Sterkt etterlengtet

Det er alt for få som setter spørsmål ved etablerte sannheter. Morten Jødal gjør det ettertrykkelig.

Det er rett og slett befriende å lese denne boka. Endelig har vi kommet over en fagmann med høyt kunnskapsnivå og god hukommelse som også har mot til å sette spørsmålstegn ved alle «sannhetene» om miljøkatastrofene som forskere, journalister, miljøvernorganisasjoner og diverse interessegrupper jevnlig presenterer for oss.

Boka Miljømytene fyller et stort hull. Den burde være obligatorisk lesing for dem som ytrer seg i den offentlige debatten om alle katastrofene som angivelig treffer oss vedrørende naturen, miljøet og klimaet. Spesielt burde enkelte redaktører, innbefattet Aftenpostens mange bedrevitere, også deres egen miljøaktivist, ha den på nattbordet.

Historien om Tsjernobyl, der den største atomkraftulykken i historien utspant seg våren 1986, er talende. Vi satt selv igjen med det inntrykket at de påfølgende radioaktive utslippene skal ha ført til død og fordervelse for et utall mennesker. Men 20 år etter ble det utgitt en rapport som viste at antallet ofre var kun 50 (femti). Det virkelige problemet i Tsjernobyl-området var fattigdom og livsstilssykdommer (røyking, alkohol). Her hjemme var vi redd for å spise reinsdyrkjøtt. Uten grunn. Det radioaktive nivået var ikke høyre enn at (et ganske så solid) måltid på ti kg reinsdyrkjøtt ville utsatt oss for samme strålingsdose som en flytur fra Oslo til New York. Nyttig lærdom.

Forfatteren er biolog. Det gir boka troverdighet. Rett nok farer han til tider noe lettvint fram, men sett under ett får vi en bred og opplyst inngang til problematikk som fanger store og krisepregede overskrifter i avisene. Boka dokumenterer godt at den kritiske journalistikk i dag i all hovedsak er fraværende.

Forskerne får også unngjelde. Boka er således en sterk påminnelse om at ikke all forskning følger prinsippet om redelighet. Også i den leiren kan målet hellige midlet. For ikke å si at håpet om nye bevilgninger (forskningskronene) helliger uriktige resultater og tendensiøse fremstillinger. Jødal eksemplifiserer også dette poenget godt.

Klimaendringene får skylden for det meste. Herunder koralldøden på østkysten av Australia. I Miljømytene får vi presentert en alternativ forklaring på denne miljøkatastrofen. Også den har å gjøre med menneskelig aktivitet. Tilførsel av næringssalter er syndebukken. Påstanden om at havnivåstigning vil utrydde korallene blir også avlivet. Forfatterens mantra er at «livsformene tilpasser seg endringer». Inklusive 125 meter havnivåhevning etter istiden.

Forfatterens bakgrunn innen naturfagene er bortimot en forutsetning for å dekke så bredt som han gjør. Den betyr nemlig at han er i stand til å lese og forstå artikler i vitenskapelige tidsskrift. Dermed er han i stand til å vise oss hvilket samrøre som har oppstått mellom forskere, forskningstidsskrifter og media. Tidsskriftene ser seg tjent med å presentere katastrofer og sensasjoner, for da blir siteringsindeksen høyere. Dermed får også media krisemaksimerende stoff til sine spalter som igjen skaffer flere lesere. Siste ledd er at politikerne fanger opp de strømningene i folket som avisene har skapt og tilfredsstiller disse ved mer forskningskroner til prosjekter og tema som kan skape overskrifter. Sirkelen sluttes.

Boka gir også innsikt i hvordan enkelte profilerte forskere med «galt» standpunkt blir trakassert på det groveste, og hvordan «det innen klima-miljøet finnes forskere som blander sin rolle som vitenskapsmenn med rollen som kimaaktivister». Slikt tjener vitenskapen til liten ære. Dessverre finnes det flere eksempler på dette – også i det norske geofagmiljøet. Videre gir forfatteren velrettede slag mot media og spør retorisk om vi er «tjent med medier som daglig utmaler verdens undergang».

Det er en imponerende mengde kunnskap forfatteren presenterer, og de som ønsker å ettergå fakta og opplysninger kan gjøre dette gjennom 783 referanser, i alt fra aviser, bøker, nettsteder til artikler i Science og Nature.

Miljømytene er lettlest og underholdende skrevet. For alle som ønsker en motvekt til det nyhetsbildet som media presenterer hver eneste dag, er det bare å kaste seg over de 400 sidene. Det er vel anvendt tid.

Morten Jødal

Miljømytene – står vi framfor verdens undergang?

Klimarealistene, 2017

 

Det viktigste fra de siste dagene

Fant ny mineralforekomst

Arven forvaltes på Løkken

Varsler kartleggingstokt i nord


geo365 Nyhetsbrev

1 Comment

  1. Jeg driver og leser boka. Det tar sin tid, for boka er spekket med faktastoff, tabeller og illustrasjoner. Allikevel er den lettlest, og derfor bør den kunne nå et stort publikum. Jeg har selv vært (en moderat) miljøaktivist i mange tiår, men har etterhvert måttet snu i vesentlige spørsmål. Jødals bok er en litt vond, men nødvendig avsløring av en rekke med miljømyter jeg selv tidligere var med på å spre.

    Reidar Stang,