På jakt etter skifergass

I USA har oljeselskapene gått av hengslene for å sikre seg areal der det kan produseres gass fra skifre. Derfor kunne vi ikke vente annet enn at det også ble gjort et forsøk i den kambriske alunskiferen hos våre naboer i øst.

Geofunn

Andrarum

Koordinater: 55°42′50″N 13°59′0″Ø

Dypt under det vakre og frodige jordbruksarealet i Skåne ligger en svart, organisk rik skifer. På overflaten skaffer hvete og sukkerbeter inntekter til bonden. I undergrunnen ligger små mengder skifergass som, hvis det hadde vært tilstrekkelige mengder, kunne gitt ekstra utkomme for bøndene.

Det var den kambriske alunskiferen som fristet oljeselskapet Shell til å bore tre brønner (TD 955 m, 917 m og 746 m) mellom 2009 og 2010.

I Norge kjenner vi skiferen fra Oslofeltet (mest av alt fordi den gir problematisk byggegrunn, ikke fordi den er en ressurs), i Estland er den råstoff for fremstilling av skiferolje (GEO ExPro 2/2004), og i Sverige har den tidligere vært brukt i industriell produksjon så vel som til oljeproduksjon i liten skala.

Den helt spesielle skiferen var altså igjen aktuell for bare et par år siden. Skifergassboomen i USA var den direkte årsaken. Nye produksjonsmetoder (fracking: oppsprekking av bergarten ved hjelp av vanntrykk og sandpartikler) har gjort det mulig å produsere gass fra tette skifre over flere, store områder i USA (for eksempel Marcellus Shale (GEO Expro 05/2008) på østkysten og Eagle Ford Shale i Texas (GEO ExPro 07/2010).

Mange tror at tilsvarende skifre kan være reservoar for gass også i Europa, og Shell gjorde et fremstøt lengst sør i Sverige.

 

Ulønnsomme gassmengder

– Shell boret tre brønner i Skåne. Men selskapet var tydeligvis ikke fornøyd med resultatene, for hele arealet de hadde rettighetene til er nå levert tilbake, forteller Magnus Eriksson, tidligere hovedfagsstudent ved Lunds universitet.

Forekomstene av naturgass i Skånes alunskifer er små, viser det seg, og det er ikke grunnlag for lønnsom produksjon. «De tekniske og geologiske forutsetningene for å produsere er rett og slett ikke til stede», sa prosjektlederen for boringen, Henry Carlson, til Sveriges Radio da arealet ble levert tilbake i mars 2011.

Magnus har etter hvert fått spesialkunnskaper om Alunskiferen i det gamle Colonustrauet som stryker sørøst-nordvest gjennom landsdelen, det området hvor Shell hadde lisens. Oppgaven hans gikk ut på å studere den kambrosilurske lagrekken.

Magnus er vår guide når vi drar ut til et av de få stedene i Skåne det er mulig å stifte bekjentskap med alunskiferen på overflaten. Langt øst i fylket leder han oss til det gamle dagbruddet hvor det i 275 år har blitt tatt ut svart skifer i en industriell prosess. Produksjonen er for lengst slutt, men stedet er en severdighet for både kultur- og geologiinteresserte.

Alunskiferen som ble tatt ut her var råstoff for flere industrielle produkter. Den var en geologisk ressurs frem til og med andre verdenskrig, forteller Magnus.

 

Et gammelt trau

Med fin utsikt over det gamle industristedet gir Magnus oss et lynkurs i Skånes geologi.

– Kort fortalt gjennomskjæres Skåne av et nordvest-sørøstgående forkastningskompleks som kalles Sorgenfrei-Tornquistsonen. Nordøst for denne finner vi Det baltiske skjoldet med grunnfjellsbergarter, mens vi i sørvest finner sedimentære bergarter.

Fra tidligere kjenner vi til at Tornquist-linjen går gjennom Skagerrak og inn i Nordsjøen, men dette er første gang vi får se den på land. Ikke at forkastningene står tydelig frem i dagen, men de preger likevel landskapet i denne aller sørligste delen av Sverige.

– I selve forkastningssonen ligger paleozoiske og mesozoiske bergarter. Både blotninger og boringer har vist at det her er en nesten komplett lagrekke med kambriske, ordoviciske og siluriske bergarter, og på toppen ligger skifre, sandsteiner og kalksteiner fra både trias, jura og kritt, forklarer Magnus.

Tvers gjennom Skåne går Colonusskifertrauet. Det er oppkalt etter Colonusskiferen som ble avsatt i silur. I trauet er den lagpakken opp til 600 meter mektig, mens hele lagrekken fra kambrium til silur utgjør totalt 1600 meter meter.

– Alunskiferen ligger først og fremst dypt nede i trauet. Det er bare få steder den kommer til syne på overflaten. Fra de tre Shell-brønnene vet vi nå at alunskiferen er omtrent 100 meter tykk.

Shell har imidlertid ikke villet fortelle hvor mye organisk karbon det er i skiferen eller hva modningsdataene forteller.

– Jeg har fått lov til å beskrive kjernene, ta prøver av borkaks for analyser samt fått kopi av Gamma Ray-loggen. Men analysene av karboninnholdet holder Shell for seg selv, forteller Magnus.

Andre data viser imidlertid at karboninnholdet er mellom 5 og 20 prosent, og helt opp i 25 prosent i den eksepsjonelt rike øvre delen, og det var nettopp denne Shell var interessert i, legger han til.

 

275 år med industri

Alunbruket i Andrarum, langt øst i Skåne, ble grunnlagt i 1637 av en dansk adelsmann. Han mente at den kambriske skiferen med fordel kunne utnyttes til alunproduksjon i stedet for til utvinning av kalk, og i løpet av 100 år ble bruket utviklet til å bli Sveriges overlegent største alunprodusent og et av landets største industriforetak.

Alun var et strategisk viktig produkt på 1600- og 1700-tallet. Det ble fremfor alt ble benyttet til garving (bearbeiding av lær og skinn) og farging av garn.

Prosessen foregikk i fem trinn. (1) Den startet med brytning av skifer, knusing og transport til fyrplassen. (2) Den oljerike skiferen ble så lagt i lange og store hauger (opp til 24 meter lang, 6 meter bred og 7 meter høy) hvor den ble brent gjennom flere måneder. Oksideringen gjorde at den fikk en rustrød farge. (3) Den brente skiferen ble deretter lagt i vannbad, hvorpå det ble utviklet en sterk løsning (lut). (4) Luten rant etter hvert ned i rør av furu og videre til pannehuset for koking og konsentrering. (5) I pannehuset ble luten kokt i store blykar for deretter å bli avkjølt med påfølgende krystallisering. Alunet kunne så til slutt pakkes i tønner. Restproduktene etter prosessen – en rød skifer – ble lagt i store hauger på industritomten. Produksjonen krevde mye brensel (ved), og i 1686 krevde Kongen at all skog i en radius på 20 km skulle disponeres av Alunverket. Sirkumferensen ble beholdt helt frem til 1824.

Produksjonen av alun hadde rødfarge som biprodukt. Mens den oppkonsentrerte alunluten ble avkjølt, ble det avsatt et gult slam. Etter at det var tørket, ble det brent, og oksideringen skapte den røde fargen.

Verket ble nedlagt i 1912, men fargeproduksjonen fortsatte frem til 1930 basert på utfelt slam som ikke var tatt i bruk.

 

Besøk i bruddet

Men nå er det nok prat. Magnus vil ut i dagbruddet og se på stein og lete etter fossiler. Et utrenet øye har problemer med å få øye på dem, men med litt øvelse går det lettere.

– Se her, roper geologistudenten. – Denne tilhører slekten olenus.

De aller fleste fossilene er svært små. De minner mest om små vorter på steinen. Uten lupe må vi først bare godta påstanden om at vi har å gjøre med trilobitter.

Så går det ikke lang tid før et nytt funn blir anmeldt. Også denne gangen med høye utrop. Men nå er han ikke alene om å tro at det er et fossil han har i hånden. Dette er uomtvistelig en trilobitt.

Slik holder vi på en lang stund og leter etter små dyr som døde for mer enn 500 millioner år siden. Enkel moro for nysgjerrige amatører.

Jordbruk – ikke gass

Alunskiferen er en mangfoldig bergart. I Oslo har den et dårlig rykte. Ingen vil ha den under seg når det skal bygges.

Lengre nord på Hedmarken, har den forvitret og gitt rik landbruksjord. Der kan vi altså si at den er en geologisk ressurs. Det samme gjelder i både Sverige og Estland der den opp gjennom historien har blitt brukt industrielt. Estland var lenge verdens største produsent av skiferolje, og alunskiferen står i dag for omtrent 90 prosent av elektrisitetsproduksjonen i Estland.

Shell hadde et godt håp om at det kunne være kommersielle mengder med gass. Men det var altså for lite. Arealet ble derfor levert tilbake.

 

Alun

Alun er et kaliumaluminiumsulfat (KAl(SO4)2·12H2O) som kan fremstilles fra både bauxitt og skifer. Alun ble benyttet til garving av skinn og lær, bleking av tøy, samt til farging i maling-, papir- og tekstilindustrien. Alun har også blitt brukt for å stoppe blødninger.

Det viktigste fra de siste dagene

Rekordhøye jernmalmpriser

Nåleputene over strandflaten

Leirskred tok 9 liv


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments