En stabel med stein

Dette er grunnstammen i fjellkjeden. Tre lag. De eldste ligger under og over. Det yngste ligger i midten. Underlig. Forklaringen er store flak med urtidsbergarter som ble skjøvet inn over landet under den kaledonske fjellkjededannelsen. Under Hardangerjøkulen ligger et mektig vitnesbyrd.

Fjellgeita har målet i sikte. Med spenstige skritt klatrer han lett oppover ura. Dette har han gjort før. Mange ganger. Han hører til i fjellet. Han er fjellets mann.

–         Der oppe, sier Johannes, og retter fingeren mot en markant linje i den bratte fjellsiden.

–        Der oppe ser vi grensen mellom krystallinske bergarter fra urtiden og omdannede, sedimentære bergarter fra kambro-silur. Yngre bergarter ligger altså over eldre. Det er som det skal være.

Enda lengre opp, rett under tåkehavet som skjuler toppen av fjellet, ligger en annen veldefinert grense. Johannes peker og forklarer.

–        Den skiller mellom de sedimentære kambro-silurbergartene og de overliggende, eldre (!) urtidsbergartene.

–        Det øverste laget er skyvedekket. Urtidsbergarter ble mot slutten av silur presset inn over landet og la seg godt til rette over yngre bergarter. Store deler av disse skjøvne dekkene er senere slitt ned, men mange steder har de holdt stand mot «vær og vind», det er derfor vi har fjellmassivet under Hardangerjøkulen, forklarer vår lokale guide denne tidlige høstdagen, han har tatt toget fra Voss til Finse denne hustrige morgenen, nesten i ens ærend.

Fra et ståsted litt nedenfor Blåisen på Hardangerjøkulen, en drøy times gange fra Finse, har vi fått en lynrask innføring i den tredelte stratigrafien under Hardangerjøkulen. Den imponerer i sitt velde. Den gir et solid inntrykk når vi står tett opptil, bikker hodet bakover og skuer over lagrekken. For dette er bergarter som utgjør grunnstammen i fjellkjeden.

At eldre bergarter har blitt skjøvet over yngre er imidlertid ingen selvfølge. Erkjennelsen om dette spesielle fenomenet kom fra geologer som jobbet i Alpene. Allerede i 1841 tegnet en sveitsisk geolog et profil der han foreslo overskyvninger. Tanken var imidlertid så fremmed at han ikke våget å publisere den. Det gjorde derimot en fransk geolog, da han mer enn 40 år senere, i 1884, foreslo en overskyvning på hele 100 km. Resultatet var selvsagt at det oppstod livlige diskusjoner. Men tidlig på 1900-tallet var overskyvningsteorien allment akseptert.(Kilde: Nils Edelman; Filosofer, forskare och filurer ur geologins historia, 1994). For Den kaledonske fjellkjeden ble teorien første gang foreslått i 1888 av den svenske geologen Alfred Elis Törnebom. Også i Skandinavia ble teorien anerkjent tidlig på 1900-tallet.

I mellomtiden hadde imidlertid to av Norges mest prominente geologer, Theodor Kjerulf (1825-1888) og Waldemar Chr. Brøgger (1851-1940), prestert å bli uenige om hvordan de tre enhetene på Hardangervidda hadde blitt dannet. I følge Geir Hestmarks bok Vitenskap og nasjon (1999) var Brøgger både «indignert» og «sjokkert» over hvordan Kjerulf behandlet hans vitenskapelige arbeider, basert på to slitsomme feltsesonger på vidda (1875 og 1877).

I silur kolliderte de to kontinentene Laurentia og Baltika. Dermed oppstod Den kaledonske fjellkjeden. Under sammenpressingen ble store bergartsflak revet løs fra begge kontinentene og skjøvet opp til flere hundre kilometer innover Det baltiske skjoldet og «det norske fastlandet».  Illustrasjon: Trond Torsvik

I silur kolliderte de to kontinentene Laurentia og Baltika. Dermed oppstod Den kaledonske fjellkjeden. Under sammenpressingen ble store bergartsflak revet løs fra begge kontinentene og skjøvet opp til flere hundre kilometer innover Det baltiske skjoldet og «det norske fastlandet».
Illustrasjon: Trond Torsvik

Urtiden/prekambrium

Tidsrommet fra Jorda ble dannet for 4567 millioner år siden og frem til for 541 millioner år siden, da kambrium begynte.

Tidlig oldtid/kambro-silur

Omfatter de tre geologiske systemene kambrium, ordovicium og silur (541-419 millioner år siden) og bergartslagrekkene av samme alder.

Kjentmann som guide

Johannes Vik Seljebotn er en voksen mann på omkring de 40. Likevel er han geologistudent ved Universitetet i Bergen. Til høsten er han klar for hovedfag. Men realiteten er at han kan langt mer geologi enn sine medstudenter. Han har egentlig studert geologi hele livet, ikke ved noe universitet, men ute i naturen, der vi finner mineraler og stein.

Johannes hører med til de virkelige entusiastene. De som tilbringer helger, ferier og mer til i sin evige jakt på nye mineraler til de store samlingene sine. Men «amatørgeologen» – ordet «amatør betyr «den som elsker» – er interessert i langt mer enn vakre krystaller. Han er interessert i alt som lukter av geologi. Han er genuint nysgjerrig. Og han kan mye. Det betaler seg å vandre i det geologiske landskapet år etter år, i alle årstider.

En septemberdag har han ganske frivillig blitt med som guide på en tur inn til foten av Hardangerjøkulen. Fjellkjeden gjennom Norge har nettopp fått sitt eget navn – Nordryggen – og vi er mange som er interessert i å bli litt mer fortrolig med både fjell, fjellheimer og den geologiske historien om hvordan fjellene våre ble til.

Denne gang er det Den kaledonske fjellkjedens oppbygging vi skal ta et ørlite blikk på. Da er det viktig å ha en kjentmann i følget. En som vet veien til noen gode lokaliteter. Og nå står vi der. Skylaget sperrer riktignok av og til for utsikten, et par regnskurer må vi også tåle. Men hva betyr vel det, når den steinen som forklarer den geologiske historien om hvordan Nordryggen ble til ligger rett foran føttene våre?

Bokstabelen på Hardangervidda

–        Berggrunnen på Hardangervidda er som en bokstabel, og stabelen forklares ved at svære stykker av urtidsbergartene på underlig vis ble revet løs og skjøvet sørøstover langs et ganske flatt forkastningsplan. Det er disse flakene som kalles skyvedekker, forklarer Ellen Sigmond.

Sigmond er en erfaren berggrunnsgeolog med lang fartstid fra Hardangervidda. Hun har kartlagt bergartene på vidda siden 1983, og derfor kjenner hun geologien som sin egen bukselomme. Den spreke kvinnen er i sitt 78.år og fortsatt aktiv. Neste år blir det ny feltsesong. Sigmond har også lang tradisjon for å holde populærvitenskapelige foredrag om natur og kultur i sitt feltområde. Derfor var det naturlig å henvende seg til henne for å stille kunnskapshungeren.

–        Underst i denne stabelen ligger urgammelt grunnfjell med et bredt utvalg av forskjellige bergarter. Fellesnevneren er at de er svært gamle, eldre enn 850 millioner år, og at alle er sterkt omdannet, forklarer Sigmond.

I siste del av urtiden ble fjellene slitt ned til et slettelandskap – det subkambriske peneplanet – som dekket store deler av både Norge og Sverige. Det baltiske skjoldet så antakelig ut omtrent som Australia gjør i dag.

Senere flommet havet inn over Det baltiske skjoldet, og det ble avsatt leire, sand og karbonater (avsetningsbergarter) gjennom kambrium, ordovicium og silur (kambro-silur). Men mektighetene var sannsynligvis ikke større enn at lagene forble ganske ukonsoliderte. Men da sedimentene under den kaledonske fjellkjedefoldningen ble utsatt for høyt trykk, ble leiren til leirstein, fyllitt og glimmerskifer. De bløte sedimentene ble omdannet. De ble harde. Men de er likevel mindre omdannet enn urtidsbergartene under og over.

–        Grenseflaten mellom de underliggende urtidsbergartene (peneplanet) og de overliggende sedimentære bergartene er Norges viktigste geologiske grenseflate, påpeker Sigmond. Den strekker seg fra Ryfylke til Finnmark.

Øverst i stabelen ligger igjen urtidsbergarter. Det spesielle med disse er at kjempemessige flak ble løftet opp i vest, presset sammen og skjøvet inn over kambro-silurbergartene.

–        De kommer fra store dyp i jordskorpen, og deretter har de sklidd opp til 100 km mot sørvest og inn over fyllittene. Fordi vi snakker om bergartsflak som opprinnelig var over tusen meter tykke, er det er litt vanskelig å forestille seg hvordan det kan ha skjedd, men underlaget har hatt betydning. Vi kan kanskje best sammenligne med et såpeglatt gulv, hvor fyllitten er gulv og såpe i ett.

Disse skyvedekkene er altså innflyttere. Kanskje tilhørte noen av dem det gamle kontinentet Laurentia, men dette vet ikke geologene noe sikkert om.

«Grenseflaten mellom de underliggende urtidsbergartene (peneplanet) og de overliggende sedimentære bergartene er Norges viktigste geologiske grenseflate

Fyllitt

Omdannet leir- og slamstein med silkeglans på kløvflatene. Bergarten består av finkornet kvarts, lys glimmer og kloritt, med eller uten grafitt og kalkspat. Den lettsmuldrende og stedvis kalkrike bergarten gir næringsrik jord og gode forhold for land- og skogbruk, beiter og fiskevann.

Kilde: Norsk Geologisk Ordbok

Skyvedekke

Bergmasse som er brutt løs og forflyttet store avstander langs en flattliggende skyveforkastning. Slike store dekkeforflytninger skjer gjerne i forbindelse med fjellkjededannelser.

Kilde: Norsk Geologisk Ordbok

 

Resten av vidda

Mens både urtidsbergartene i underlaget og de overliggende sedimentære bergartene er stedegne, har altså det øverste laget i stabelen blitt skjøvet på plass av de enorme kreftene som rådet på slutten av den kaledonske fjellkjededannelsen. De utgjør et såkalt skyvedekke.

På den sentrale og østlige del av vidda er de to øverste leddene i stabelen med tiden fjernet ved erosjon. Tidens tann har tæret på dem.

–        Fjellene er borte, men restene etter dem eksisterer den dag i dag. De ligger på den norske kontinentalsokkelen, fraktet med elver mot tidligere tiders hav, påpeker Sigmond.

Granitter og gneiser i underlaget er derfor de vanligste bergartene på vidda, men disse gir et dårlig jordsmonn. Noen steder, gjerne i groper i terrenget, er skifre og fyllitter – det mellomste laget – likevel bevart. Er vi heldige, kan vi finne fossiler, slik Brøgger gjorde på 1800-tallet.

–        Der disse bergartene inneholder kalk, gir de en rik flora og et godt beite. Tidligere dro bøndene fra Sørfjorden med buskapen gjennom et goldt og ugjestmildt område for å komme inn til de gode sommerbeitene. Turen tok et par dager i et vanskelig terreng, forteller Sigmond som selv har krysset dett området flere ganger, mange hundre år i ettertid.

Med Blåisen (nesten) i sikte

Den lille fjellturen vår starter på Finse. Målet er Blåisen, en utløper fra Hardangerjøkulen som strekker den lange armen sin mot nord. Vi skimter den så vidt gjennom tåka fra Finsehytta.

–        Ved siden av den lille breen kan vi se alle de tre «bøkene» i bokstabelen, forklarer Johannes.

Etter å ha tilbragt flere dager her inne på kvartærgeologisk feltkurs i regi av Universitetet i Bergen, og for øvrig tilbragt mye tid på Hardangervidda på leting etter mineraler, kjenner han – ikke bare terrenget – men også berggrunnen og løsmassene over. Men han er nysgjerrig av natur og tar gjerne en ekstra tur for å se nærmere på bergartene i lag med vitebegjærlige noviser.

Grunnfjellet nederst i bokstabelen utgjør underlaget på vei inn mot Blåisen. Kartet sier at det er granitter, gneiser og granittiske gneiser, men i det våte været ligner de mest på gråstein alle sammen. Vel og merke der hvor vi kan se dem. For berggrunnen er for det meste dekket av bunnmorene, med noen flyttblokker og bart fjell inn i mellom. Et øde landskap som bare ligger der og venter på vinteren.

Vi må nesten helt inn til skrenten under Hardangerjøkulen før vi treffer det midterste laget. Fyllittene er lette å kjenne igjen. Der isen har skuret og vannet polert steinen, er de glatte og fine. Skuringsstriper finner vi også, bare vi leter litt. Og fargen er ganske forskjellig fra de lysere, prekambriske lagene.

–        Dette er et basalkonglomerat. Det vitner om den tiden da Iapetushavet første gang trengte inn over det gamle landskpaet, sier Johannes og viser oss et tynt lag med små, runde boller like over det mye eldre grunnfjellet.

Geologen går bortetter langs «Norges viktigste geologiske grenseflate» og studerer detaljene. Noen steder finner han spesielle mineraler. De blir gode minner. Det er ikke dagen og stedet for å samle.

Nå gjenstår bare det øverste laget i stabelen, samt den viktige kontakten mellom fyllitten og skyvedekket, turens egentlige mål. Vi gyver løs på den siste bakken. Johannes er fortsatt lett på foten. En ny byge kaster seg nådeløst over oss. Hetten strammes. Ryggen krummes enda litt mer.

–        Se overhenget, roper Johannes, og peker mot sky(ve)dekket som henger over den underliggende fyllitten.

Det er ikke snakk om å ta på denne grensen, legge håndflaten over og ta noen fine bilder, slik vi hadde drømt om. I stedet må vi nøye oss med å studere den på avstand. Den er et mektig syn. Tanken på at disse harde gneisene kom glidende inn over kambro-siluravsetningene, cm for cm, gjennom millioner av år, med den underliggende fyllitten som glideplan, er besnærende. Grensen, og de prosessene lagene representerer, er et stykke norgeshistorie. Den er svært viktig for å forstå fjellkjedens oppbygning.

Den grå veiviseren

Toppen av fjellet Hårteigen – «den grå veiviseren» – langt sør på Hardangervidda er en liten rest av det store skyvedekket som en gang lå over vidda. Hallingskarvet, den lange ryggen i Skarvheimen nordøst for Finse er også bygget opp på samme måte som Hardangerjøkulen.

Mer kunnskap:

Vi anbefaler fire av Haakon Fossens læringsmoduler som står på hjemmesiden hans under “Educational geology”: http://folk.uib.no/nglhe/. Basic geology I, e-module, Basic geology II, e-module, Tectonics and the interior, e-module og Structural geology primer, e-module. NGU har laget geologiske kart over Hardangervidda i både 1:50.000 (Hardangerjøkulen; Helge Askvik) og 1:250.000 (Odda; Ellen Sigmond).

Johannes’ åpenbaring

Vi har nådd turens endelige mål. Nå venter returen til Finse. Men vi lover å komme tilbake. Det er mer som må utforskes. Denne underlige grensen mellom fyllitten og skyvedekket blir som en magnet. Dessuten rommer den flere hemmeligheter. Det har vi Johannes sitt ord på. Han har fått blod på tann. Han har nemlig fått teften av spesielle mineraler i knusningssonen mellom de to lagene.

–        Eg må tilbaka hit, slår han fast på ekte hardangermål.

Det viktigste fra de siste dagene

Vil stikke kjepper i hjulene

Gruveskam?

Tar tak i klimadebatten


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments