Yes, John!

Coloradoplatået i Utah har noen av verdens aller flotteste blotninger i sedimentære bergarter. Foruten olje. Derfor går turen dit når tre dedikerte professorer skal dytte kunnskap inn i studenter som trenger felterfaring.
– Jeg ber om litt entusiasme. Vis litt engasjement, roper John med sin kraftige og myndige stemme. Ekkoet fra de stupbratte sandsteinsklippene gjentar budskapet like etter.

– Husk at det er Statoil som betaler for at dere er her ute. De har forventninger til dere. De vil ha noe igjen for pengene, legger han til på sin joviale måte. Smilet er aldri langt borte.

Utbruddet skyldes at det er litt for mange studenter som henger med det kloke hodet sitt. Professoren er ikke fornøyd. Han forlanger lidenskap. Morgenens arbeidsomme økt litt lengre borte i klippeveggen er historie. Energien er borte. Den har liksom fordampet i solsteiken. Her må det et krafttak til for å løfte innsatsen.

Selv strutter han av energi. Som alltid. Litt påfyll i velstandsmagen, dirrende luft og en bratt oppoverbakke stopper ikke en erfaren feltgeolog. Det er tross alt stein det dreier seg om. Ikke hvilken som helst stein heller. Vi sitter midt inne i sandsteiner som kunne vært gode reservoarer på norsk sokkel.

Læring – med et smil

Utah, mai 2011. 22 master- og doktorgradsstudenter ved Universitetet i Bergen er på tur. Nei, forresten. De er på geologisk ekskursjon. Ledet av erfarne lærere. Med et utall feltsesonger bak seg på det berømte Coloradoplatået sør for Salt Lake City, i det sørøstlige Utah. Alt betalt av vårt eget statsoljeselskap. Fordi studentene utgjør neste generasjon petroleumsgeologer. Fordi det er de som skal sørge for at de fremtidige inntektene fra oljevirksomheten blir høyest mulige. Fordi det er nødvendig å gi dem felterfaring.

Det er 27 °C. Sola er nesten rett over hodet på oss. Lufta står stille. Og lunsjen er nettopp fortært. Tortilla. Salat. Tomat. Skinke. Ost. Salsa. Og ellers det som skal til for å lage en ekte ”utahmex” med norske hender. Svelget ned med masser av flaskevann.

Studentene har klatret opp en ny lang, steil og steinete bakke. 1500 meter over havet. De fleste hiver etter pusten. Strekker seg etter vannflasken bak i sekken. Den tynne lufta krever sitt. Den tunge lunsjen likeså. Men det er liten tid for hvile. Underveis skal det gjøres observasjoner. Dette er ingen fornøyelsestur. Dette er læring i felt.

– Er dere enige i denne tolkningen, spør John retorisk, der han med sitt whiteboard og to tusjer troner på en nedfallsblokk og kikker ut over de lærevillige disiplene.

– Yes, John, svarer noen vittige tunger i kor, med klar referanse til hans pålegg fra tidligere på dagen, om at alle må respondere med disse ordene når professoren har dosert, for å vise at de følger med, at de har tatt i mot budskapet. Replikkene sitter løst i denne gruppen. Læring med et smil.

For mens studentene har gjort sine observasjoner og tatt notater, har John tegnet. Blå tusj er observasjoner. Rød tusj er tolkning. Men det blir ikke gitt et eneste rødt svar før alle har fått anledning til å reflektere over problemstillingen i de gruppene de er inndelt i; basert på gruppens diskusjoner og sine egne nedtegnelser, og det de måtte huske fra morgenens forelesning.

Oppgaven går ut på å finne sedimentære strukturer, måle strøk og fall og jakte på bioturbering. For så å sette dette inn i en sammenheng som kan lede frem til en avsetningsmodell for disse marine krittavsetningene.

– Riktig tolkning er viktig både i leting og produksjon, forteller John. Letegeologene kan predikere hvor det kan være sand, så snart når de skjønner avsetningssystemet, og produksjonsgeologene kan lage en reservoarmodell som forteller strømningsretningene i reservoaret.

Coloradoplatået

Coloradoatået er en geografisk og geologisk provins med – i all hovedsak – sedimentære bergarter som har blitt hevet flere tusen meter i løpet av de siste 20 millioner år. Coloradoelven har i løpet av noen få millioner år gravd seg ned gjennom en lagfølge som strekker seg fra prekambriske krystallinske bergarter og fanerozoiske sedimentære bergarter, fra kambrium til tertiær, og på den måten brakt dem frem i lyset. De fargerike og skulpturerte lagene har bidratt til at platået har stor tetthet av nasjonalparker og nasjonalmonumenter, hvorav Grand Canyon selvsagt er den mest kjente. Godt eksponerte bergarter med liten tektonisk forstyrrelse gjør at mange geologer her har funnet sitt eldorado. Det produseres både gass, olje og kull på Coloradoplatået, og tidligere har det blitt utvunnet uran.

Delicate Arch i Arches National Park er den mest kjente buen i denne parken. Her ser vi noen av studentene fra Universitetet i Bergen ta et jubelhopp. Foto: Halfdan Carstens

Delicate Arch i Arches National Park er den mest kjente buen i denne parken. Her ser vi noen av studentene fra Universitetet i Bergen ta et jubelhopp.
Foto: Halfdan Carstens

Coloradoplatået dekker et areal i Arizona, Colorado, New Mexico og Utah som tilsvarer Norges flateinnhold. Her finner vi den største konsentrasjonen av amerikanske nasjonalparker. Årsaken er at området først har hevet seg, og at Coloradoelven deretter gjennom ca. fem millioner år har gravd seg ned gjennom fargerike sedimentære bergarter og etterlatt seg et landskap som ikke har sin make noen andre steder i verden. Kartografi: GeoPublishing AS

Coloradoplatået dekker et areal i Arizona, Colorado, New Mexico og Utah som tilsvarer Norges flateinnhold. Her finner vi den største konsentrasjonen av amerikanske nasjonalparker. Årsaken er at området først har hevet seg, og at Coloradoelven deretter gjennom ca. fem millioner år har gravd seg ned gjennom fargerike sedimentære bergarter og etterlatt seg et landskap som ikke har sin make noen andre steder i verden. Kartografi: GeoPublishing AS

 På rett sted

Petroleumsgeologene er interessert i sedimentære bergarter. Det er i slik stein oljen og gassen ligger lagret. Men skjebnen ville at Fastlands-Norge i all hovedsak skulle bestå av metamorfe og magmatiske bergarter. Derfor er det nødvendig å reise til nære og fjerne himmelstrøk for å lære om kildebergartene, reservoarbergartene, takbergartene og de geologiske strukturene vi finner på norsk sokkel.

Coloradoplatået i Utah er et slikt sted. På 90-tallet var Haakon Fossen og Jonny Hesthammer, den gang ansatt i Statoil, på jakt etter et område hvor de kunne ta kolleger med på ekskursjon og drive feltarbeid. Kriteriene var godt eksponerte sedimentære bergarter (lite vegetasjon) med gode blotninger for både sedimentologer og strukturgeologer. Etter mye søking falt valget på lagrekken i de tørre og varme strøkene vest for Rocky Mountains.

Vi kjenner igjen landskapet fra naturprogrammer og gamle cowboyfilmer, og ikke minst prospektkort med spektakulære motiver fra flere amerikanske nasjonalparker, med stein i alle regnbuens farger, helt frem til blått, til gjengjeld er himmelen stort sett blå, så her er det bare den ytterste delen av spekteret som mangler.

Men selvsagt blir vi litt skuffet. Galopperende hester og tøffe menn til hest med boots, stetsonhatt og seksløper er erstattet av doninger på fire hjul med bensinslukende motorer. Kveg som gresser i solnedgangen glimrer med sitt fravær. Det er overvektige turister som dominerer der vanlige folk ferdes. Og vanlige folk er i denne sammenheng alle som ikke er på geologisk feltkurs.

Utah, ”langt borte”, sier du, ja vel, men hvis du skal bruke en uke (eller kanskje to) betaler det seg å være på et sted med enkel logistikk, stabilt klima og geologi i verdensklasse. Tiden kan utnyttes effektivt. Og læringspotensialet er stort. Det bekrefter studentene etter noen få dager i felt. De smiler fra øre til øre. Lærebokens skisser og bilder blir til virkelighet. ”Seeing is believing.” Det er liten tvil om at vi er på rett sted.

Faktisk er det slik at mange av lærebokens eksempler kommer nettopp herfra. Og det gamle prærieordet om at ”den flinkeste geologen er den som har sett mest stein” gjelder fortsatt. Og det er nok av stein. Med plass til enda flere geologer. Kanskje noen geofysikere og reservoaringeniører også.

Spillet om oljen

Lørdag kveld. Nok en lang dag i felten er over. Sola skinner fortsatt lavt på himmelen. Fjellene rødmer. Vi møtes på plenen foran hotellet. Tid for øvelse. Jonny gir sine instrukser. Med kart, seismikk, brønnlogger og geologiske rapporter som hjelpemidler skal de fremtidige petroleumsgeologene finne prospekter, by på lisenser og bore brønner.

De blir stilt overfor en høyst reell problemstilling. Det skal gjøres analyser. Det skal tas beslutninger. Penger skal brukes. Det skal kåres vinnere. Og i dette spillet er det de som finner mest olje som er vinnerne. Slik det er i virkeligheten. Jonny gjør det klart at oljeindustrien på land i USA er kynisk. Så i utgangspunktet er alt lov, bortsett fra datatyveri og slåssing. Og kreativitet belønnes.

Alle fem gruppene henger ivrig over dataene. Diskusjonen går livlig. Entusiasmen er definitivt tilbake. Johns bekymringer fra tidligere på dagen er forsvunnet med vinden som nå blåser gjennom dalen og gjør kvelden sval og behagelig.

Øvelsen er hentet fra det området vi befinner oss i. Coloradoplatået er ingen stor petroleumsprovins, men det er funnet både olje og gass, noe vi til fulle har fått bekreftet etter å ha sett og luktet på en svart og seig væske som pipler rett opp av bakken rett til side for Green River, besøkt en ekte oljepumpe (”nodding donkey”) på grensen til Canyonlands, og kjørt på kronglete veier ned til en borerigg der snødekte fjell laget en vakker ramme rundt vårt lille prospektkort. Vi er altså midt inne i en geologisk provins der det er et aktivt petroleumssystem. Så hva mer kan en petroleumsgeolog ønske seg?

Kart og papir blafrer. Praten går. Spørsmål stilles. Pengene er begrenset. Tiden er knapp. John og Jonny går rundt og hjelper til. Kikker over skuldrene på studentene. Prøver å sette novisene på rett spor. Spillet om oljen er i gang.

Snart senker den mørke natten seg over platået Månen stiger opp over Book Cliffs. I det fjerne hører vi ”eighteen wheelers” på sin evige ferd på Interstate 70. Utslitte studenter finner sengen og drømmer om kryssjikt, ”forsteinede” deltaer og forkastninger.

Gammel og ny sand

Vi er midt inne i den tørre ørkenen. Sol fra skyfri himmel er langt vanligere enn regn fra mørke skyer. Slik det også var da sandsteinene vi står på ble avsatt for mer enn 150 millioner år siden. Geologer som vender blikket ned vil se sedimentære strukturer som utvetydig forteller at dette er eoliske avsetninger.

Syklistene har også oppdaget dette eldoradoet. De ru og stripete sandsteinene gir utmerket feste, og alle dedikerte offroadsyklister kjenner navnet Slickrock som sandsteinsformasjonen heter. Rett utenfor Moab er det andre som står på ski i ”ekte” sanddyner. Studentene må minnes om at mange av reservoarene i den sørlige delen av Nordsjøen, inklusive gassfeltet Groningen, består av slike sandsteiner. Bruksområdene er altså mange når vinden sorterer sandkornene.

Gjennom snart 20 år har Haakon, minst én gang i året, ofte flere, stått på denne sandsteinsbenken og fortalt om forkastningen i fjellsiden bak ham. Et skoleeksempel. Intet mindre. ”World class”, vil mange si. Nå venter en ny forelesning i dette naturens eget auditorium. Men først skal studentene dele seg i grupper og løse oppgaver. De skal ikke få noe gratis. Hjernen må trimmes hele tiden. Akkurat som kroppen. Dagen før gikk vi 20 km for å kunne stå midt inne i et forkastningssystem som er prikk lik Vikinggrabenen, bare mye mindre.

– Tegn et tverrsnitt gjennom forkastningssonen, og legg spesielt merke til geometrien, beordrer professoren, lavmælt, intet ekko lyder, før han gir en rekke hint om hva de skal merke seg.

Med slike dimensjoner som her er det også mulig å tenke seismisk skala. For hjemme i Norge er det seismikk på datamaskiner som venter når studentene skal ut i arbeidslivet, slett ikke prektige blotninger i vakker natur.

– Si ”Yes, John”, imiterer Haakon, men det er ikke nødvendig, alle har fått med seg budskapet, alle er lutter øre, Haakon er en eminent formidler. Vi føler oss litt klokere.

Haakon hadde også funnet frem til t sted hvor han kan demonstrere hvordan forkastninger kan opptre svært forskjellig i ulike sedimentære lag: som monoklinale folder i evaporittlag eller som glideplan omgitt av deformasjonsbånd i porøse sandsteiner.

– Her fikk studentene et godt innblikk i hvordan forkastninger dannes i porøse sandsteiner, fra enkle deformasjonsbånd med cm-skala sprang, via deformasjonsbåndsoner til forkastninger med velutviklede glideplan. Men å beskrive en struktur er ikke nok. Her skal studentene tenke prosess og utvikling over tid, presiserer Haakon, og viser nok en gang hvordan han presser studentene til å gjøre sine egne vurderinger basert på teoretisk kunnskap.

På vei tilbake til Moab, sentrum for både Arches og Canyonlands National Park, stopper vi og ser på en veiskjæring, presis slik som vi har gjort mange ganger på hjemmebane, men her er det noen små normalforkastninger som tiltrekker oppmerksomheten. Og Haakon kan leksen sin.

Mens turistene og truckene suser forbi, forteller han uanfektet hvordan den store Moabforkastningen – med 800 meter sprang – forårsaker deformasjonsstrukturer både i hengen og liggen, og at graden av deformasjon avhenger av formen til hovedforkastningen. Jo mer den bøyer seg, jo mer vil bergartene på begge sider deformeres. Blotningen viser også et flott eksempel på leirsmøring, og diskusjonene går hett om hvordan dette påvirker strømning av olje og gass over slike forkastninger.

Kan slike forkastninger oppdages på seismiske data, spør Haakon til slutt. Studentene må nok en gang klø seg i hodet. Det hjelper ikke at det er sen ettermiddag, og massekassen rumler, dette er tross alt en studietur.

Et lite vink

Ny kveld utenfor hotellrommene. Denne gangen er arbeidsrommet litt mer spartansk innredet. Parkeringsplassen er omgjort til auksjonslokale. Fem grupper har blitt til fem oljeselskaper. De er klare til å gi sine bud.

Men det har vært jobbet i kulissene, slik det også gjøres i den virkelige oljeverdenen, og etter to fusjoner er det bare tre selskaper igjen. På den måten kan de begrensede økonomiske ressursene utnyttes bedre og risikoen reduseres. Norwegian Oil og Energy Oil har slått seg sammen til No Energy (!), mens to andre har valgt navnet Droplet Oil. Mormon Oil er seg selv gode nok.

Jonny er selvbestaltet auksjonarius. Med erfaring fra auksjoner i Texas vet han hvordan det foregår. Og han liker rollen. Bergenserens viltre tungebånd får fritt utløp.

Utbudsprisen for blokk 4 er på USD 50.000. Og nå skjer det fort. No Energy og Droplet Oil er begge interessert. Et lite nikk med hode, og auksjonarius noterer 100.000. Et vink med fingeren, og prisen har økt til 150.000. Litt rusking i flusken, og prisen har gått opp med ytterligere 50.000. Og slik fortsetter det. I rasende tempo.

Fourhundredandfiftythousand. Fourhundredandfiftythousand. Fourhundredandfiftythousand. Første gang. Andre gang. Tredje gang. Solgt til No Energy for 450.000.

Blokk 5 ligger klar. Utbudsprisen er USD 200.000. Det må være gullblokken. No Energy er fortsatt på offensiven. Og nå går det om mulig enda fortere. Interessen er så stor at budene øker med 200.000 hver gang. Her gjelder det å holde fingre, tær og nese i ro, for ikke å bli misforstått av en ivrig auksjonarius. Fivepointsixmillion. Fivepointsixmillion. Fivepointsixmillion. Første gang. Andre gang. Tredje gang. Solgt til No Energy for 5,6 millioner. Pengene flagrer over asfalten.

Kort tid etter er alle blokkene auksjonert bort. Spenningen er utløst. Alle tre selskapene har fått lisenser. Men No Energy har vært de ivrigste og sitter med fire blokker. Mormon Energy kom sterkt på siste budrunde og sikret seg blokk 6 for 3,2 millioner. Det kan vise seg å bli et lite scoop.

Den foreløpige taperen ser ut til å være Droplet Oil. Selskapet sitter igjen med en hel haug med penger, etter å ha fått blokk 3 for bare 200.000 dollar, en blokk som ingen andre viste interesse for i budrunden.

Neste steg er å bore. For det er bare ved å bore at det kan påvises olje. Men det koster, prisen øker etter hvor dypt det må bores, og ingen har råd til å bore opp alle prospektene i porteføljen. Det må gjøres grundige vurderinger før brønnene plasseres. Og kanskje kan det være lurt å overveie enda flere sammenslåinger?

Mer arbeid venter altså. Det er aldri fred å få. Men OK, alle må ha mat, så først blir det en rask tur på mexicansk restaurant. Denne gangen ”texmex”. Vannet blir erstattet med kaldt øl. I det ville vesten drikkes det ikke vann i saloonen.

Ut i felt

Sju dager i felt. Sju dager med stein. Sju dager med læring. 22 privilegerte ungdommer har nytt godt av Statoils ønske om at norske geologistudenter må ut i felt. Lærebøker, forelesninger, læringsmoduler og øvelser innomhus er ikke godt nok. Det er studier i felt som må til.

Vi kan ikke tenke oss et legestudium uten pasienter. Like lite trenger vi et geologistudium uten stein.

Og Coloradoplatået i Utah har det meste av det en petroleumsgeolog som skal jobbe på norsk sokkel kan ønske seg. Også olje. Enten den ligger nede i bakken, under de fargerike blotningene, eller den bare finnes inne i hodet på representanter for noen fiktive oljeselskaper som er i ferd med å kvalifisere seg til å være med i det vanskelige spillet om oljen. Langt hjemmefra. Men midt inne i en oljeprovins.

Epilog

”Alt” er lov, og kreativitet belønnes,” sa Jonny da oljespillet ble satt i gang. Det poenget tok ”taperen” Droplet Oil til seg. For da resultatene av budrunden ble kjent, så var det No Energy som så ut til å være vinneren, etter som de satt med de mest prospektive blokkene. Men i sin iver hadde de bommet på det største reservoaret.

Da Droplet Oil skjønte dette, og samtidig kikket ned i sin velfylte pengekasse, fant de ut at de kunne bore horisontalt inn i naboblokkene og tappe disse for olje. Dermed ble de vinnerne. Jonny påpekte riktig nok at dette i virkeligheten nok kunne fått et rettslig etterspill. Men ingen hadde tydd til slåssing.

Det viktigste fra de siste dagene

Uviten(het)skam

Vil stikke kjepper i hjulene

Mer olje i basement


geo365 Nyhetsbrev

* = required field

0 Comments