Nye data ga overraskende kunnskap

Et internasjonalt samarbeid resulterte tidlig på 1960-tallet i de aller første norske seismiske undersøkelsene utenfor de krystallinske fjæresteinene. Resultatene var oppsiktsvekkende.

Norge «på bunnplass»

I 1959 fantes det her i landet ikke universitetsstillinger innen verken jordskjelvforskning eller marin geofysikk. Men ved Universitetet i Bergen jobbet professorene Niels Henrik Kolderup og Anders Kvale, og særlig sistnevnte, med å få opprettet en stilling i jordskjelvforskning. Men det gikk tregt. Jeg minnes da budsjettforslaget for universitetet vårt ble oversendt i 1960. ”Det beste argumentet vi har med hensyn til å få opprettet et professorat i jordskjelvforskning er at Norge ligger på bunnplass i Europa når det gjelder jordskjelvforskning,” sukket Kvale.

 

Historien begynner i Vest-Tyskland. Som NAVF-stipendiat hadde jeg gleden av et forskningsopphold ved Institutt for Erdbenforschung im Stuttgart. Det var i vårsemesteret 1959.

Dette var året etter det mye omtalte utenriksministermøte i Genève. Der hadde den norske delegasjonen fått med seg et kortfattet brev forfattet av Norges geologiske undersøkelse (NGU). Institusjonen skrev at det med stor grad av sannsynlighet ikke ville bli funnet olje- og gassforekomster utenfor det norske fastlandet. NGU har som kjent fått mye pepper på grunn av konklusjonen som ble trukket den gang (GEO 02, 2010; «Et mye omtalt brev»).

 

Professor emeritus Markvard Sellevoll (89) er landets ubestridte seismikkpioner. Lenge før noen tenkte på å lete etter olje og gass på den norske kontinentalsokkelen fikk han i stand den aller første norske seismiske datainnsamlingen på norsk sokkel. Den ledet til ny geologisk forståelse av Nordsjøen, og også til utdannelsen av en rekke geofysikere ved Universitetet i Bergen som har kommet norsk oljevirksomhet til gode. Sellevoll var også med og etablerte NORSAR. Sellevoll mottok Brøggerprisen fra Norsk Geologisk Forening i 2003 og ble portrettert i GEO 01/2003. Foto: Halfdan Carstens

Professor emeritus Markvard Sellevoll (89) er landets ubestridte seismikkpioner. Lenge før noen tenkte på å lete etter olje og gass på den norske kontinentalsokkelen fikk han i stand den aller første norske seismiske datainnsamlingen på norsk sokkel. Den ledet til ny geologisk forståelse av Nordsjøen, og også til utdannelsen av en rekke geofysikere ved Universitetet i Bergen som har kommet norsk oljevirksomhet til gode. Sellevoll var også med og etablerte NORSAR. Sellevoll mottok Brøggerprisen fra Norsk Geologisk Forening i 2003 og ble portrettert i GEO 01/2003.
Foto: Halfdan Carstens

 

Med basis i storpolitikk

Havrett og delelinje stod i fokus i 1958. En annen delegasjon var opptatt med nedrustning. Utfordringen deres var blant annet å finne en metode til å skille mellom underjordiske prøvesprengninger og naturlige jordskjelv. Det var dette jeg arbeidet med under mitt opphold i Stuttgart.

Funnet av det gigantiske gassfeltet Groningen i 1959 bidro til at interessen for Nordsjøen som en mulig petroleumsprovins økte kraftig tidlig på 1960-tallet. I Norge la Utenriksdepartementet så vel som Industridepartementet forholdene til rette gjennom delelinjeforhandlinger med Danmark og Storbritannia, for deretter å utlyse blokker i den aller første konsesjonsrunden på norsk sokkel (1965).

Universitetet i Bergen kom til å spille en rolle i den vitenskapelige utforskningen av kontinentalsokkelen. Noe av det vi jobbet med var utvikling av enkle instrumenter og bruken av disse i den aller tidligste fasen av vår ganske korte oljehistorie. Jordskjelvstasjonens historie har senere kommet mellom to permer (Markvard A. Sellevoll og Eirik Sundvor, 2001: «Jordskjelvstasjonen. Institutt for den faste jords fysikk gjennom ett århundre»)

 

Hjerte for sokkelen

Selv om jeg arbeidet med sammenlikning av overflatebølger fra jordskjelv og kjernefysiske eksplosjoner under oppholdet i Stuttgart, så var det ikke fritt for at utforskning av den norske kontinentalsokkelen stadig var fremme i tankene mine.

Da jeg skulle reisen hjem sommeren 1959, slo det meg derfor at det kunne være interessant å ta turen om det tekniske universitetet i Clausthal-Zellerfeld i Hartz-området. Der utviklet professor Mentzel instrumenter for marinseismiske undersøkelser. Dessuten visste jeg at han hadde mange doktorstudenter innen marin seismikk.

Mitt hovedanliggende var å få i gang et samarbeid innen marin seismikk mellom universitetene i Bergen og Clausthal-Zellerfeld. Ett av formålene ville være å utvikle feltinstrumentering som kunne brukes til utforskning av kontinentalsokkelen.

Som tenkt så gjort. Jeg tok en telefon og spurte om jeg kunne få en samtale med ham på vei hjem til Bergen. Til min store glede var han særdeles imøtekommende. Den 15. juli møtte jeg opp. Dagen er spikret i minnet. Jeg glemmer ikke at det første Menzel gjorde da jeg kom inn på kontoret hans var å slå dørene til barskapet på vidt gap. Mye fint drikke kom til syne. “Was wunschen Sie?”

Min unnskyldning om at jeg kjørte bil hjalp ikke. Promillegrensen i Tyskland var jo 0,8, fremholdt han. Historien endte uansett med at ingen av oss hadde promille i blodet under den påfølgende samtalen. Diskusjonen gikk likevel lett og ledig.

Mens Menzel orienterte om instituttet og planene de hadde vedrørende marin seismikk, bar jeg forsiktig fram ønsket om et samarbeid for å bygge marinseismisk kompetanse i Bergen. Det var ingen grunn til engstelse. Professoren slo ut med armene og deklarerte at dette ville han gjerne være med på. Frøet var sådd.

Jeg hadde ingen avtale med mine overordnede i Bergen om dette møtet. Likevel følte jeg at samtalen med Menzel ble godt mottatt av både Kolderup, Kvale og Hans Holtedahl. Forslaget om et samarbeid med Universitetet i Clausthal-Zellerfeld ble sett på som positivt.

 

Utløsende samarbeidsvilje

Resultatet var at jeg, etter avtale med Kvale, skrev et brev til Menzel. Det er datert 22. januar 1960. Her forsikrer jeg den tyske professoren om at miljøet i Bergen er svært interessert i å innlede et samarbeid. Jeg tar videre til orde for å skyte en seismisk linje fra Jylland i Danmark i retning Sør-Norge og Grimstad. Vi nevnte også at vi regner med å kunne stille forskningsfartøyet ”Helland-Hansen” til disposisjon. Muligheten til å få et norsk marinefartøy som skytebåt var også gode, kunne jeg fortelle.

Svaret fra Menzel lot ikke vente på seg. Kun fire dager tok det fra jeg postla brevet til han svarte. Her uttrykker han sin begeistring for at Universitetet i Bergen kan stille med båter. For ham ville dette være et problem. Videre støtter han ideen om et seismisk snitt tvers over Skagerrak. Han mener også at dette er et prosjekt som Danmark bør være med på. Det siste var vi selvsagt enige i. Det lyktes oss deretter å få med Geodetisk institutt i København.

I mellomtiden hadde Menzel flyttet til Hamburg, og han hadde tatt med seg studentene sine fra Chlaustal-Zellerfeld.

Skagerrakprosjektet var dermed født gjennom et samarbeid mellom Geodetisk institutt i København, Universitetet i Hamburg og Universitetet i Bergen, og en styringsgruppe ble opprettet. Det ble raskt oppnådd enighet om å starte undersøkelsene i Skagerrak allerede året etter, i 1961. Det viste seg imidlertid at alle partene trengte mer tid til å utvikle og teste instrumenter. Det tok også tid å skaffe penger til feltmålingene.

Styringskomiteen ble derfor enige om først å utføre et testtokt i en dyp, norsk fjord i 1961 (Sørfjorden i Hardanger), for så å utføre undersøkelsene i Skagerrak i 1962.

Finansieringen av Skagerrakprosjektet ble ordnet gjennom midler til fri forskning som NATO stilte til rådighet. Professor Kvale tok seg av søknaden, og vi fikk alle de pengene vi trengte. Pengene ble så delt mellom partene etter innsats og behov.

Det seismiske feltarbeidet ble gjennomført i løpet av to perioder, én i 1962 og én i 1964, hver gang i fire uker.

 

Overraskende resultater

Jylland består av sedimentære bergarter fra mesozoikum, og gjennom nesten 25 år (1935-1959) hadde det blitt boret 35 letebrønner, men uten at det hadde blitt gjort et eneste oljefunn.

På norsk side av Skagerrak manglet det imidlertid sedimentære bergarter. På fastlandet finner vi bare gamle metamorfe bergarter (grunnfjell). Derfor måtte det et eller annet sted i Skagerrak gå en geologisk grense mellom unge sedimentære bergarter på dansk side og gamle krystallinske bergarter på norsk side. Det ville væra særdeles interessant å finne ut hvor nær denne grensen går inn mot norskekysten og mektigheten på de sedimentære lagene.

Den vitenskapelige problemstillingen var således å finne ut hvor denne geologiske grenselinjen går, samt å bestemme hvor tykk den sedimentære lagrekken var utenfor landområdene.

Værforholdene hindret oss i å gjennomføre hele programmet. I 1962 ble det derfor kun utført målinger langs det såkalte Kanalprofilet parallelt med og i en avstand på ca. 30 km fra norskekysten. Resultatene var oppsiktsvekkende. Vi påviste sedimentære bergarter like oppunder fjæresteinene langs Sørlandskysten, og vi demonstrerte også at det var 3,3 km ned til basement.

Vi la resultatene frem på et møte i Deutsch Geophisikalische Gesellschaft (DGG) i Bochum i 1963. De vakte selvsagt stor interesse.

I 1964 ble Grimstadprofilet skutt. Dette går tvers over Skagerrak og omtrent vinkelrett på både norske- og danskekysten. Profilet antydet at den sedimentære lagpakken kunne være opp til 6000 meter tykk under den sentrale delen av Skagerrak. Alle som deltok i prosjektet var overrasket.

Jeg minnes godt en av deltakerne som sa at «Eg får seia som han sa sonen da han rekna ut at han var eldre enn faren: Rekninga kan ikkje ljuga».

I den sørlige delen av profilet fremkom fire lag med hver sine seismiske hastigheter: 2,8 km/s, 3,8 km/s, 5,0 km/s og 5,5-6,3 km/s. Med grunnlag i kunnskap fra borehullsdata i Jylland, tolket vi de to øverste lagene som tilhørende hhv. øvre kritt og nedre jura/øvre trias.

 

Godt samarbeid

Jordskjelvstasjonen ekspanderte tidlig så sterkt på det tekniske, sjøseismiske området at vi raskt ble like sterke som tyskerne. Den raske utviklingen av nye instrumenter ved instituttet skyldtes ikke minst innkjøp av instrumenter fra USA og gaver fra flere oljeselskaper. Vi fikk også et godt prosjektarbeid med tyskerne. Dette var til stor hjelp med hensyn til Jordskjelvstasjonens fremvekst.

 

Flymålinger bekreftet

I 1962 tok jeg kontakt med avdelingsdirektør Inge Ålstad ved Geofysisk Malmleting i Trondheim. Ønsket mitt var å utføre flymagnetiske målinger som supplement til de seismiske dataene i Skagerrak.

Ålstad, poistiv som alltid, ville gjerne være med på det, til tross for at de ikke hadde gjort slike målinger på sjøen før. I løpet av 1962 og 1963 ble det derfor for første gang samlet inn flymagnetiske data på den norske kontinentalsokkelen. Til sammen ble det målt 3500 km.

Fordi sedimentære bergarter er umagnetiske, mens det motsatte er tilfelle med krystallinske bergarter, er det mulig – ved hjelp av visse antakelser – å finne dypet til “magnetisk basement”.

I Skagerrak viste det seg at det var godt samsvar mellom de seismiske målingene og de magnetiske observasjonene. Det var derfor hevet over tvil at det utenfor sørlandskysten var en tykk pakke med sedimentære bergarter over grunnfjellet.

 

En forsiktig start

Det har altså gått drøyt 50 år siden de aller første seismiske dataene, i regi av norsk forskning, ble skutt på kontinentalsokkelen. Dette var starten på utforskningen av norsk sokkel, men det var også starten på utviklingen av seismisk datainnsamling og dataprosessering i norske miljøer. Jordskjelvstasjonen spilte en vesentlig rolle i denne sammenheng.

På de årene har Norge blitt ledende innen marin seismikk, og en rekke seismiske selskaper har sitt utspring i våre egne miljøer. Dette gjelder ikke minst WesternGeco (sporene kan følges tilbake til Jordskjelvstasjonen), PGS og Fugro.

Sellovoll sier at «De aller viktigste ”produktene” fra Jordskjelvstasjonen er våre studenter. De overtok viktige stillinger innen oljesektoren på 1960-1970 tallet. Her kunne jeg nevnt mange, men jeg skal innskrenke meg til Anders Farestveit (kand.1965), som sammen med Arne Øfsthus (kand. 1966) og Jakob Bleie (kand. 1967), var de første her i landet som begynte med kommersiell seismikk. GECO er deres produkt (særlig Farestveit).»

Det viktigste fra de siste dagene

St. Olavs Orden til Rønnevik

Vil stikke kjepper i hjulene

Uviten(het)skam


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments