Målefeilen som skapte en næring

En litt unøyaktig oppmåling av Rjukanfossens vertikale fall gjorde den til landets største turistattraksjon gjennom store deler av 1800-tallet. Godt hjulpet av flere malere, la den feilaktige høydemålingen grunnlaget for den moderne turismen her i landet.

For ganske nøyaktig 200 år siden, den 5. august 1810, målte geologen Jens Esmark høyden på den majestetiske Rjukanfossen lengst inne i Vestfjorddalen i Telemark.

Lite ante han den gangen at resultatet skulle vekke oppsikt langt ute i den store verden, skape interesse for Norge som turistdestinasjon, og sette Rjukan på hodet i ”tri heile dagar til ende”, slik fylkesordføreren i Telemark, Gunn Marit Helgesen, uttrykte det ved innledningen til noen flotte jubileumsdager i august i år.

–        Vi feirer at den moderne turismen i Norge er 200 år, forklarte Helgesen til et stort antall fremmøtte, og Rjukanfossen fikk bruse fritt og uhemmet, i en hel klokketime til ende.

For resultatet av Esmarks måling nådde Kongen i København, og da man forstod at Rjukanfossen var verdens høyeste, tok det ikke lang tid før kunstnere og velstående europeere satte Norge generelt, og Telemark spesielt, på kartet. Det ble moderne å reise til det bortgjemte fjellandet med alle fossene og fjellene, godt hjulpet av flere norske malere som gjorde suksess i utlandet med sine skildringer fra det barske og jomfruelige landskapet.

Den danske embetsmannen

–        Jens Esmark elsket å måle. Gjennom 40 år foretok han daglige målinger av temperatur og lufttrykk, og skrev alt sirlig ned. Han målte fjell, og han målte fosser.Derfor falt det helt naturlig for ham også å måle høyden på Rjukanfossen, forteller Geir Hestmark ved Universitetet i Oslo.

Professor Geir Hestmark, biolog av profesjon, men også geolog, historiker og forfatter, er i ferd med å ferdigstille Esmarks biografi og kjenner – etter flere års intense studier i arkiver og i felt – de fleste detaljene ved hans liv og levnet.

Esmark hadde allerede høydemålt Tronfjell i Alvdal og Rondane i 1800. Året etter, i august 1801 høydemålte han Snøhetta, dette markante fjellet som troner over Dovre. Etter hans beregning raget det hele 2500 m o.h., ikke dårlig, for i dag vet vi at høyden er 2286 m o.h.

Den naturinteresserte Jens Esmark (1763-1839) var født på et ”bjerg” i Danmark (Houlbjerg, Jylland, 100 m o.h.), og ble etter hvert sendt til Norge for å studere ved Bergseminaret (Norges aller første akademiske utdanningsinstitusjon (GEO 06, 2007)) på Kongsberg. Han ble senere embetsmann (assessor, eller underdirektør, som det vel ville blitt kalt i moderne språkdrakt) ved den norske bergverksforvaltningen og lektor ved seminaret. Senere, i 1814, ble han den første professor i bergvitenskap (geologi) ved det nye universitetet i Christiania.

–        I dag er Jens Esmarks navn best kjent fordi han var den aller første som forstod at Norge har vært nediset, under det som vi i dag kjenner som istiden, og at mange av landformasjonene og avsetningene vi finner rundt omkring i landet er dannet og kommet på plass ved hjelp av store isbreer. Slik sett var han den aller første som lanserte tanken om istider. Det er flere sveitsere som har fått æren for dette, men nå er historien i ferd med å bli skrevet på nytt, og der skal Esmark få sin rettmessige plass, forteller Hestmark.

Men det er en annen historie. Og den skal fortelles en annen gang. Her skal vi i stedet dvele ved Esmarks måling av Rjukanfossen, og de konsekvenser den hadde for utviklingen av turismen her i landet.

 Kjent fra historiebøkene

De fleste forbinder nok Rjukanfossen med noe helt annet enn måling av fossehøyder. Historien om industrialiseringen av Norge er mye yngre, bare drøyt 100 år gammel, og hovedpersonene ved Rjukan er industrikjempen Sam Eyde (1866-1940) og vitenskapsmannen Kristian Birkeland (1867-1917).

”Birkeland og Eyde” har blitt et begrep, og bak ligger historien om Birkelands verdensberømte patent, utnytting av fossekraften i de norske fjellene, gründeren Eydes storslåtte visjon om å skape gjødsel fra nitrogenet og oksygenet i luften, og på den måten legge grunnlaget for økt matproduksjon over hele verden, samt etableringen av Norsk Hydro i 1905.

Her skal vi nøye oss med å slå fast at Rjukanfossen ble tørrlagt som et ledd i oppstart av gjødselproduksjonen, og at Norsk Hydro ble en norsk og internasjonal industrigigant nettopp med utgangspunkt i vannkraften på Rjukan.

Rjukanfossen ble altså lagt i rør, som det heter, og besøkende til Rjukan kan i dag se de gigantiske stålsylindrene som stuper ned langs de blankskurte fjellsidene på sørsiden av dalen. De vitner om menneskenes vilje til å temme naturen og ta i bruk naturressursene. Kraftverket som ble bygget den gang, Vemork, var da verdens største. Industrinasjonen Norge var i ferd med å bli til.

Selve fossen, ja altså det lille som er igjen av den, ligger innerst i et mørkt og trangt juv som gaper mot oss når vi kikker ned på det fra bilveien som følger den steile og blankskurte fjellsiden flere hundre meter ovenfor.

At det er store krefter i det vannet som fosser ned gjennom rørene, i stedet for i det egentlige vannfallet, skjønner vi av forklaringen på hvordan den mørke og lite innbydende slukten er dannet.

–        Vemorkjuvet skyldes vannstrømmens evige krefter, forklarer regiongeolog Sven Dahlgren i Telemark, Vestfold og Buskerud fylkeskommuner. I dag representerer han Telemark og har satt seg grundig inn i hvordan den mektige fossen ble brukt i markedsføringen av Norge på 1800-tallet. Han var også initiativtaker til den storslåtte jubileumsmarkeringen ”Foss og fjell i 200” hvor fylkesordføreren var vertskap.

–        Juvet er gravd ut av Rjukanfossen, under isen, den gang det var istid i landet. Men også etter at isen forsvant, har vannets krefter gjort sitt grundige arbeid, helt frem til fossen ble lagt i rør. Vannet graver og graver, millimeter for millimeter, stadig lengre bakover, og etter tusener på tusener av år blir millimeter til mange meter. Det er slik de geologiske kreftene virker, det går ikke fort, men det er nok av tid å ta av, når vi er på den geologiske tidsskalaen, doserer Dahlgren.

At han ikke farer med tull, fikk lokalbefolkningen erfare for bare noen få år siden. Under et kraftig og vedvarende regnvær sommeren 2007 forårsaket de brusende vannmassene flere mindre skred og steinsprang, blant annet falt en stor blokk ned, og der ligger den fortsatt, midt i elveleiet, bare noen få meter over kanten der vannet kaster seg ut i avgrunnen.

–        Kreftene er så voldsomme under disse slippene at fjellet rister. Den som opplever dem kan lettere forstå at naturens krefter er voldsomme, påpeker den initiativrike geologen.

Store krefter spilte også en rolle en vinterdag i 1943. Vemork Kraftstasjon, med den tilhørende tungtvannsfabrikken, hadde hovedrollen i en godt planlagt aksjon, der norske sabotører brøt seg inn og sprengte deler av anlegget i luften.

Rjukanfossen har definitivt også en plass i Norges 1900-tallshistorie, som vi skjønner.

 ”Det høieste Vandfald”

Men vi skal tilbake til 1810. Jens Esmark hadde sammen med et par gruvearbeidere lagt ut på en reise fra Kongsberg. Hensikten med ferden var ikke først og fremst å måle høyder, men å undersøke flere kobberforekomster rundt omkring i Telemark som muligens kunne være drivbare. Etter at Sølvverket på Kongsberg praktisk talt var nedlagt i 1805, hadde Esmark startet opp gruvevirksomhet for egen regning, og drev omfattende prospektering.

Turen opp fra Kongsberg tok ham elleve dager, og var nok ganske strevsom, han for til fots, til hest og med robåt, for på den tiden var landet tynt befolket, og veisystemene var lite utbygd på disse kanter. Med dagens moderne transportmidler tar turen knapt en time.

Verre ble det da han og følget kom frem til Vestfjorddalen (hvor Rjukan i dag ligger), og etter hvert fikk øye på det mektige juvet, delvis skjult av skumsprøyt, foran den buldrende fossen. Å ta seg opp dit alene var utenkelig. Derfor søkte de to vandrende bymenneskene assistanse hos en gammel kone, Marlene, som gjerne tok på seg oppdraget mot litt betaling, fjellvant som hun var.

Opp kom de derfor, etter store strabaser, og på kanten av stupet kunne Esmark ta frem sitt selvlagede barometer og gjøre sin høytydelige avlesning, med en undrende Marlene som tilskuer.

Esmark laget alle instrumentene sine selv, forteller Hestmark.

–        Favorittinstrumentet var kvikksølvbarometeret, som både kan brukes til å måle værlaget og høyder, da det er en lufttrykksmåler. Luftrykket er som kjent avhengig av høyden, det blir lavere jo høyere vi kommer, og med en referansemåling fra et kjent sted, kan høyden på et nytt sted beregnes etter at trykket er målt begge steder. Et kvikksølvbarometer er både et langt, tungt og skjørt instrument, og det skulle ikke mye til før glassrøret med kvikksølv ble knust. Å bære et slikt instrument opp på høye fjelltopper, er derfor i seg selv en prestasjon.

Hvordan Esmark og følget reagerte da fossens høyde var beregnet til 274 meter, vet vi selvsagt ikke, men i sin beretning til den danske visestattholderen i Norge skriver han om fossen at den er ”det høieste Vandfald ikke allene i Europa, men endog i den hele bekiendte Verden”.

Jens Esmark var selvsagt begeistret for resultatet. Overrasket må han også ha vært, må vi anta, for det er jo ikke hver dag man måler en verdensrekord.

 Kunstnerne kommer

–        For utenlandske Norges-turister på 1700-tallet var Kongsberg Sølvverk en ofte besøkt destinasjonen. Attraksjonen var Norges største industrianlegg, forteller Hestmark.

–        Men så ble jo Sølvverket nedlagt for en tid i 1805, og Rjukanfossen ble en god erstatning for nysgjerrige og velstående europeere, i en periode hvor rasjonalismen ble etterfulgt av romantikken i åndslivet.

Den nye turiststrømmen ble godt hjulpet frem av flere unge malere. De to som viet Rjukanfossen størst interesse var Johannes Flintoe (1786-1870) og Johan Christian Dahl (1788-1857).

Og vi må se for oss forhold for turistene som var ganske forskjellige fra i dag. Claus Helberg, en av de som var med på tungtvannsaksjonen i 1943, senere kjent som Dronning Sonjas ledsager i fjellet, har skrevet boken De første vandrerne. Her refererer han fra Flintoes beretninger, om at det var ”elendige veier, skrøpelige kjøreredskaper og en utrolig urenslighet på skysskifter og vertshus”.

Helt frem til den ble lagt i rør, forble Rjukanfossen blant landets største turistattraksjoner. Den franske forfatteren Jules Verne, som besøkte Telemark i 1862, legger en av de mest dramatiske opptrinn i sin roman Un Billett de Loterie (1886) til kanten av den frådende Rjukanfossen, hvor en professor som har gått seg vill blir reddet av lokale bønder.

 Ikke engang Norges høyeste

Så hvor høy er Rjukanfossen egentlig?

–        Det vertikale fallet er nok ikke større enn 105 meter, langt mindre enn det Esmark målte, opplyser Hestmark, med et lurt smil.

Så egentlig var den slettes ikke verdens høyeste foss. Den er ikke engang Norges høyeste foss. Av alle landets fosser ligger ikke Rjukanfossen engang inne på ”topp ti”, målt i fritt, vertikalt fall.

Altså gikk noe galt, veldig galt, da Esmark stod ved Rjukanfossen og målte, for det er stor forskjell på 275 meter og 105 meter, og man kan bare undre seg over at en erfaren oppmåler som Esmark ikke hadde noe øyemål å skryte av. Kanskje kan vi unnskylde ham med at en vitenskapsmann alltid må stole på sine data, og ikke la seg styre av følelser, på samme måte som fjellfolk i dag anmodes sterkt om stole på kompasset, og ikke på ”instinktet”.

Men professor Geir Hestmark hadde ikke vært den biografen han er, om han ikke hadde undersøkt hvorfor Esmark kunne ta så grundig feil. Derfor har han sammen med Dahlgren foretatt sin egen lille reise inn i Vestfjorddalen.

–        Målingen på toppen av fossen var korrekt. Men ettersom det var umulig å klatre ned i bunnen av gjelet, måtte han i stedet vandre litt lengre ned i dalen og måle, til gården Våer. Men fallet på denne strekningen ble undervurdert. Esmark trodde sannsynligvis at dalbunnen med elven fra fossens nedslag og ned til Våer var nesten flat, men i virkeligheten er fallet på mer enn 100 meter, selv om det altså ser temmelig flatt ut når man står høyt oppe på kanten av den utilgjengelige canyon og titter ned.

 Begynnelsen på noe stort

Feilen hadde altså store konsekvenser. Men bare positive, som vi har lært, og den markerer begynnelsen på den norske turistnæringen med stiftelsen av Den Norske Turistforening i 1868.

Fylkesordføreren i Telemark var godt fornøyd etter feiringen av 200-årsjubileet, for den nye strømmen av turister som kom til landet som lå der så ”åpent, ærlig og uoppdaget”.

–        Jens Esmark var slett ikke landets første turist, men hans interesse for å måle høyder skaffet både Norge og Telemark oppmerksomhet, så det er hans måling av Rjukanfossen vi i dag feirer, påpekte Gunn Marit Helgesen før fossen til alle tilskuernes glede fikk ”bruse med fjærene”.

Nå bærer både hun og fylket fruktene av professor Jens Esmarks trang til å kvantifisere norsk natur.

Det viktigste fra de siste dagene

Uviten(het)skam

Vil stikke kjepper i hjulene

Mer olje i basement


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments