells

Sommeren 1820 drog Baltazar Mathias Keilhau og Christian P.B. Boeck til fjells. Hensikten var å lære mer om botanikken og geologien i Jotunfjeldene, men de unge forskerne greide ikke å motstå fristelsen til å bestige de majestetiske toppene de var omgitt av. De bestigningene de foretok og oppdagelsene de gjorde, ble formidlet til både lek og lærd, og gav dem tilnavnet "Jotunheimens oppdagere".

Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) og Christian P.B. Boeck (1798-1877) var på dette tidspunktet studenter, og de var ambisiøse, både på egne og vitenskapens vegne. Det kom blant annet til uttrykk da den kretsen av lærere og studenter som de tilhørte begynte å utgi Norges første naturvitenskapelige tidsskrift, Magazin for Naturvidenskaberne (1823). I 1828 etablerte den samme kretsen en naturvitenskapelig forening som bar navnet Den Physiographiske Forening.

Denne institusjonaliseringen av vitenskapen var viktig for det lille universitetsmiljøet i “det nye Norge” som skulle bygges etter 1814. Den sikret både rekruttenes faglige utvikling og deres vitenskapelige karrierer. Men de første generasjoners naturforskere utdannet i Norge var engasjert i langt mer enn å utvikle den faglige infrastrukturen og den vitenskapelige offentligheten.

Oppdagelsen av fjellet

Geologer, botanikere og topografer drog så ofte de kunne, og særlig om sommeren, på oppdagelsesferd rundt om i landet. Side om side med kunstnerne, som også var fascinert av de norske fjellene og gjerne la ut på ganske så vidløftige ekspedisjoner for å male dem, kartla naturforskerne fjellenes geologi, geografi og botanikk. Resultatene fra undersøkelsene ble formidlet gjennom vitenskapelige avhandlinger og tegninger, reiseberetninger og vakre akvareller. Hvite felter på kartet i det uveisomme og karrige landet vårt ble slik gradvis og bokstavelig talt fargelagt og fylt med informasjon.

Denne vitenskapelige erobringen av fjellet var ofte krevende, og prosessen fra felt til kart og avhandlinger møysommelig og tidkrevende, og helt avgjørende for at ny kunnskap skulle vinnes. Naturforskernes innsats var dessuten viktig for kunstnerne. Den bidrog til å tilføre bildekunsten ny forståelse for fjellenes storslagne skjønnhet, og det tok heller ikke lang tid før fjellene ble et populært motiv i kunstnerkretser.

Keilhau og Boecks ekspedisjon sommeren 1820, som skjedde ti år før Charles Darwin reiste ut med the Beagle og like lenge før Charles Lyell utgav det berømte verket Principles of Geology, ble et viktig ledd i både den vitenskapelige og estetiske oppdagelsen av fjellet. Naturforskernes fjelltur lærte dem mer om norsk natur men de akvareller Keilhau laget fra turen, dannet samtidig utgangspunktet for kunstnernes fremstillinger av de samme fjellene.

Jotunfjeldenes “vilde, ubekjente Trakter”

De to studentene drog opprinnelig til fjells for å botanisere “paa den lavere Fjeldstrækningen” mellom Hallingdal og Valdres. I juni måned samlet de flittig planter og steiner, og nøt samtidig dagene i norsk natur. Men omgivelsene fristet. “Hurungtindernes og Galdebergknausenes Pyramider og Mugnafjeldets Sneeflader” så ubeskrivelig vakre ut, og vekket deres nysgjerrighet og oppdagertrang. Etter hvert ble lysten til “at komme op i mellem disse vilde, ubekjente Trakter” i det de kalte Jotunfjeldene, så sterk at de bestemte seg for å bestige noen av dem.

Helt ukjente var traktene riktignok ikke. Lokale bønder og fangstmenn var vante til å ferdes der, og botanikeren Christen Smith (1785-1816) hadde tatt med seg sitt barometer og sin plantekasse for å botanisere i de uveisomme traktene allerede i 1812. Men naturforskernes forestillinger om dette området var likevel uklare. Det fantes ikke skriftlige beretninger om dem, og det var heller ikke nøyaktig avtegnet på noe kart. Det pirret antakelig de unge naturforskerne som fikk med seg reinjegeren Ole Urden fra Østre Slidre som veiviser og kløvkar. Sammen begav de seg inn i det majestetiske fjellområdet.

“Man maa til saadan Tour være vel forsynet ned Klæder, Levnetsmidler og det nødvendigste Husgeraad: thi det indtraf virkelig, at vi i flere Dage ikke fandt Mennesker”, noterte Keilhau i beretningen sin. Noe senere konstaterte han fornøyd at Mugnafjellet ble besteget i godt vær. Det var den 12. juli. Varde ble reist, målinger foretatt og notater om terrenget og geologien notert før de klatret ned.

Senere klatret de i Falketind (14. juli 1820) og Nordre Skagadølstind (juli 1820). Det ble mer utfordrende. Bestigningen av Falkerind var særlig krevende. Tinden var steil og vanskelig å klatre i på grunn av all snøen. Keilhau gav følgende beskrivelse av den barske erobringen av denne toppen:

“Smaae Bække risle overalt ned fra de i Høiden udoverhængende Sneekaver; Vandet randt bestandig ned mellem Ærmene, naar vi skulde tae fat i de fremspringende Stene og Rister for at trække os op. Jeg feiler neppe meget ved at anslaa den Væg, opad hvilken vi steg i Feldspathgangens Kløft, til 800 Fod lodret over Bræen. Naar man med stor Fare er kommen fra den faste Klippe ind paa det udstikkende Sneetag, saa er Veien ikke længer farlig opad Tindens Bagside. Toppen er øverst af faa Skrids Omfang, og har et yderst forrevet Udseende; det er vanskelig at finde det faste Bjerg; thi endog den høieste Punct ligner en sammenkastet Steenhob.”

Turen ned ble ikke mindre strabasiøs. Boeck kom bort fra de to andre turkameratene, og fant ikke frem til den hytta de hadde avtalt å sove i før grytidlig dagen etter. Da hadde Keilhau nesten oppgitt alt håp om å møte ham igjen. Et “frygteligt Uvei” brøt nemlig ut, og det i et område som i følge geologistudenten var “skrækkelig” selv på godværsdager. Gleden var derfor stor da han endelig hørte Brochs stemme, som “drivvaad” og “yderst udmattet” kom frem til bestemmelsesstedet.

Bortsett fra denne skremmende hendelsen, var fjellturen fylt av storslagen utsikt og faglig interessante observasjoner. Disse ble senere publisert gjennom skrift og illustrasjoner og spredt til både lek og lærd. Den opplyste allmennheten fikk først ta del i dem. Keilhau skrev nemlig “Nogle Efterretninger om et hidtil ubekjendt Stykke af det Søndenfjeldske Norge”. De stod på trykk i ukebladet Budstikken, som ble utgitt av Selskabet for Norges Vel, allerede høsten 1820.

De unge forskernes tur vakte også oppsikt blant kollegene ved universitetet. Da det første nummeret av Magazin for Naturvidenskaberne kom ut i 1823, viet redaksjonen sin innledningsartikkel til nettopp Hurrungene og de øvrige “kollosalske Jotunfjelde med den evige Snee og de blaanende Gletschere” som en tidligere hadde hatt så lite kjennskap til. Takket være Bergstudiets første student Keilhau gav hans og Boecks lærere uttrykk for at de nå visste langt mer om det vi i dag kjenner som Jotunheimen. Det navnet er imidlertid Aasmund Olavsson Vinjes verk og hører 1860-årene til. Før dette var fjellområdet med Norges høyeste fjell kjent som Jotunfjeldene, som altså var det navnet Keilhau og Boeck kalte det.

Mottoet på heftets forside var: ”See selv, tænk selv, døm selv. Uden Frihet i Tanke bestaar ei Videnskab; uden Frihed i Ord og Handling ei kraftfuld Stat.

Mottoet på heftets forside var: ”See selv, tænk selv, døm selv. Uden Frihet i Tanke bestaar ei Videnskab; uden Frihed i Ord og Handling ei kraftfuld Stat.

Vitenskap og kunst

Keilhaus vake akvareller vitner om at mange av den tids naturforskere også behersket tegnekunsten. Så satt han i studietiden også flere kvelder hver uke under lyset fra gasslampene i tegnesalen på Den Kgl. Norske Tegneskole for å lære seg nettopp dette. Studentens fremstillinger av et fjellparti nesten ingen andre hadde sett, ble samtidig et viktig utgangspunkt for kunstnernes tegninger og malerier av de samme fjellene.

Johannes Flintoe (1787-1876) var først ute. Den danskfødte maleren, som kom til Norge i 1811 og ble Keilhau og Boecks lærer på Tegneskolen i 1820 – samme år som de gjennomførte sin ekspedisjon til Jotunheimen – fikk oppdraget med å etse en illustrasjon etter en av Keilhaus tegninger til den innledningsartikkelen redaksjonen i Magazin for Naturvidenskaberne hadde skrevet. Valget av Flintoe var ikke tilfeldig. Han var en av svært få malere som på denne tiden var begeistret for de norske fjellene. Den interessen kom tydelig til uttrykk i 1819, da han og offiseren Wilhelm Maximilian Carpelan (1787-1830) begge la ut på sine første store oppdagelsesreiser til de norske høyfjellene.

Carpelan laget senere også egne bilder på grunnlag av Keilhaus tegninger fra Jotunheimen og fra geologistudentens tegninger fra Vestre Slidre. Denne måten å låne motiv fra landskap man selv ikke hadde hatt anledning til å oppsøke, var ikke uvanlig blant kunstnere, og det finnes eksempler på at utenlandske naturforskere på studiereiser i Norge, gav norske kunstnere tilgang til sine skisser og tegninger. Avstanden mellom vitenskap og kunst var med andre ord ikke stor. Aktører fra begge disse gruppene deltok i oppdagelsen av fjellet.

Keilhau, som er mannen bak denne akvarellen, var en dyktig tegner og malte akvareller med naturtro gjengivelser av landformer. Han satte dessuten navn og høyde på flere av de fjellene de kartla i. Han påviste også den bergarten som nå kalles jotungabbro. Akvarellene ble etter reisen lagt i en mappe kalt ”Erindring af Fjeldreisen 1820” som han forærte turkameraten etter fjellreisen. På kopien av denne akvarellen ser vi kjentmannen Ole Urden som bygger varde, Boeck som foretar målinger og Keilhau selv som tegner. Kilde: Nasjonalbiblioteket (Håndskriftsamlingen)

Keilhau, som er mannen bak denne akvarellen, var en dyktig tegner og malte akvareller med naturtro gjengivelser av landformer. Han satte dessuten navn og høyde på flere av de fjellene de kartla i. Han påviste også den bergarten som nå kalles jotungabbro. Akvarellene ble etter reisen lagt i en mappe kalt ”Erindring af Fjeldreisen 1820” som han forærte turkameraten etter fjellreisen. På kopien av denne akvarellen ser vi kjentmannen Ole Urden som bygger varde, Boeck som foretar målinger og Keilhau selv som tegner.
Kilde: Nasjonalbiblioteket (Håndskriftsamlingen)

Norge på kryss og tvers

Keilhau var blant dem som definitivt gikk i fremste rekke. Jotunheimen vendte han riktignok ikke tilbake til før i 1844, da han førstebesteg den toppen som siden fikk sitt navn etter ham, Keilhaus topp, men mislyktes i å nå Galdhøpiggen. På det tidspunktet var han en moden forsker som nær sagt hadde gått opp landet på kryss og tvers. Fra sine embeter ved universitetet fortsatte han i høy grad å kombinere feltstudier med oppdagerlyst. Keilhau var på kartleggingsarbeid hver eneste sommer, og da konsentrerte han seg særlig om geologien i Sør-Norge. Han gjennomførte dessuten den første vitenskapelige ekspedisjonen til Nord-Norge, Bjørnøya og Svalbard i 1827. Den varte i seks uker, og resulterte i et pionerarbeid om disse områdenes geologi, paleontologi og botanikk.

Keilhau var aktiv i en tid da vitenskapens utøvere var generalister mer enn spesialister. Det var likevel geologi og geologisk kartlegging som lå hans hjerte nærmest. Målet hans var å lage et fullstendig geologisk norgeskart, og Keilhau presenterte en omfattende plan for et slikt verk allerede i 1822. Den gangen ville han etablere et eget institutt som årlig skulle publisere beretninger med kart, tegninger og lister over innsamlete prøver fra det området som var undersøkt. Det ble ikke noe av instituttet, som i tilfellet ville vært et meget tidlig eksempel på en nasjonal geologisk undersøkelse. Men det hindret ikke Keilhau i å realisere noen av de kartleggingsambisjonene han presenterte tidlig i karrieren.

Hovedverket GæaNorvegica er bekreftelsen på det. Det vel 500 siders store verket, som ble finansiert av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, og som kom ut i tre hefter i 1838, 1844 og 1850, inneholder Keilhaus betydeligste samlede bidrag til kunnskapen om Norges geologi.

Det viktigste fra de siste dagene

St. Olavs Orden til Rønnevik

Skammer seg ikke

Vil stikke kjepper i hjulene


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments