Vår geologiske naturarv

En av våre fremste geologer, Waldemar C. Brøgger, stod bak den aller første geologiske fredningen her i landet. Men fortsatt er det mye ugjort på dette feltet, etter mange år med manglende interesse fra fagmiljøet, byråkrater og politikere.

Norsk Geologisk Forening (NGF) har tatt initiativet til en kampanje der geologiske lokaliteter og objekter kan få status som Vår geologiske nasjonalarv (GEO 05, 2009).

Det er flott at geomiljøet på denne måten lar seg engasjere i spørsmål knyttet til geologiens plass i naturen. Det er også prisverdig at foreningen setter fokus på geologiens plass som en del av den naturarven som i alle er glade i, og stolte over. Dessuten er timingen riktig. Vi har nettopp fått en ny lov om naturens mangfold, og for første gang siden 1910 har geologien fått innpass i helt sentrale lovparagrafer i den lovgivningen som styrer norsk naturforvaltning (Naturmangfoldloven, 2009).

Lovens formålsparagraf er klart knyttet opp mot biologisk-, landskaps- og geologisk mangfold. Miljøverndepartementet definerer begrepet naturmangfold som summen av geologisk mangfold, landskapsmangfold og biologisk mangfold.

I tillegg er vi inne i ” International Year of Biodiversity” som i Norge kalles Naturmangfoldåret. Jeg oppfatter Vår geologiske nasjonalarv som et godt bidrag i denne forbindelse.

Loven gir nye muligheter

Men hva er nå vår geologiske naturarv? Jo, Norges geologiske naturarv er summen av det geologiske mangfoldet i Norge, det vil si alt. Det omfatter de største strukturer som fjellkjeden, strandflaten og fjordene og ned til de minste mineraler, fossiler og mikrostrukturer i utallige fjellblotninger over hele landet, for ikke å glemme alt som finnes på og under havbunnen i de enorme havområder Norge forvalter. I tillegg kommer alle spor etter den bruk vi som mennesker har hatt av det geologiske mangfoldet, fra gamle jernvinner via gruver, steinbrudd og jordbruk til infrastruktur og industriprodukter hvor det benyttes geologiske materialer.

Nå kan vi bare håpe at Vår geologiske nasjonalarv kan føre til økt interesse for den geologiske naturarven, og ikke minst høyere prioritering av forvaltningen av denne delen av naturarven, til beste for både primær-, sekundær- og primærnæringene.

Det geologiske mangfoldet, vår geologiske naturarv, er ikke bare en del av det økonomiske ressursgrunnlaget vårt. Det er også en avgjørende del av naturopplevelsen. Dessuten er det en avgjørende ressurs for undervisning på alle nivå fra barnehage til universitet og for forskning. Dessuten er det geologiske mangfoldet grunnlag for både landskapsmangfold og biologisk mangfold. Vi mangler derfor ikke argumenter for at det geologiske mangfoldet fortjener økt oppmerksomhet i norsk naturforvaltning. Dette gjelder ikke bare naturvern, men også generell arealforvaltning, bærekraftig geoturisme og driftsformer i mineralnæringene som sikrer at viktige geologiske naturverdier kan settes i stand igjen etter at drift opphører.

Det er ikke sjelden å høre geologene klage over at de biologiske fagene tar all oppmerksomheten. Men la oss glemme det nå. La oss heller konsentrere oss om de mulighetene som loven gir. Prioritering av det geologiske mangfold i forvaltningen trenger nemlig et økt engasjement fra alle som er interessert i geofagene. La oss håpe at Vår geologiske nasjonalarv kan bidra til et slikt økt engasjement.

”Naturmangfoldet er summen geologisk mangfold, landskapsmangfoldet og biologisk mangfold

Naturmangfoldloven

”Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.”

Geologisk vern mer utbredt

Geologisk vern er en del av naturvernet med like lange tradisjoner som naturvernet for øvrig, og geologi og geomorfologi var begge viktige i den første fasen av det klassiske naturvernet i Norge.

Geologen Hans H. Reusch (1852-1922) var blant de første som foreslo å opprette nasjonalparker her i landet (1902). Han skrev også en artikkel i Naturen i 1909 hvor han foreslo muligheten for å etablere naturreservater og naturminner. Her understreker han betydningen av å sikre geologiske lokaliteter.

Den første naturvernloven (lov om Naturfredning) i Norge ble vedtatt 25. juli 1910. I §1 slås det fast at ”Kongen skal bestemme, at visse naturforekomster eller steder skal være fredet, naar det anses nødvendig for at beskytte vilde planter og dyr, geologiske og mineralogiske dannelser eller lignende, hvis bevarelse vil være av videnskabelig eller historisk betydning”.

Tidlig i det forrige århundret kom interessen for fredning av geologiske objekter og lokaliteter. Tofteholmen i Oslofjorden ble fredet i 1919, som den første geologiske fredningen i Norge, på initiativ av geologen Waldemar C. Brøgger (1851-1940). På samme tid fikk Brøgger i stand en administrativ fredning av den kjente veiskjæringen med lagdelte og foldete sedimentære bergarter i Uranienborgveien i Oslo. Av helt spesielle fredningsvedtak etter den første naturfredningsloven var et vedtak fra 1931 der samtlige grotter i Rana Almenning ble fredet. Ved fredningstidspunktet var bare et fåtall grotter kjent (5-8), men i prinsippet omfatter fredningsformuleringen minst 20, kanskje så mye som 30 ulike grotter i det viktigste grotteområdet i Norge [Grønligrotten og Setergrotten i Rana er foreslått som kandidater til Vår geologiske nasjonalarv].

I 1970 fantes det bare omkring fem geologiske verneområder i Norge (Jutulhogget, Tofteholmen og Roddines naturreservater og Låven og Bigganjarga naturminner [Både Jutulhogget og Bigganjarga er foreslått som kandidater til Vår geologiske nasjonalarv]), men det totale antallet verneområder var heller ikke mer enn 39, så dette utgjorde rundt 13 % av alle fredningene. I tillegg fantes 12 punktfredninger av geologi (5 flyttblokker og 7 grotter i tillegg til grottefredningen i Nord-Rana). I 2006 – bare 25 år senere – var mer enn 2100 områder vernet. Av disse hadde 167 geologi som vernetema, og 214 områder hadde et eller flere geologisk elementer i verneformålet. Dette representerer mellom 8 og 10 % etter hvordan man setter kriteriet for geologisk vern.

Per i dag er det 172 ut av drøyt 2400 objekter i vernebasen som er oppgitt med vernetemaene fossiler, geologi, grotter/karst og kvartærgeologi.

Registreringer og vern

Vernearbeidet skjøt først fart på 1970-tallet etter at Miljøverndepartementet ble opprettet og det ble innført en ny naturvernlov. Noe av det første som ble gjort var å sette i gang registrering av verneverdige områder innen ulike fagfelt (Landsoversikt over verneverdige naturtyper og forekomster).

Geologi med geomorfologi var ett av disse fagfeltene. Arbeidet resulterte i et omfattende registreringsarbeid, og 106 ulike vernerapporter ble sendt inn av et stort antall engasjerte geologer. En betydelig andel av rapportene var knyttet til kvartærgeologi og geomorfologi (ca. 80 prosent).

Landsoversikten ble aldri avsluttet som et helhetlig prosjekt. Den geologiske delen finnes som en rekke kartotekkort med 256 bearbeidete verneforslag ut fra de 106 originale rapportene og en sluttrapport. Originalmaterialet finnes i Direktoratet for naturforvaltning. Materialet er senere digitalisert av Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Arbeidet med vern ble på 1970-tallet organisert gjennom fylkesvise verneplaner (arbeidet med nasjonalparker utgjør et unntak). Den geologiske delen av arbeidet ble konsentrert om kvartærgeologi og geomorfologi i samsvar med signalene i stortingsmeldingen om Norsk Natur fra 1980-81 som la føringer for vernearbeidet og presiserte geologiens betydning med prioritet til kvartærgeologi, mineraler og fossiler.

Dette kvartærgeologiske fylkesmaterialet omfatter 885 lokaliteter. Materialet representerer et godt og representativt utsnitt av norsk kvartærgeologi med hovedvekt på glasiale avsetninger, breelvavsetninger, bresjøavsetninger og marine avsetninger. Registreringsmaterialet omfatter mange viktige lokaliteter knyttet til kvartær stratigrafi og datering. Glasiale erosjonsformer er bare tilfeldig registrert. Fluviale avsetninger og former er registrert sporadisk og tilfeldig. Jordsmonn er registrert i bare to tilfeller. Karst er ikke registrert systematisk, men er dekket i egne senere registreringer. Flyvesand ser ut til å være godt dekket både langs kysten og i innlandet.

Med dette som utgangspunktet ble det ble utarbeidet fylkesvise kvartærverneplaner for tre fylker (Finnmark, Hedmark og Sør-Trøndelag). To av disse er gjennomført (Finnmark og Hedmark).

Det ble på denne tiden også gjennomført en verneplan for fossilforekomster i Oslofeltet (65 områder). Det ble også gjennomført en verneplan for mineralforekomster i Sør-Norge (19 vernete områder). Denne planen er basert på en egen registrering som omfatter 65 ulike lokaliteter hvorav 8 var gradert (opplysninger om dem er ikke offentliggjort) fordi kunnskap om forekomstene i seg selv ble regnet som en trussel mot dem. Dette problemet, som er særlig vanskelig for en del mineralforekomster, hadde stor innflytelse på utvalget av lokaliteter. De utvalgte lokalitetene var relativt robuste, og man anså at man gjennom erfaringene med verneplanen ville vinne erfaringer med mineralvern særlig i forhold til problemet med samling.

Det blir stadig flere nasjonalparker her i landet, og nå er vi oppe i 33 stykker etter at Sjunkhatten nasjonalpark ble den siste i rekken tidligere i år. Samlet betyr disse mye for å ta vare på vårt geologiske mangfold. Men objekter og lokaliteter med spesielle verneverdier er dårlig dokumentert.

Det blir stadig flere nasjonalparker her i landet, og nå er vi oppe i 33 stykker etter at Sjunkhatten nasjonalpark ble den siste i rekken tidligere i år. Samlet betyr disse mye for å ta vare på vårt geologiske mangfold. Men objekter og lokaliteter med spesielle verneverdier er dårlig dokumentert.

Nasjonalparker

Det blir stadig flere nasjonalparker her i landet, og nå er vi oppe i 33 stykker etter at Sjunkhatten nasjonalpark ble den siste i rekken tidligere i år. Samlet betyr disse mye for å ta vare på vårt geologiske mangfold. Men objekter og lokaliteter med spesielle verneverdier er dårlig dokumentert.

Trenger oppdatert rammeverk

I de seneste årene har det ikke vært jobbet systematisk med geologisk vern i Norge. Internasjonalt har det imidlertid vært arbeidet med mulighetene for en internasjonal registrering og listing av lokaliteter (GEOSITE). Ett av de viktigste elementene i GEOSITE er at det som grunnlag for registreringen skal utarbeides et geologisk rammeverk, det vil si en liste over typer av lokaliteter som må prioriteres for å oppnå en representativ verneprofil i forhold til helheten i det enkelte lands geologiske naturarv. Et slikt rammeverk er ikke utarbeidet for Norge, og dette vanskeliggjør framtidige prioriteringer.

For å få en bedre og oppdatert forståelse av representativiteten i vernesystemet, og behov for nye tiltak både knyttet til vern og øvrig forvaltning, er det et sterkt behov for å få gjennomført et slikt prosjekt for Norge. Uten et oppdatert kunnskapsgrunnlag vil geologien som fagfelt bli hengende etter i naturforvaltningen, og formålsparagrafen i den nye naturmangfoldsloven vil ikke kunne oppfylles på en god måte.

Det er også behov for å inkludere en analyse av geologiske forekomster som ikke er aktuelle for vern, men som man bør vite om og ta hensyn til for eksempel i forbindelse med generell arealplanlegging. I naturmangfoldloven omfattes dette av begrepet ”spesielle naturtyper”. Det pågår arbeid med både å vurdere sårbarheten av ulike naturtyper og å velge ut naturtyper for spesiell behandling (utvalgte naturtyper) i henhold til samme lov. Det hadde vært naturlig å inkludere de spesielle naturtypene i dette arbeidet.

Morene fra tiden i overgangen mellom Yngre Dryas og Preboreal, Knutshø landskapsvernområde. Eksempel på et viktig kvartærgeologisk element uten kobling til større ressurskonflikter. Foto: Lars Erikstad

Morene fra tiden i overgangen mellom Yngre Dryas og Preboreal, Knutshø landskapsvernområde. Eksempel på et viktig kvartærgeologisk element uten kobling til større ressurskonflikter.
Foto: Lars Erikstad

Hva mangler i det norske vernesystemet?

I og med at arbeidet med systematisk vern av geologi ble avbrutt for rundt 20 år siden har vernesystemet vår mange mangler som for eksempel kvartærgeologi i alle fylker med unntak av Finnmark og Hedmark, fossiler og stratigrafiske lokaliteter utenfor Oslofeltet, mineralforekomster i hele landet, men særlig i Trøndelag og Nord-Norge og generell berggrunnsgeologi i hele landet.

Det finnes en hel del verneområder som omfatter karst. Man må imidlertid regne med at det fremdeles finnes vernebehov også her. Det er tidvis en klar interessekonflikt mellom en turistutnyttelse av grotter og verneinteresser. Flere grotter og karstforekomster er svært sårbare, og det er en utfordring å lage forvaltningsstrategier som i tilstrekkelig grad tar hensyn til dette.

I kvartærgeologisk vern er det problem at mange områder inneholder mye naturgrus. Det ligger med andre ord innebygget en ressurskonflikt i en del av disse sakene. Men mange verneforslag har ikke dette problemet, og det er synd at viktige naturverntiltak ikke kan gjennomføres fordi enkelte forslag kan oppfattes som problematiske. I forbindelse med grusressursproblematikken er det behov for å etablere en konkret strategi ut fra en reell forståelse av problemet og hvordan det kan løses. Det finnes også betydelige forvaltningsproblemer knyttet til mineralvern, særlig i forhold til samling. Det er også et stort behov for en nøye gjennomgang av spørsmålet om mineralvern for å etablere fornuftige forvaltnings- og vernestrategier i forhold til samling.

Skjulte verdier

Til slutt må vi huske at mange geologiske lokaliteter er dekket opp av verneområder som ikke primært er opprettet for å verne geologi. Dette gjelder ikke minst nasjonalparksystemet vårt. Dette systemet av store verneområder dekker opp mange landformtyper på overordnet skala som er av stor betydning for landets geologiske og landskapsmessige mangfold.

Dette er imidlertid dårlig dokumentert og dermed vanskelig å spesifisere nærmere. Disse verneområdene dekker selvfølgelig også opp mer lokale lokaliteter knyttet til ulike geologiske fagfelt og pågående geomorfologiske prosesser, men dette er også i liten grad dokumentert.

Det ligger en stor jobb foran oss.

 

Det viktigste fra de siste dagene

St. Olavs Orden til Rønnevik

Skammer seg ikke

Vil stikke kjepper i hjulene


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments