Fra isbre til levende landskap

Da siste istid sluttet, gikk det ikke lang tid før en mengde planter tok til å gjenerobre landet. De første som kom er de samme som i dag gleder oss med sine vakre farger når vi går tur i fjellet.

Når sluttet siste istid? For 10 000 år siden sier vi gjerne, men i forhold til det tallet kan vi både legge til og trekke fra, alt etter hvor i landet vi befinner oss. Ifølge geologene var hele kyststripen isfri allerede for 12 500 år siden, mens det i fjellet ennå tok 3–4000 år før isen var borte.

Sitt maksimum hadde siste istid for ca. 20 000 år siden. Det isdekte området strakk seg da sørover omtrent til der Bonn, Leipzig og Warszawa nå ligger. I tillegg var også Island, De britiske øyer og deler av Alpene dekket av is. Mellom ”storisen” i nord og Alpene, og mot øst inn i Russland, var så godt som hele Europa et tundra- og steppeområde; skog fantes først sør for Alpene, på den pyreneiske halvøy og på Balkan. Fordi så mye av jordens vannbeholdning var bundet opp i den gigantiske isbreen, var også den grunne Nordsjøen tørrlagt tundra.

Fra for ca. 18 000 år siden tok temperaturen til å stige så mye at isen begynte å smelte. Det gikk imidlertid litt i rykk og napp de neste 5000 årene, med tilbakeslag og perioder da breen igjen vokste. Men for omkring 13 000 år siden stabiliserte temperaturen seg omtrent på dagens nivå, og avsmeltingen skjøt fart. Storparten av isen forsvant nå i løpet av noen få tusen år.

Algene kom først

Da isen tok til å forsvinne, gikk det ikke lang tid før de første plantene tok til å vandre inn, både sørfra og østfra. Det vil si, de aller første plantene, snøalgene, var nok på plass allerede før avsmeltingen tok til.

Disse ørsmå, encellede plantene (det er flere arter av dem) er tilpasset lave temperaturer og blir inaktive eller dør til og med når lufttemperaturen overstiger fire grader. Sommerlig smeltevann derimot, omkring null grader, gir dem optimale forhold, og under slike forhold danner de hvilesporer som enten blir liggende på breen eller snøen – eller på bakken hvis snøen og isen smelter helt bort – inntil høstens nysnø kommer og dekker dem til.

Neste sommer vil smeltevannet aktivere hvilesporene. De åpner seg og slipper ut en sverm av såkalte zoosporer, som ved hjelp av et par svingetråder (flageller) raskt svømmer opp mot lyset og overflaten. Der utvikler de seg til ferdige planter, formerer seg ved celledeling og danner kolonier som kan være synlige med det blotte øyet.

De velkjente røde flekkene som dannes på snøfonnene i høyfjellet fra midten av juli og utover i august er ikke annet enn kolonier av den kanskje best kjente av snøalgene, Chlamydomonas nivalis.

Rødfargen skyldes at algen, som egentlig er en grønnalge, inneholder betydelige mengder av karotenoidet astaxanthin, som også finnes i en rekke andre organismer og blant annet danner det rødfargede kjøttet hos laks og ørret som spiser krepsdyr.

Snøalgene er små, men har som andre planter fotosyntese og produserer karbohydrater. De fungerer som næring for enkelte sopparter, insekter og andre smådyr som er tilpasset et liv i is og snø og lave temperaturer. Insektene, spretthalene og rundormene som lever av algene, blir i sin tur næring for andre insekter, dyr og fugler.

Is- og snøbreer kan nok for oss fremstå som nokså livløse, men om vi gir oss til å undersøke nærmere, vil vi altså finne at det er liv her også.

De neste som ankom landet vårt var forskjellige arter av lav og moser. Mange av dem er til dels høyt spesialiserte, og de har viktige roller i økosystemene, men her er det ikke er plass og anledning til å omtale dette nærmere. (De som likevel ønsker å vite mer om disse ”første innvandrerne”, og deres rolle i fjellnaturen, anbefales å lese Leif Ryvarden: Det levende fjellet, Teknologisk forlag, Oslo 1995.)

Hardføre pionérer

Etter at lav og moser kledde svabergene, fulgte så de første, hardføre karplantene som i dag hovedsakelig er våre fjellplanter. Da istiden kom, var de blitt tvunget sørover, og i løpet av disse kalde tusenårene hadde de lenge holdt ut langs iskanten. Da isen begynte å trekke seg tilbake, kunne plantene følge etter nordover gjennom Danmark og Sverige. Derfra kunne de første frøene bli båret frem av varme, sørlige vinder til de sørligste, lavereliggende delene av Norge, hvor forholdene på denne tiden var minst like barske som de vi i dag finner i høyfjellet eller på Svalbard.

Om vi hadde vært der og sett, ville vi nok blant disse pionérene ha funnet planter som brearve, fjellsmelle, reinrose, rødsildre, fjellrapp, fjellvalmue, fjellsyre, musøre, rynkevier, polarvier og sikkert mange andre.

For dem alle var sommeren kort og jordsmonnet skrint, men felles for dem og de andre som i vår tid har fjellet som levested, er at de har utviklet en strategi som gjør dem skikket til å mestre livet der ”ingen skulle tru at nokon kunne bu”. De aller fleste er flerårige, og bruker tid på å bygge seg opp før de nærmest ”eksploderer” med blomstring og frøsetting når forholdene ligger til rette for det.

Hos snøsoleie, som vokser på snøleier høyt til fjells (opp til 1550 meter på Dovrefjell), er det for eksempel observert utvokste planter med fullt utsprungne blomster bare fem dager etter at snøen smeltet bort, og fullmodne frø bare 17 dager senere.

Takket være funn av pollen og planterester i myrene, og analyser av dette materialet ved hjelp av den såkalte C14-metoden, har forskerne i dag god, men ikke fullstendig kunnskap om plantenes innvandring og utviklingshistorie i vårt land gjennom de siste 10 000 årene. En del ubesvarte spørsmål er særlig fortsatt knyttet til fjellplantenes utbredelse, noe vi skal komme tilbake til mot slutten av artikkelen

Tvunget til fjells

Etter hvert kom stadig flere av det som er blitt våre fjellplanter inn i landet. Noen frø kom antagelig også vannveien, for mange planter har frø som flyter godt og er innpakket i et beskyttende skall.

Andre og mer krevende arter var det til å begynne med ikke levevilkår for. Men fordi klimaet jo bedret seg, ble disse lyskrevende pionérplantene snart etterfulgt av mindre hardføre planter og av trær – til å begynne med av tindved, bjørk og andre løvtrær som vier, selje, osp og rogn. For ca. 9000 år siden kom einer og furu inn, og i tillegg også mer varmekjære løvtrær som hassel, svartor og alm.

Dannelsen av skoger førte til at de lyskrevende fjellplantene ble utkonkurrert i lavlandet. For å finne de betingelser de krever, måtte de søke stadig høyere til værs, og til slutt ble altså høyfjellet deres tilholdssted.

I denne forbindelsen må vi ikke glemme den markante klimaendringen som inntraff for om lag 5000 år siden (3000 år f.Kr.) og varte i om lag 2500 år. I denne perioden steg årets gjennomsnittstemperatur med hele tre grader, noe som førte til at skog kunne etablere seg betydelig høyere enn i dag, opp mot 1100 meter.

Fjellplantene (pionérplantene) ble i denne perioden derfor presset enda høyere til værs og måtte klare seg med bare de øverste delene av fjellet samt bratte fjellsider og andre steder hvor skog ikke kunne vokse. Vi skal ikke se bort fra at en del plantearter ble helt utkonkurrert i denne perioden og døde ut.

Da temperaturen om lag 500 år f.Kr tok til å synke igjen, og ble tilnærmet slik den siden har vært opp mot våre dager, sank skoggrensen på nytt, slik at fjellplantene kunne gjenerobre arealene ned mot 700 – 800 meter. Forholdene i fjellet var imidlertid nå ikke lenger slik de opprinnelig hadde vært.

Et par tusen år med skog hadde bygget opp et surt jordsmonn som mange av plantene ikke liker, og dette førte til at en del arter ikke fant grunnlag for å ”klatre nedover fjellsidene”, selv om skogen forsvant. Dette er nok en del av forklaringen i det minste på hvorfor noen av våre fjellplanter, som skredarve, fjellvalmue, bergjunker og snømure, er så sjeldne. De unngikk så vidt å dø ut, men finnes i dag bare et fåtall steder eller i sterkt begrensede områder.

Fjellplanter i lavlandet

Noen steder, der skog av forskjellige årsaker ikke kunne etablere seg, har enkelte fjellplanter som fjelltjæreblom, svarttopp, fjelltettegras, fjellpryd, rypebær, rabbesiv, fjellsmelle, fjellfrøstjerne og fjellarve, imidlertid klart å opprettholde voksesteder også i lavereliggende deler av landet.

Et eksempel er de vel 550 meter høye fjellene i Bymarka vest for Trondheim hvor en rekke fjellplanter vokser og trives. Enda mer ekstreme eksempler er en del tørre knauser ved Oslofjorden, hvor det fremdeles vokser noen få arter fjellplanter som fjellrapp og fjelltjæreblom, og den svenske øya Gotland, hvor fjelltettegras fortsatt vokser også i vår tid.

Ubesvarte spørsmål

De fleste av de om lag 250 fjellplantene våre finnes i vekslende mengde i alle våre fjellstrøk. Men noen har også en utbredelse som har voldt botanikerne mye bry, og som de ennå ikke har funnet en god forklaring på.

De omkring 80 artene det dreier seg om fordeler seg nemlig på to geografisk adskilte områder – et i Sør-Norge omkring Jotunheimen og Dovrefjell og et annet i Nord-Norge fra polarsirkelen til Vest-Finnmark. Om lag 30 av dem, de såkalte bisentriske artene, finnes i begge disse områdene, men ikke i fjellområdene mellom dem. Så er det knapt 10 arter – de sørlig unisentriske – som bare finnes i det sørlige området, og nærmere 40 arter som bare forekommer i det nordlige området og følgelig kalles nordlig unisentriske.

Blant forskerne er det flere teorier omkring opprinnelsen til denne merkelige fordelingen. Noen mener, eller har i hvert fall ment, at disse artene under istiden må ha overlevet i isfrie områder, enten utenfor kysten eller på nunataker, som de så har spredd seg fra, for deretter å bli utkonkurrert andre steder enn der de fortsatt finnes.

Andre mener at alle våre fjellplanter har innvandret sør- eller østfra som tidligere beskrevet, og at forskjellige forhold, som konkurranseforholdene under den nevnte varmetiden som for 5000 år siden, har ført til at noen har klart å erobre fjellstrøkene i hele landet, mens andre bare finnes i deler av dem. De sørlig unisentriske kom for eksempel kanskje bare så langt som til Røros, Gauldalsvidda og Trollheimen før annen vegetasjon stanset videre fremmarsj eller utkonkurrerte dem der de nå ikke lenger finnes.

Nordpå kom en del arter inn østfra, men rakk åpenbart ikke å spre seg videre til fjellene lengre sør. Som sagt er det ennå ikke funnet endelige svar på alle spørsmål som plantenes innvandring og spredning reiser, men nyere forskningsmetoder, deriblant studier av plantenes arvestoff, kan kanskje hjelpe forskerne videre.

Fullkommen tilpasning

I mellomtiden får vi bare ta hatten av for fjellplantenes evne til å klare seg under de karrige og barske forholdene på Norges tak.

I håndboken ”Fjellflora” sier botanikerne Olav Gjærevoll og Reidar Jørgensen det på denne måten: ”At planter under slike forhold kan utvikle blomst og frukt, eller på annen måte sikre artens eksistens, kan bare forklares ved en nær sagt fullkommen tilpasning mellom bygning og livsvilkår.”

Dette er selvsagt årsaken til at de ennå, 10 000 år etter at istiden sluttet, evner å glede oss på fjellturen med sine vakre former og farger.

Det viktigste fra de siste dagene

St. Olavs Orden til Rønnevik

Skammer seg ikke

Vil stikke kjepper i hjulene


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments