Vindmøller er et symbol på det grønne skiftet. Foto: Halfdan Carstens

Kunnskap for et bedre samfunn

Kunnskap er ofte mangelvare i den offentlig debatten. Det påstår Hans Rosling i boka Factfullness.

«In order for this planet to have financial stability, peace and protected natural resources, there’s one thing we can’t do without, and that’s international collaboration, based on shared and fact-based understanding of the world. The current lack of knowledge is therefore the most concerning problem of all.»

Hans Rosling, Factfullness 2018.

Det er fristende å lage en egen versjon av dette utsagnet – myntet på norske forhold:

«Hvis vi nordmenn skal utnytte våre naturlige, mineralske ressurser – olje, gass, metaller, mineraler og bergarter – til beste for både oss selv og hele menneskeheten, trenger vi faktabasert kunnskap om hvor vi finner disse ressursene, hva de kan brukes til, og hvor store volumer som trengs for å gjennomføre det grønne skiftet. Manglende kunnskap hos folk flest og politikere burde være kilde til bekymring.»

Et par eksempler:

Framtidig oljeproduksjon

Det er sterke krefter i sving i det norske samfunnet for at vi skal slutte å lete etter olje, i den (misforståtte) hensikt å redusere de norske bidragene til verdens CO2-utslipp.

Grafen viser med all tydelighet, basert på Oljedirektoratets ressursanslag for norsk sokkel, at oljeproduksjonen kommer til å bli lavere i tiden framover, uansett hvor mye vi leter. Det er altså ikke nødvendig med politiske vedtak for å oppnå den ønskede effekten med lavere produksjon.

Illustrasjon: Wittemann E&P Consulting

Metaller for et grønt skifte

Vindmøller trenger knust stein for fundamentering, kalkstein til sement, pukk eller sand til betong, jern til selve vindmøllene, kull for å lage stål, molybden som legering i stål, sink til galvanisering, kobolt, aluminium og/eller fiberglass (kvarts) til rotorbladene, sjeldne jordartsmetaller (REE) til magneter og batterier, kobber til strømledninger, og mye mer.

Av disse produserer Norge kun sand, pukk, kalkstein og jern. For de andre metallene er det nødvendig med import for å lage vindmøller. (Hvis Nussir lykkes med sitt prosjekt i Kvalsund kommune i Finnmark, til tross for betydelig motstand, kan Norge bli en kobberprodusent igjen.) Alternativet er selvfølgelig å importere vindmøllene, ferdig snekret, hvilket betyr total avhengighet av utenlandsk produksjon av kritiske metaller.

Vi er altså fullstendig avhengig av utenlandske produsenter for å kunne bruke vindmøller.

Det viktigste fra de siste dagene

“Er dere klare?”

Ny Geopark i Nordland

Vi lever (også) i jernalderen


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

1 Comment

  1. Vi lever dessverre i en tid hvor “kunnskap gjelder for lite” , og velstanden fra norsk oljeformue har gjort folket “late, kunnskapsløse og dorske”. Forfatteren Jens Bjørneboe advarte mot dette.

    Det er i dag en Syssifossjobb å argumentere offentlig med faktabasert kunnskap eller prosessforståelse – alt dreier seg i dag om overflatiske følerier. Den som tar til motmæle befinner seg fort i en Uriaspost der motstanderne «tar mannen» snarere enn saken.

    Kritisk journalistikk er mangelvare. Ingen oppegående journalist har systematisk gått gjennom dommedags-besvergelse til Al Gore, for 20 år siden – om tilstandene i dag. Hvorfor? I dag postuleres det at man har kun 12år på å redde verden. Al Gore sa det samme for 20 år siden. Dommedagsprofetier går aldri av moten.

    I ønsket om Utopia og 0-visjoner forsvinner fokus på de mer nærliggende problemer som at 110 000 mennesker døde av meslinger i 2018 (noe ingen trodde var mulig for få år siden), tilbakekomst av tuberkulose, utarming av jorsmonn, monokulturer, bortfall av insekter og bio- mangfold, mangel på vann, avskoging, kvikksølvforurensing fra småskala gullutvinning, stadig økende bruk av sprøytemidler, og verdens stadig økende behov for energi i en verden som vil ha c 11 milliarder mennesker om 70år. Fokus er 100% på 400ppm CO2.

    Hvem som vinner på dette defokuserte miljøsyn er ganske åpenbart. Verdens 5% rikeste dominerer mer og mer velstandsfordelingen i verden. Forskjellen øker. Det er ubegripelig at ikke i hvert fall venstresiden i det politiske landskap ser dette.

    Samtidig virker det som om norske politiske partier ikke lenger har videre fokus næringspolitikk, verdiskapning og industrireisning – alt syntes å dreier seg om behagelig «fordelingspolitikk» – en oppskrift på nedgang.

    Dag A. Karlsen,