Norsk fiskeprodksjon lever i beste velgående sammen med norsk olje- og gassproduksjon.

Ikke til å tro

DNs kommentator viser fullstendig mangel på historiekunnskap når han mener vi må velge mellom olje og fisk.

Det har snart gått 53 år siden den aller første letebrønnen ble påbegynt på norsk sokkel, og til høsten har det gått 50 år siden funnet av Ekofisk-feltet. Siden den gang har det blitt boret rundt 1700 letebrønner, og mer enn 100 olje- og gassfelt har blitt satt i produksjon.

Ifølge Oljedirektoratet («Ressursrapport Leting 2018») er nærmere halvparten av oljen og gassen på norsk sokkel produsert (45 milliarder fat oljeekvivalenter).

Samtidig vet vi at norske fiskerier lever bedre enn noen gang. Riktig nok har antall fiskere sunket dramatisk siden 1946 (fra 118 000 til 11 000), men antall tonn fisk fanget har vært ganske stabilt siden sent på 60-tallet og viser ingen samvarians med oljeproduksjonen (ssb.no). Vi vet også at salgsverdien av oppdrettsfisk nærmer seg 100 milliarder kroner.

Ikke minst har vi til gode å oppleve at leting etter og produksjon av olje og gass skader fisket. Meg bekjent har det ikke vært en eneste ulykke med utslipp av olje og gass som har forårsaket skade på fisket.

Likevel klarer Kjetil Alstadheim, kommentator i Dagens Næringsliv, å mene at vi må velge mellom olje og fisk («Crazy little thing called LoVeSe»). Det er ikke til å tro.

Bakgrunnen for kommentaren er den pågående diskusjonen om vi skal lete etter olje og gass utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe). Alstadheim klarer på finurlig vis å diskutere seg fram til at det ikke er nødvendig med en konsekvensutredning. Kanskje fordi sannheten er vanskelig å bære?

Det viktigste fra de siste dagene

Olje eller sex?

Problematiserer ny gruvedrift

“Jubeldag for Sør-Varanger”


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

1 Comment

  1. Kunnskapsforflating og «Flat Earth Politics» er tidens melodi.

    Man sa tidligere at «den Gud gir et embete – den gir han også forstanden» – men nå er vel Gud avviklet i vårt sosialistiske supereksperiment. Det følger av denne logikken at også «fornuften» er avgått med døden.

    I tusenvis av år har mennesker forsøkt å forstå naturen etter logiske prinsipper. I vår vestlige overflødighetssamfunn er vi for første gang siden «de gamle grekere» – inne i en «retrograd metamorfose».

    Det vil nok aldri bli godtatt av «de grønne» at de planetariske og interplanetariske grunnleggende hydrider som CH4 (metan), NH3 (ammoniakk), H2O (vann) er grunnleggende for liv (ammoniakk som «inngangsbillett» til aminosyrer). Også enkle hydrokarboner av mer komplekse sammensetning samt aminosyrer er kjent fra meteoritter siden mange tiår tilbake.

    I dag vet vi at metanoksiderende bakterier var blant de aller tidligste livsformer – og oljer fra denne tiden er typisk isotopisk meget lette i karbon. Metan er allestedsnærværende i det kjente univers og «havdannende» på b.a. Titan (Jupiters måne). Som hydrokarbon er stoffet dog «fy-fy» blant de grønne.

    Ett av de største reservoarer for metan på kloden er hydrater på havbunnen, som sammen med metan i alle verdens sedimentære bergarter er allestedsnærværende på vår klode.

    Om man ser på kart av organisk produktivitet på kloden i havvann ser man at 90% av produktiviteten er konsentrert i smale soner langs kontinenter, særlig i uppvellings-sområder, men også i områder med blanding av kaldt oksygenrikt vann med vann fra land som inneholder næringssalter (erosjonsprodukter).

    Det er særlig kontinentalsokkelområder som er produktive for alger, krepsdyr (krill), og høyre livsformer. Dette er områder med organisk karbon i sedimentene og metandannelse. Sammenhengen mellom dette og liv er opplagt.

    Det er stadig økende forståelse for at metan fra sedimenter bidrar inn mot den nedre del av næringspyramiden. Metan bidrar sammen med enkle mettede hydrokarboner.

    Det er grunn til å regne med at dismigrert metan, naturgass og oljeprodukter fra havbunnen i b.a. Barentshavet er en av grunnen til den overlegne bio-produktiviteten i disse farvann. Det samme kan gjelde for områdene mellom Sør-Amerika og Antarktisk – kjent for store forekomster av krill, hval og sjøfugler.

    Rundt Antarktisk er det næringssalter fra kontinentet samt kald og dermed oksygenrikt vann som er viktig for produktiviteten. Det er ukjent, men mulig, at også finfordelt erodert karbon fra Gondwanakull i Antarktisk er del av næringssyklusen. Kullspisende bakterier som lager metan er en del av virkeligheten selv om få kjenner til dette.

    Selv om «Redaktøren» river seg i sine siste hårstrå over mangel på interesse for, og endatil intens motstand mot gruvedrift i Norge må det dog være en trøst at verdens største «gruvedrift» heldigvis skjer i Antarktis og på Grønland der gigantiske isbreer høvler ned landmasser og frigjør næringssalter, metaller og karbon til havet omkring – men ikke fortell dette til «De Grønne» – da blir det krig mot isbreer.

    «De Grønne» vil fortsatt ha fokus vekk fra overfiske og forsøpling, overbefolkning og allment resurspress, og i stedet rette skytset mot noe som kan beskattes dvs olje og gass utvinning – ganske uaktet at kunstgjødsel ikke produseres uten HC, og uaktet at olje og gass samt kull daglig redder enorme arealer skog fra nedhugging. De er her lydige – om enn ubevisste «løpegutter og piker» for storkapitalen og beskatningsvesenet.

    Symbolpolitikk som solceller på Rådhuset i Oslo får førstesiden, mens få tenker arbeidsplasser og næringsutvikling. Alstadheim ønsker ikke konsekvensutredning – muligens bør politikere snart avkreves økonomisk ansvar for konsekvenser av sin «avviklingspolitikk»?

    Vi er heldigvis forbi den tid på 70talelt da makrell ble fisket og malt opp b.a. til gjødsel for jordbruk, og vi ser at det igjen kan åpnes for makrellstørefiske i Norge, en fisk som har kommet tilbake i «oljealderen» etter å ha forsvunnet på slutten av 50tallet.

    Alt er ikke svart!

    Dommedagsprofeter og emissærer må ikke få ødelegge nasjonen!

    Dag A. Karlsen,