Urfuglen: Mellomleddet som ga støtte til Darwins banebrytende teori

Den hoppet. Den flakset. Den seilte. Men den kunne ikke fly. Den var likevel en fugl. Den aller første fuglen.

Se for deg blått hav, stille laguner og palmekledde øyer. Drøm deg bort til et sydhavsparadis med lange strender, varmt badevann og et yrende dyreliv. Tenk på grådige rovfisk som svømmer hvileløst og venter på nytt bytte, enorme skilpadder som smyger seg sakte opp av vannet, krokodiller som lurer i sivet, klare for hugg, langhalsete dinosaurer (sauropoder) som beiter på blader høyt oppe i trærne (for eksempel den 80 tonn tunge og fire-fem etasjer høye brachiosaurus), eller lynraske, tobeinte rovdinosaurer (theropoder) som var en evig trussel for dyrene lenger ned i næringskjeden. Ute i vannet kom svømte av og til en fiskeøgle (ichtyosaur)(Fiskeøgler fra sen jura har blitt funnet på Svalbard (GEO 01/2007; «Fant monsterøgle i skifer fra juratiden»). forbi og forsynte seg grådig fra det bugnende matfatet. 

Plutselig kommer en merkelig, fjærkledd skapning med påfallende lang hale hoppende. Den kryper fort oppover en av de mange trestammene, og seiler så utover det frodige landskapet. Den er på størrelse med ei kråke, og den minner bestemt om en fugl. Det er den også. Den «første» fuglen. «Urfuglen».

Scenen er fra en tid da en bestemt slekt av dinosaurene utviklet både vinger og fjær i et forsøk på å beherske luftrommet. Scenen er også fra en tid da dinosaurene fullstendig dominerte dyrelivet på landjorda.

Vi er tilbake i sen jura tid, og vi er langt sør i det som i dag er Tyskland (Bayern), men som på den tiden var den nordlige delen av Tethyshavet. Tethyshavet oppstod i mesozoikum og lå på begge sider av ekvator mellom Gondwana (med bl.a. Afrika) i sør og Laurasia (Europa og Asia) i nord. Havet forsvant i tidlig tertiær da Afrika kolliderte med Europa. Der havet lå, oppstod en ny fjellkjede, Alpene.

I et 100 km bredt belte mellom Solnhofen og Regensburg ble det avsatt kalksteiner i et stort, og varmt grunt hav for mellom 151,5 og 149,2 millioner år siden. Forskere refererer til «Solnhofen arkipelago» med kanaler, laguner, rev og øyer.

Paleogeografi i Europa i sen jura tid slik museet i Solnhofen ser det for seg. Kilde: Bürgermeister-Müller-Museum, Solnhofen

Paleogeografi i Europa i sen jura tid slik museet i Solnhofen ser det for seg.
Kilde: Bürgermeister-Müller-Museum, Solnhofen

Fjær, vinger og nebb

Det er kun tre typer virveldyr som opp gjennom den geologiske historien har kunnet fly: flyveøgler (pterosaurer, som (i parentes bemerket) ikke er dinosaurer), fugler og flaggermus. Men hva er en fugl? En fugl har tre distinkte kjennetegn. Den har fjær, den har vinger og den har et nebb av forhornet hud. Det spiller derfor ingen rolle at Archaeopteryx ikke var like flink til å fly som kråka. Den var likevel en fugl. Archaeopteryx hadde imidlertid ikke et nebb i ordets rette forstand. Den hadde en nebblignende kjeve med tenner både oppe og nede.

Paleogeografi mellom Regensburg og Solnhofen nord og nordvest for München.  Kilde: Bürgermeister-Müller-Museum, Solnhofen

Paleogeografi mellom Regensburg og Solnhofen nord og nordvest for München.
Kilde: Bürgermeister-Müller-Museum, Solnhofen

Usedvanlig godt bevart

Solnhofen er en liten by med omtrent 1700 innbyggere. Den ligger naturskjønt til langs elva Altmühl. I utkanten av byen, i gangavstand fra Museum Café i hovedgaten (med egen parkeringsplass!), finner vi Bürgermeister-Müller-Museum.

Museet bærer sitt navn etter «gammelordføreren» i Solnhofen, Friedrich Müller, som i 1954 donerte hele sin samling av fossiler fra den lokale Plattenkalk til et nytt museum. Gaven var et resultat av årelange utgravninger i de juraiske kalksteinslagene, og samleren hadde opparbeidet et internasjonalt ry for de flotte eksemplarer han hadde funnet.

La deg ikke lure av et kjedelig ytre. Museumsfasaden er på ingen måte representativ for den åpenbaringen som utstillingen vitterlig er. Innmaten er nemlig flunkende ny. Etter en omfattende innendørs oppussing står museet nå frem som usedvanlig delikat og moderne.

Forventningen vår var selvsagt at Archaeopteryx skulle ta det meste av plassen. Det er jo den som er det store trekkplasteret, og den egentlige årsaken til at interesserte forskere og nysgjerrige turister tar omveien til denne litt avsidesliggende byen.

Derfor er overraskelsen stor når vi oppdager at museet har en stor samling av ekstraordinære fossiler utstilt, og aller er fra kalksteinslagene som ble avsatt i sen jura tid. Her ligger også forklaringen på at Solnhofen, med sine mange fossillokaliteter, har fått status som Lagerstätte – en geologisk lokalitet som per definisjon har usedvanlig godt bevarte fossiler.

Museet kan altså vise frem langt mer enn en utdødd fugl. Utstillingen er likevel fullt ut konsentrert om de funnene som har blitt gjort i det kalksteinsbeltet som strekker seg fra Solnhofen og østover til Regensburg. Museet har heldigvis ikke fortynnet sin egenart ved å vise frem utdødde planter og dyr som hører hjemme andre steder på kloden og i andre tidsperioder. Sannsynligvis fordi det rett og slett ikke er nødvendig for å tilby turistene noe unikt.

Vi kan altså slå fast at fossilene er eksepsjonelt flotte. De har usedvanlig mange detaljer, og i et lite siderom kan vi til og med studere vev som fremkommer under ultrafiolett lys.

Museet er pedagogisk oppbygd i fem avdelinger (identifisert med bestemt farge på veggene) der hver avdeling representerer – ikke et avsetningsmiljø – men et habitat: åpent hav (mørk blå), grunt vann (turkis), laguner (lys blå), øyer (grønn) og lufta (gul).

Lagerstätte

Det er et begrenset antall Lagerstätte rundt omkring i verden. Den eneste vi finner i Norden er Furformasjonen på Jylland i Danmark (GEO 04/2013; «Geologi i verdensklasse») . I GEO har vi tidligere omtalt også to andre Lagerstätte, Messel Gruve i Tyskland (GEO 05/2009; «Idas Grav») og Burgess Shale i Canada (GEO 05/2009; «Verdens viktigste fossillokalitet»).

Litografi

«Gelogien kan leses som en bok,» sier geologene gjerne når de har kommet over sjeldent fine blotninger, og hvor det fortoner seg enkelt å forklare hva som har skjedd. Kanskje var det dette kunstneren hadde i tankene da han på Plattenkalk – kalkstein fra sen jura – risset grunnlaget for et litografi som har blitt trykket opp i kun 100 eksemplarer. «Litografi» er en trykketeknikk som tar utgangspunkt i de mulighetene som den ganske så harde Plattenkalk gir. Teknikken ble oppfunnet av Alois Senefelder i 1798 og ga grunnlaget for en industri med uttak og rissing av stein for masseproduksjon av tegninger, plakater, illustrasjoner og kart. Uttaket av stein for dette formålet var svært positivt for nye fossilfunn. Ganske enkelt fordi store mengder stein ble hentet ut og nøye inspisert. Funnet av Archaeopteryx skyldes også uttaket av stein for bruk til litografiske plater.

Kalksteinen i Solnhofen er også kjent fordi den ble benyttet i litografisk kunst. Foto: Halfdan Carstens

Kalksteinen i Solnhofen er også kjent fordi den ble benyttet i litografisk kunst.
Foto: Halfdan Carstens

Fra Solnhofen til London

Var Archaeopteryx en fugl? Var den forløperen til dagens fugler? Eller var den bare en flaksende dinosaur som døde ut lenge før mange av sine berømte slektninger, etter at et gigantisk himmellegeme traff Jorda i slutten av kritt og drepte omtrent 70 prosent av alle plante- og dyrearter som levde den gang?

Paleobiologer og paleontologer har stilt dette spørsmålet helt siden Archaeopteryx ble funnet for drøyt 150 år siden. De besøkende til museet kan gjøre seg opp sin egen mening basert på fossiler, plakater og animasjoner. I det gule rommet – som representer «luftrommet» – er det nemlig nok informasjon til at gjestene føler seg opplyste.

Ironisk nok har de to aller flotteste eksemplarene av Archaeopteryx ikke endt opp i Solnhofen. Det aller første funnet fant fort veien til England og Natural History Museum i London. Her ble det studert nøye og gitt navn av den svært kjente paleontologen Sir Richard Owen som på den tiden var konservator på British Museum. Her er fossilet fortsatt. Museet påstår selv at det er det mest verdifulle fossilet i samlingen deres. Intet mindre. Nysgjerrige må imidlertid lete seg frem til Treasures Collection i Cadogan Gallery. Her er urfuglen utstilt sammen med 21 andre spesielt verdifulle objekter, utvalgt blant museets 70 millioner (!) objekter som spenner over et tidsrom på 4,5 milliarder år. I denne samlingen ligger også førsteutgaven av Charles Darwins Origin of Species som kom ut to år før funnet av Archaeopteryx.

Det andre bortimot komplette eksemplaret av Archaeopteryx ble funnet i 1880. Denne gangen klarte tyskerne å sikre seg trofeet som siden 2007 har vært utstilt i Museum für Naturkunde i Berlin.

Museet i Solnhofen har derfor ikke kunnet skryte av å ha de beste eksemplarene. På veggen i «det gule rommet» finner vi likevel «det sjette eksemplaret». Også det er godt bevart og tåler å bli vist frem blant mange andre fossiler.

«Et must»

Spørsmålet om Archaeopteryx er en fugl eller ikke er usedvanlig fascinerende. Vi overlater til forskerne å diskutere den saken, men et besøk til museet i Solnhofen gir oss legfolk muligheten til å gjøre oss opp vår egen mening.

Museet en uansett perle som geologiinteresserte bør ha på listen over steder som må besøkes. Men det bør settes av god tid –minst én dag – for å få med seg besøksbruddet (der du selv kan grave etter fossiler) så vel som ett eller flere av dagbruddene der det i dag produseres skifer. På vei mellom disse stedene er det også steinbutikker som absolutt er verdt å stikke innom.

Naturstein fra sen jura

Gulv, trapper og vegger. Den svært harde, gul-brune kalksteinen (98 prosent CaCO3) fra Solnhofen har i århundrer vært brukt i private hjem og offentlige bygg (for eksempel kirker), og den er fortsatt svært populær som gulv innendørs. Det vanligste er ensfarget stein, men mange liker dendritt-mønsteret som skyldes forgrenede avsetninger av brune jernforbindelser og svarte manganmineraler. Dendritt-mønsteret oppstod i tertiær i et tropisk klima under en periode med karstifisering, og det ble avsatt fra løsninger som rant gjennom mikroskopiske sprekker.

Besuchersteinbruch Mühlheim

Her vil du garantert finne fossiler. Det sier i alle fall reklamen. Ikke nok med det, det er også et mangfold av arter, etter som det på denne lille plassen ligger fossiler fra flere forskjellige habitater. Paleontologene tror disse steinene stammer fra en lagune mellom kalkrev. Lagunen var avsnevret, og de dypeste vannlagene manglet oksygen, noe som gjorde at de døde plantene og dyrene som falt ned på bunnen ikke ble spist av andre organismer. I mangel av oksygen råtnet de døde plantene og dyrene heller ikke opp. At dette besøksbruddet faktisk er et bra sted å lete etter fossiler, bevitnes av at forskere har gjerdet inn et liten bit som de kaller «wissenschaffliche grabung».

Geotur til Tyskland

Geonova arrangerer neste år en geologisk ekskursjon til flere verdensberømte geologiske lokaliteter i Sør-Tyskland. Foruten Solnhofen går turen til Messel, Idar Oberstein og Geoparken i De schwabiske alper. Se geonova.no.

Vår vurdering av museet 
Pedagogisk opplegg3
Objektenes kvalitet3
Forklaringen til objektene3
Oversiktlighet3
Smakfullt3
Interaktive tilbud2
Fokus3
Nettsider1
Samlet 2,625

3 = Svært bra

2 = Tilfredsstillende

1 = Mindre bra

Artikkel publisert i GEO 7/2014

 

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Gruveskam?

Tar tak i klimadebatten


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments